En fiende som holdes i sjakk
FARAO Ramses V av Egypt døde for cirka 3000 år siden. Ingen visste med sikkerhet hva han døde av, men den dag i dag bærer hans mumifiserte lik spor av å ha vært utsatt for en eiendommelig fiende. Den samme onde fienden satte også spor etter seg i det gamle India, Kina, Hellas og praktisk talt alle andre nasjoner.
Denne fienden var så mektig at den flere ganger endret historiens gang. Ifølge én kilde rettet den et hardt slag mot Aleksander den stores mektige hær i Indusdalen. Den fulgte med oppdageren Cortés til Mexico, hvor den tynnet ut urbefolkningen i den grad at den nærmest garanterte conquistadoren en lett seier. På 1700-tallet var det enkelte år hele 600 000 europeere som døde for denne fiendens hånd. Alle disse ble offer for en fiende de ikke kunne se — et lite, mursteinsformet virus, koppeviruset.
Også i nyere tid er mange blitt slått av frykt når de har hørt snakk om kopper. I 1947 ble for eksempel over seks millioner av innbyggerne i New York vaksinert fordi det var blitt rapportert 12 tilfelle av kopper i byen. Og det er blitt anslått at kopper så sent som i 1967 krevde to millioner menneskeliv. Hvorfor er denne sykdommen så skremmende? Er den fortsatt en trussel i dag?
En fryktet sykdom
De fleste av oss kjenner sykdommen bare fra bilder av mennesker med de karakteristiske kopparrene i ansiktet. Noen av dem overlevde fiendens besøk, men det var også mange som ikke gjorde det. Noen steder døde halvparten av dem som ble smittet.
For mange var de uhyggelige symptomene like skremmende som den høye dødeligheten. Innen to uker etter at en person var blitt smittet av viruset, hadde viruset vanligvis formert seg tilstrekkelig til å begynne å skape virkelige problemer. Pasienten begynte å få svært høy feber, hodepine og frostanfall, og like etterpå kunne han få krampetrekninger og stikkende smerter i ryggen. Noen få dager senere ble små røde flekker synlige, først i ansiktet, så på armene, brystet, ryggen og til slutt på bena. De utviklet seg fort til pussfylte blærer, pustler, som gav pasienten et skremmende utseende. Enda alvorligere var det når kroppens vitale organer ble angrepet. Hvis kroppens immunapparat ikke kunne mønstre sine forsvarsmekanismer godt nok, ville ett eller flere av disse organene svikte, med den følge at pasienten døde.
Selv om kopper ikke betraktes som en uhyre smittsom sykdom, betydde virusets evne til å overleve i en betydelig tidsperiode utenfor den menneskelige vert at sykdommen lett kunne overføres til dem som hadde nær kontakt med pasienten, eller til andre som tok i infisert sengetøy eller infiserte klær. Det morderiske viruset, som ble frigjort fra blemmene på sitt forrige offer, kunne følge med støvpartikler eller vanndråper og lett komme inn i halsen eller luftveiene på et annet offer og begynne sin smittefarlige syklus helt på nytt.
Det fantes ikke noe kjent kjemisk stoff eller medikament som kunne stanse spredningen av kopper (og det finnes det fremdeles ikke). Leger og sykepleiere prøvde simpelthen å gjøre det så bekvemt for pasienten som mulig og gav medikamenter for å redusere risikoen for smittespredning. Det eneste som gav håp om helbredelse, var kroppens eget, fantastiske immunapparat. Og det var der en av de største oppdagelsene i moderne medisin ble gjort. Det lyktes å finne fram til det våpen som kunne legge bånd på denne ubarmhjertige fienden.
Et våpen som skulle gjøre det av med fienden
«Framtidige nasjoner vil bare ut fra det historien forteller, vite at den motbydelige sykdommen kopper har eksistert,» skrev Thomas Jefferson i 1806, da han var USAs president. Han skrev for å gratulere den britiske legen og naturforskeren Edward Jenner for hans oppdagelse av et middel som kunne utrydde kopper. Jenners behandling, som senere ble kalt vaksinasjon, er i det alt vesentlige den samme fremgangsmåte som reisende i vårt århundre er blitt fortrolig med.
