Glass — de første produsentene levde for lenge, lenge siden

KISELALGENE er mikroskopiske encellete organismer som flyter i de øverste vannlag. De utgjør seks tiendedeler av planktonorganismene i havet. Ordet «plankton» betyr «som driver omkring», og det har vært sagt at planktonorganismene er «for små og svake til at de kan gjøre noe annet enn å drive omkring med strømmene».

Små er de nok, men langtfra svake. Når stormvindene pisker opp næringsstoffer fra havdypet, setter disse encellete kiselalgene, som også kalles diatomeer, i gang et etegilde, og på to dager kan de dobles i antall. Og når de blir dobbelt så mange, produserer de også dobbelt så mye glass. Boken Livet — et resultat av utvikling eller skapelse? sier om dette:

«Diatomeene, eller kiselalgene, som er encellete organismer, lager glass av silisium og oksygen fra sjøvannet, og av dette konstruerer de ørsmå ’esker med lokk’. Inni disse ’eskene’ er det grønne klorofyllet. En vitenskapsmann priser dem i høye toner for både deres betydning og deres skjønnhet: ’Disse grønne bladene som er innkapslet i smykkeskrin, utgjør ni tiendedeler av næringsgrunnlaget for alt det som lever i sjøen.’ En stor del av næringsverdien ligger i den oljen som diatomeene produserer, og som også gjør at de kan holde seg i nærheten av overflaten, hvor klorofyllet blir badet i sollyset.

Den samme vitenskapsmannen sier at blant disse vakre skallene som ser ut som esker av glass, finnes det en ’forbløffende variasjon av former — sirkler, firkanter, skjold, trekanter, ovaler, rektangler — alltid prydet med utsøkte geometriske mønstre. Dette filigransarbeidet i klart glass er så fint at et hår fra et menneske ville måtte deles 400 ganger på langs for å få plass i spaltene’.» — Sidene 143, 144.a

En annen gruppe ørsmå kunstverk blant havets plankton er radiolariene. Disse protozoene er så små at 20 eller flere kunne få plass på et knappenålshode uten å komme borti hverandre. Radiolariene produserer også glass av silisiumet og oksygenet i havet. Den mangesidige skjønnheten og forbløffende formgivningen som radiolariene skaper, er ubeskrivelig, for de overgår til og med kiselalgene. Se nøye på den avbildede radiolarien som har tre baller som ligger inni hverandre som russiske dukker. Piggene, som stikker ut gjennom hullene i glasskjelettet, er av protoplasma og skal fange og fordøye bytte. En forsker sier: «Én geodetisk kuppel er ikke nok for denne superarkitekten; den lager tre glasskupler inni hverandre.»

Det finnes svamper som konstruerer skjeletter av glass — den mest forunderlige svampen er venuskurven. Da den ble brakt til Europa i begynnelsen av forrige århundre, ble man så betatt av den spesielle formgivningen at disse svampene ble dyre klenodier som ble inkludert i zoologiske samlinger, til man oppdaget at de ikke var sjeldne, men «dannet et teppe på havbunnen i nærheten av Cebu i Filippinene og langs de japanske kyster på 200 til 300 meters dyp».

En vitenskapsmann var så imponert og forundret over venuskurven at han sa: «Venuskurven er en . . . sammensatt svamp med silisiumnåler. Det er vanskelig å fatte hvordan den kan eksistere. Hvordan kan halvt uavhengige mikroskopiske celler samarbeide og skille ut millioner av glassaktige nåler og skape et slikt innviklet og vakkert gitter? Vi vet ikke.»

Det vet ikke svampen heller. Den har ingen hjerne. Den gjør det den gjør, fordi den er programmert til det. Hvem er det som har programmert den? Det er ikke et menneske som har gjort det. Det fantes ikke mennesker da den ble programmert.

Menneskets rolle i glassets historie

Men nå finnes det mennesker, og det er i første rekke de som står for den synlige produksjonen og bruken av glass. Det finnes glass overalt; det omgir oss på alle kanter. Vi har det i vindusrutene, brillene, dataskjermen, bordserviser og tusenvis av andre artikler.

Noe som gjør at glass fortsetter å være populært, er at det er så anvendelig og vakkert. Det kan nok være at det har lett for å gå i stykker, men det har også sine sterke sider. Glass blir fortsatt foretrukket til oppbevaring av mat. I motsetning til metall, for eksempel, setter glass ikke smak på maten. Noen beholdere av glass er ildfaste. Og du kan nok ikke forestille deg en restaurant servere fin årgangsvin i plastkrus.

