Glassmalerier — fra middelalderen til vår tid

MORGENSOLEN steg opp over horisonten i all sin glans, og en mann som i det samme slo øynene opp, ble hilst av fargesprakende stråler fra et glassmaleri. Det varme fargeskjæret skapte en fredelig atmosfære som stemte til ettertanke og meditasjon.

Var mannen i en kirke hvor han hadde falt i søvn? Nei, han befant seg i sitt eget soveværelse og var en av de etter hvert mange huseiere som utsmykker sine boliger med glassmalerier. Mange står også selv for utførelsen av kunstverkene.

«De fattiges bibel»

Det finnes vitnesbyrd om at det ble laget glassmalerier allerede i det niende århundre, og i det 12. århundre, da det ble bygd mange gotiske katedraler, fikk denne kunstarten et stort oppsving. De veldige steinkonstruksjonene, noen av de største frittstående bygninger som var blitt oppført siden pyramidene, var beregnet på å romme hele byens befolkning samtidig. Noen hadde plass til en kirkelyd på 10 000.

Den gotiske arkitekturen er kjent for en spesiell hvelvkonstruksjon som tillater en ekstrem høyde. Den innvendige takhøyden kunne variere fra 27 meter til 46 meter. De veldige kirkerommene fikk lys gjennom store glassmalerier, felt som bestod av sammenføyde biter av gjennomfarget glass. Belysningen var likevel forholdsvis dunkel, slik at det ble skapt en mystikkfylt atmosfære som inngav ærefrykt.

Vinduene tjente også et annet formål. Store deler av befolkningen på den tiden kunne ikke lese, og glassmaleriene ble derfor brukt som et middel til å gjøre folk kjent med bibelske personer og begivenheter og med kirkens lære. Glassmaleriene er blitt kalt Biblia pauperum, eller «De fattiges bibel».

I katedralen i Chartres, 77 kilometer sørvest for Paris, finnes den største samling originale glassmalerier fra omkring 1150 til 1240. Over 170 av dem er fremdeles intakt. Et av de best kjente er «Isais tre». Det henspiller på at Jesus stammer fra Davids far, Isai. Andre glassmalerier forestiller episoder fra Jesu tjeneste og fra hans lignelser om den gode samaritan, den rike mann og Lasarus og den bortkomne sønn. Det finnes også serier av mindre glassmalerier, såkalte medaljonger, som beretter en historie. Siden Maria blir tilbedt innen den katolske kirke, er hun hedret med mange glassmalerier og blir ofte beskrevet med et uttrykk som er lånt fra fortidens hedninger: «Himmeldronningen.»a

Kunsten i tilbakegang

Glassmalerikunstnere brukte opprinnelig en brun emalje som kaltes grisaille, til å få fram visse detaljer, for eksempel ansiktstrekk, fingrer og folder i klær. Senere begynte de å påføre mer enn bare nødvendige detaljer med pensel, og etter hvert som det ble utviklet emaljer med forskjellige farger, begynte de å benytte fargeløst glass som underlag for påføring av farger. Men slike malerier på glass manglet den klarhet og skjønnhet som preget de middelalderske mesterverkene.

I det 14. århundre raste svartedauden gjennom Europa med negative følger for alle kunstarter. En god del av kunnskapene om fremstilling av farget glass gikk tapt. Strenge cisterciensermunker fordømte dessuten disse livfulle billedvinduene, og det førte til at det gikk ytterligere nedover med denne kunstarten. Alt dette bidrog til at kunsten å fremstille glassmalerier var gått i glemmeboken ved slutten av det 17. århundre.

I det 19. århundre, da en rekke gotiske katedraler ble restaurert, kom også interessen for glassmalerier tilbake. I samme forbindelse oppstod en stilretning som blir kalt nygotikken. Mange nye bygninger, både religiøse og verdslige, ble oppført i denne stilen. De ble ofte utsmykket med glassmalerier.

Forskjellige teknikker

For å få en bedre forståelse av den 1000 år gamle kunsten å lage glassmalerier, kan vi sammenligne den teknikken de gamle mestere brukte, med den som blir benyttet av deres kolleger i vår tid.