Flere hundre år før Jenners undersøkelser ble en lignende behandling for kopper allerede benyttet. I Bengal i India hadde det for eksempel vært vanlig at prestene for Shitala Mata (koppegudinnen) samlet koppematerie fra noen som hadde en mildere form for kopper, og overførte denne smitten til friske personer på en kontrollert måte. Denne primitive formen for vaksinasjon førte ofte til en mindre alvorlig form for kopper. Men så snart mottagerens immunapparat hadde bekjempet sykdommen, var vedkommende helt motstandsdyktig mot nye angrep.
Til tross for at denne behandlingsmåten naturlig nok innebar visse farer, ble den før Jenners tid introdusert i Europa. Som åtteåring ble Jenner i 1757 godt klar over disse farene da hans verger, som ville beskytte ham mot den da vanlige svøpen, tok ham med seg til de «inokulasjonsstallene» som var vanlige på den tiden. Han ble bundet med en reim for at han ikke skulle røre så mye på seg, og han og de andre som kom for å inokuleres, det vil si innpodes med smittestoff, ble lagt på en enkel halmseng. Der, under bare den mest primitive pleie, opplevde han de urovekkende virkningene av den koppesykdom han hadde fått på grunn av innpodningen.
Selv om Jenner overlevde, kom han seg ikke ordentlig før det hadde gått mange år. Det han hadde opplevd, forklarer til en viss grad hans senere iver for å finne en bedre immuniseringsmetode. Anledningen bød seg da han begynte å praktisere som lege på landet i Sodbury i England. Han ble slått av sannheten i det gamle landsens ord som sa at budeier som fikk sykdommen kukopper, aldri kom til å få menneskekopper. I 1796, da han inngående hadde studert konkrete sykdomstilfelle i flere år, testet han resultatene av undersøkelsene ved å påføre en ung gutt, James Phipps, det milde kukoppeviruset. Teorien gikk ut på at James ville komme seg igjen med bare et minimum av ubehag og så være immun mot de dødelige menneskekoppene.
Det var ikke alle som var så overbevist som Jenner. Mange landsbyboere protesterte og mente at han kom til å sette i gang en forferdelig, ny plage, eller at barn han behandlet, kom til å utvikle krøtteraktige trekk. Men Jenner red stormen av, og da James ble bra igjen uten noen problemer og framfor alt var helt immun mot kopper, gav den lokale motstanden seg helt. Forskningen fortsatte fram til 1798, da Jenner offentliggjorde resultatene av undersøkelsene for verden. Hans teori hadde vist seg å holde stikk. Endelig hadde man et våpen som kunne ta knekken på fienden.
Bestemte tiltak for å utrydde fienden
Etter Jenners pionerarbeid fortsatte andre vitenskapsmenn forskningen. Bedre metoder for fremstilling og bruk av vaksinen ble utviklet, slik at dette nye våpenet ble mer effektivt. Men til tross for fremskrittene fortsatte koppeviruset å kreve sine offer. Så sent som i 1966 ble det rapportert at det fantes kopper i 44 land, og det var vanlig at det forekom skremmende epidemier i utviklingsland.
Det var senere samme år, på Verdens helseorganisasjons 19. hovedforsamling, at nasjonene endelig bestemte seg for at de sammen skulle treffe bestemte tiltak for å fange og tilintetgjøre fienden. Det som ville være avgjørende for et vellykket resultat, var at koppeviruset ville dø når det først var kommet utenfor menneskekroppen. Det var med andre ord bare mennesker som var smittebærere. Hvis man kunne hindre at viruset ble overført fra menneske til menneske, ville det dø ut. Det ble derfor satt i verk en plan med det for øye å utrydde kopper i løpet av en tiårsperiode. Den gikk ut på overvåking, som innbefattet at man skulle være våken for nye utbrudd og oppfordre folk til å rapportere nye tilfelle, og massevaksinasjon, som skulle holde sykdommen i sjakk og hindre den i å spre seg.