Job sammenlignet verdien av glass med verdien av gull. (Job 28: 17) Glass var ikke like alminnelig den gangen som det er nå, men det er mulig at det hadde vært i bruk i godt over tusen år.

Kunsten å framstille glass nådde etter hvert Egypt. Egypterne gikk fram på denne måten: De formet en kjerne av leire og helte smeltet glass rundt den, og så formet de glasset ved å rulle det på et glatt underlag. Deretter la de tråder av glass i sterke farger oppå overflaten for å skape forskjellige mønstre. Når glasset hadde kjølnet, ble leirkjernen plukket ut med et skarpt instrument. I betraktning av den primitive metoden var det noen forbausende flotte glassgjenstander som ble framstilt.

Det var mye senere at en ny metode, glassblåsing, skulle komme til å revolusjonere glassframstillingen. Denne kunsten ble sannsynligvis oppdaget i de østlige middelhavslandene, og glassblåsing er den dag i dag den vanligste måten å framstille glass for hånd på. Ved å blåse gjennom et hult rør, blåsepipen, kan en erfaren glassblåser raskt forme kompliserte og symmetriske gjenstander av glassklumpen i enden av røret. Eller han kan blåse den smeltede glassmassen ut i en form. Da Jesus var på jorden, befant glassblåsingen seg i sin spede barndom.

Det at blåsepipen ble oppfunnet, og det at det mektige Romerriket støttet glassblåsingen, gjorde at det ble lettere for alminnelige mennesker å skaffe seg glassvarer; det var ikke lenger bare fornemme og velstående folk som eide gjenstander av glass. Etter hvert som romernes innflytelse økte, spredte glasskunsten seg til mange land.

På 1400-tallet var Venezia, som var et viktig handelssenter for Europa, blitt den ledende produsenten av glassartikler i Europa. Setet for den venetianske glassindustrien var øya Murano. Venetianske glassblåsere var høyt aktet, men det var forbudt for dem å forlate Murano, for man var redd for at deres dyrebare yrkeshemmeligheter skulle bli spredt til andre.

De vakre venetianske glassartiklene bidrog sterkt til glassets økte popularitet, men det var langtfra lett å framstille glass. Boken A Short History of Glass viser til en publikasjon av 1713 som beskriver hvordan det var. «Mennene står hele tiden halvnakne ute i vinterkulden nær glovarme ovner . . . De tørker inn . . . på grunn av den ekstreme heten.» Senere begynte man å polere glass ved hjelp av et roterende hjul og slipepulver.

Senere nyvinninger

England har gjort seg fortjent til en spesiell plass i glassets historie. En engelsk glassprodusent forbedret en oppskrift på blyglass, krystallglass, i 1676. Ved å tilsette blyoksid fikk man et tungt glass som var sterkt, klart og funklende.

Det britiske imperium hadde sin storhetstid i viktoriatiden, og på den tiden var Storbritannia også en ledende glassprodusent. Noe spesielt som skjedde, var at den første verdensutstillingen ble holdt i utstillingshallen Crystal Palace i 1851. Der ble det vist fram industrikunst og håndverksarbeider fra bortimot 90 land. Det var mye glass som var utstilt, men det var Crystal Palace selv, med sin 8,2 meter høye glassfontene i midten, som stjal oppmerksomheten. Det hadde gått med omkring 400 tonn plant glass til denne massive bygningen, som bestod av 300 000 håndblåste glassruter.

Men det var i USA den neste store forandringen i glassframstillingen fant sted. Det var forbedringen av en mekanisk pressemaskin i 1820-årene. Boken A Short History of Glass sier om dette: «På en pressemaskin kunne to menn med et minimum av erfaring produsere fire ganger så mye glass som et lag på tre—fire drevne glassblåsere.»

I begynnelsen av vårt århundre ble en automatisk maskin til blåsing av flasker forbedret i USA. I 1926 brukte et glassverk i Pennsylvania en automatisk blåsemaskin som produserte 2000 lyspærer i minuttet.

Mange kunstnere og formgivere har latt seg fengsle av de muligheter glass byr på når det gjelder kunstnerisk utfoldelse. Det har ført til nyskapende design og flere kunstgjenstander av glass.

Glass er virkelig noe å forundre seg over. I tillegg til at glass har mange bruksområder i hjemmet, er det anvendelig på mange andre områder, for eksempel i Hubble-teleskopet, i kameralinser, i fiberoptiske kommunikasjonssystemer og i laboratorier. Det kan nok være at glass er skjørt, men det er i hvert fall anvendelig og vakkert.

[Fotnote]

[Bilderettigheter på side 25]

Øverst og nederst: The Corning Museum of Glass

[Bilderettigheter på side 26]

The Corning Museum of Glass