I grunntrekkene har fremstillingsmetoden vært den samme hele tiden: Glasset er blitt tilskåret og montert inn i blysprosser som er blitt loddet sammen. Først ble det komponert et mønster eller en kartong. Tegneren måtte ta hensyn til de begrensninger som var forbundet med tilskjæringen av glasset og plasseringen av blysprossene. Blysprossene ble forsøkt plassert slik at de ble et pluss og ikke et minus for helhetsvirkningen når glassmaleriet var ferdig.

Den amerikanske glasskunstneren Louis C. Tiffany (1848—1933), en representant for amerikansk art nouveau-stil, blir tilskrevet æren for å ha innført bruken av kobberfolie til innfatning av glassbitene. Loddelinjen ble derved finere og det endelige produktet sterkere enn når bly blir benyttet. Folien er mer fleksibel og ble gjerne brukt til fremstillingen av ekte Tiffany-lampeskjermer.

Før i tiden fantes det bare ganske små glassplater, og de eldste glassmaleriene hadde derfor et kaleidoskopisk preg. Senere, da større glassplater ble tatt i bruk, gikk denne spesielle effekten tapt. Selve skjæringen foregikk på den måten at glassmesteren trakk opp en fin strek på glasset med en væske, og deretter førte han et varmt jern langs streken og håpet at glasset ville brekke langs den opptrukne linjen. Deretter gikk han over kantene med et jernredskap og tilpasset bitene nøyaktig til mønstret. I betraktning av det primitive verktøyet de hadde, er det beundringsverdig at de klarte å skape glassmalerier på 7,6 X 2,7 meter, som det ovennevnte «Isais tre». I vår tid finnes det skjæreredskaper med skjærehjul og elektriske slipemaskiner som gjør det mulig å skjære glass i de mest intrikate fasonger.

Glasset i det 12. århundre inneholdt urenheter, for eksempel metallrusk, og hadde også uregelmessig tykkelse og ujevn overflate. Disse ufullkommenhetene i kombinasjon med forandringer som skyldes vær og vind og tidens tann, har ført til at det er en enestående vakker lysbrytning i glassmaleriene fra denne perioden.

Utvalget av glass med forskjellige farger og kvaliteter er langt større i vår tid enn i middelalderen. Kunstnerne bak den tidens glassmalerier måtte hovedsakelig holde seg til rødtoner og blåtoner. En kunstner i vår tid som ønsker å lage et realistisk bilde, kan velge bølget glass til vann, blå- og hvitmønstret til himmel og brunmelert til trestammer.

Ikke lenger forbeholdt kirker

Glassmaleriet har hatt en renessanse i de senere år, og det blir ikke lenger bare brukt til å illustrere religiøse temaer i kirkevinduer. Mange arkitekter innpasser nå glassmalerier i nye bygninger, både i form av ordinære vinduer og overlysvinduer. En stevnehall som Jehovas vitner har i New Jersey i USA, er prydet med glassmalerier som er laget av Jehovas vitner. Glassmalerier inngår dessuten i dekoren i mange restauranter og fremkaller en hyggelig atmosfære for spisegjestene. Det finnes et stort utvalg av mønstre — med landskaper, fugler, blomster og andre ikke-religiøse motiver.

I mange byer dukker det opp stadig nye verksteder hvor det blir laget vinduer og skillevegger i form av glassmalerier og også andre brukskunstgjenstander av farget glass, for eksempel lamper, speil og smykkeskrin. Mange setter i gang med slike arbeider hjemme hos seg selv etter å ha tatt noen timer på et av disse verkstedene eller etter å ha lest en «gjør det selv»-bok om emnet.

Neste gang du beundrer et glassmaleri, vil du kanskje tenke på at denne kunstarten er meget gammel, og at den nå er mer populær enn noen gang før. — Innsendt.

[Fotnote]

[Bilde på side 23]

«Isais tre», katedralen i Chartres i Frankrike

[Rettigheter]

Notre-Dame de Chartres, Chartres, Frankrike

[Bilder på side 24]

Detalj av Høstlandskap, et vindu av Tiffany (over); glassmalerier i Jehovas vitners stevnehall i Jersey City i New Jersey i USA (til venstre)

[Rettigheter]

The Metropolitan Museum of Art, gave fra Robert W. de Forest, 1925. (25.173)