Det ble oppnådd oppmuntrende resultater nesten med én gang, også i land hvor helsetjenesten var begrenset. I Vest- og Sentral-Afrika, hvor det ble sørget for utstyr, rådgivere og vaksiner, ble sykdommen utryddet i 20 land på bare tre og et halvt år. Ansporet av de vellykkede resultatene i Afrika intensiverte Asia sine bestrebelser for å utrydde sykdommen. Den 16. oktober 1975 ble det siste tilfellet av naturlig forekommende kopper konstatert i Bangladesh.
Men dette var ikke slutten, for i 1976 ble den ene av virusets to mildere former fortsatt rapportert i Somalia. En 13 måneder lang kamp fulgte; helsepersonell jaktet på og innringet skurken, til de omsider, i oktober 1977, hadde fått trengt den opp i et hjørne. Dens siste offer var en innfødt som het Ali Maow Maalin. Da Ali kom seg igjen, var det siste tilfellet av naturlig forekommende kopper over. Endelig, nesten 200 år etter at Jenner hadde drevet sitt arbeid, ble Jenners drøm oppfylt. «Utryddelsen av kopper — menneskehetens mest fryktede svøpe» — var gjennomført.
Kan den slå til igjen?
I 1980 ble verden offisielt erklært fri for kopper. Det var slutt på den obligatoriske vaksinasjonen, og det vokser opp en generasjon som ikke trenger å beskytte seg mot viruset. Men hva ville skje hvis denne fienden vendte tilbake til en slik ikke-vaksinert befolkning? Frykten for at den kunne utrydde hele kontinenter, får oss til å spørre om det er mulig at den slår til igjen.
«Det er to muligheter for det,» forklarte en virolog ved fakultetet for tropemedisin i Calcutta. «Den ene er gjennom laboratorielekkasje; den andre er menneskets ondskap.»
At det er en reell mulighet for den første av disse truslene, ble vist i 1978, da sykdommen for en kort stund ble vekt til live igjen og nok en gang laget store overskrifter. Denne gangen skjedde det i Birmingham i England. En kvinnelig fotograf som arbeidet i etasjen over et laboratorium hvor viruset ble oppbevart i forskningsøyemed, pådrog seg sykdommen og døde senere av den, etter at hun først hadde smittet sin tilårskomne mor. Britiske myndigheter gikk raskt til aksjon og fikk heldigvis stanset viruset og hindret at flere ble smittet. For å minske risikoen for flere slike tilfelle lar man nå bare to forskningsinstitusjoner lagre koppeviruset. Den ene er i Atlanta i Georgia i USA, og den andre er i Moskva. Begge gjennomfører strenge sikkerhetstiltak.
Men du spør kanskje hvorfor denne fienden ikke henrettes, så slike risikoer kan utelukkes. Svaret er frykten for menneskets ondskap. Så grufullt det enn kan virke, er det alltid en mulighet for at kopper kan bli brukt i biologisk krigføring. Historien har vist at menneskene er i stand til noe slikt. På 1600-tallet var det noen som bevisst spredte sykdommen blant de innfødte indianerne i Nord-Amerika fordi de ville gjennomføre sine planer om å slå seg ned der. Mange mener optimistisk at vi er forbi dette stadiet, og at risikoen for slik ’koppekrig’ er fjern. Vi kan bare håpe at det forholder seg slik. Vi kan også bare håpe at kopper virkelig er blitt utryddet, og at sykdommen av en eller annen grunn som vi nå ikke kjenner til, ikke kommer til å dukke opp igjen i framtiden.
På grunn av det Jenner fant ut, har menneskene for første gang i historien forhåpentligvis klart å fjerne en av sine livsfarlige virusfiender. Legevitenskapen, som nå er utstyrt med avanserte hjelpemidler og en langt større forståelse enn Jenner hadde, går inn for å bekjempe andre infeksjonssykdommer. Kommer den til å seire? Forskerne innrømmer at til tross for de enorme skritt som er tatt, virker målet like fjernt som det alltid har gjort. Det er tydelig at det er behov for større visdom enn menneskers visdom for at verden skal bli et sted hvor «ingen borger skal si: ’Jeg er syk’». — Jesaja 33: 24.
[Bilder på side 23]
Koppevaksinasjonen begynte med den britiske legen Edward Jenners arbeid
[Rettigheter]
WHO-foto av J. Abcede
[Bilderettigheter på side 21]
WHO-foto