Kan mennesker og dyr leve sammen i fred?
«Jeg følte det som om jeg stod på terskelen til paradiset; mennesker og dyr i tillitsfull harmoni.» Slik beskrev Joy Adamson det hun fikk se langs elven Ura i Kenya da en rekke forskjellige fugler og dyr kom for å drikke. Et fascinerende trekk ved opplevelsen var det dyret som satt fredelig ved siden av henne — en fullvoksen løvinne!
Var det noe spesielt med denne løvinnen, Elsa, som millioner stiftet bekjentskap med gjennom Joy Adamsons bok Født til frihet? Nei, det var en vanlig løvinne. Forskjellen var at hun hadde lært å leve i fred med mennesker.
Senere, under innspillingen av filmen «Født til frihet», ble en rekke tamme løvinner brukt for å skildre Elsa. En av dem het Mara. Hun var mistenksom til å begynne med, men så ble hun veldig knyttet til sine nye menneskevenner og ville ikke slippe dem av syne. For å roe henne ned flyttet Joys mann, George Adamson, teltet sitt inntil Maras innhegning. Etter hvert flyttet han teltet like innenfor innhegningen. Han skrev i sin bok Bwana Game: «De neste tre månedene sov hun jevnlig inne [i teltet mitt], vanligvis utstrakt på gulvet ved siden av sengen og noen ganger på den. . . . Hun gav meg aldri grunn til bekymring når det gjaldt min personlige sikkerhet.»
«En av yndlingslekene hennes gikk ut på at jeg skulle ligge flat på bakken gjemt bak en gresstue,» skrev Adamson. «Mara lurte seg forsiktig innpå meg, med buken ned mot bakken på riktig løvevis, og så kom hun byksende som et lyn og landet oppå meg. Hun hadde alltid de skremmende klørne sine under kontroll og skadet meg aldri.»
En annen løvinne som spilte Elsas rolle, het Girl. Da filmen var ferdig innspilt, ble Girl brakt tilbake til villmarken, hvor hun fikk to unger. To av Adamsons venner fant ut hvor de holdt til. Adamson skrev: «Med den mest bemerkelsesverdige tillit og godmodighet lot Girl de to mennene, som tok en stor risiko, nærme seg og komme bare omkring en meter fra fødestedet . . . Girls oppførsel var spesielt bemerkelsesverdig i og med at [den ene av mennene] var nokså fremmed for henne.» Når det gjaldt Adamson, lot Girl ham få ta på ungene hennes, mens andre løver ble drevet bort.
Å temme en aggressiv løve
Løvene er forskjellige. Mens Joy Adamson oppdrog Elsa, oppdrog en viltvokter, Norman Carr, to hannløveunger lenger sør i det nordlige Rhodesia (nå Zambia). Den ene av løveungene, Storegutt, hadde et godt lynne. Den andre, Lillegutt, kunne lett bli gretten. Carr skrev følgende om Lillegutt i sin bok Farlig vennskap:
«Når Lillegutt er i dette humøret, setter jeg meg på huk ved siden av ham, men såpass langt unna ham at han ikke kan nå meg med et svingslag og de mer enn tre tommer lange klørne sine. Han snerrer mot meg hele tiden. Tålmodig prøver jeg å godgjøre ham ved å snakke til ham i en myk og vennlig tone mens jeg flytter meg nærmere ham tomme for tomme. Hvis jeg får den rette kontakten med ham, snerrer han fremdeles, men i en mindre besluttsom tone. Legger jeg så armen om de raggete skuldrene hans og klør ham litt på brystet, vil han slappe av til de grader at jeg både ser og kjenner det på musklene hans. . . . jeg legger hodet hans i fanget mitt, [og] han ber om å bli degget med.»
I forordet til Carrs bok forteller jarlen av Dalhousie, som var generalguvernør i landet, om noe han var vitne til da løvene var over to år gamle og vandret omkring uten tilsyn på en slette i nærheten av Carrs leir. Jarlen beskrev hvordan løvene reagerte da Carr fløytet på dem: «De kom når herren deres fløytet på dem, og da gned de de røslige hodene sine mot ham mens de hilste ham med sine glade, men også noe skremmende tordenbrøl. Deres hengivenhet for ham hadde så visst ikke avtatt.»
Løver har en naturlig frykt for mennesker, og normalt prøver de å unngå mennesker. Denne instinktive reaksjonen hos løvene og andre dyr er nøyaktig beskrevet i Bibelen. (1. Mosebok 9: 2) Uten den ville menneskene være et lett bytte. Likevel er det noen dyr som blir menneskeetere.
«Unntak fra regelen»
En ekspert på området, Roger Caras, sier: «Blant nesten alle arter av store kattedyr later det til å være en rekke abnorme individer som søker mennesker til føde. De er unntak fra regelen . . . Menneskene kan vanligvis leve i ganske stor fred med [de store kattedyrene].»
Når menneskene sitter skjult i et kjøretøy, virker det som om mange dyr ikke er klar over at det er mennesker i nærheten. Det gjør at mennesker kan ta nærbilder av løver. «Men du utsetter deg for stor fare hvis du åpner døren eller prøver å gå ut for å komme nær løvene, for da oppfatter de at det er et menneske i nærheten, og det at det dukker opp så plutselig, gjør sjokket og frykten større. Det kan lett føre til et angrep, fordi løven føler at den må forsvare seg,» advarer boken Maberly’s Mammals of Southern Africa. «Det er mindre farlig å bli stilt ansikt til ansikt med en løve i bushen enn plutselig å gå ut av en bil foran den!»
Hva med leoparder?
Leoparder som blir menneskeetere, er også unntak fra regelen. Jonathan Scott forklarer i sin bok The Leopard’s Tale: «En uskadet og frisk leopard er en sky, tilbakeholden skapning som viser en påfallende frykt for mennesker. Hvis den møter mennesker, flykter den vanligvis til nærmeste skjulested.»
Scott oppholdt seg flere måneder i Masai Mara viltreservat i Kenya for å studere bevegelsene til en hunnleopard som han gav navnet Chui. Chui ble etter hvert vant til at Scotts bil var i nærheten, og en gang kom ungene hennes, som han kalte Dark og Light, helt bort til bilen og undersøkte den. Scott mener at det bak leopardens kalde ytre ligger en potensielt varm natur.
Andre har erfart den varme siden av en leopards natur. Joy Adamson oppdrog for eksempel en foreldreløs leopardunge som hun kalte Penny. Etter at Penny var blitt sluppet ut i villmarken, fikk hun unger. Da hennes menneskevenner var i nærheten, viste Penny seg og fikk dem til å skjønne at hun ville at de skulle komme og se på de nyfødte ungene hennes. Det var et gledelig syn som møtte dem da de kom fram. Joy Adamson satte seg ved siden av den stolte moren, og hun forteller: «Hun slikket hendene våre mens ungene lå mellom forbena. Alle var særdeles fornøyd. Det er en alminnelig oppfatning at leoparder er de farligste av alle afrikanske dyr, og at leopardhunner med unger er spesielt aggressive.» Men Joy Adamson sa at det hun hadde erfart med Penny, kan bevise at «de fleste aksepterte oppfatningene er feilaktige».
En annen godmodig leopardhunn, Harriet, gav inderen Arjan Singh en enda mer bemerkelsesverdig opplevelse. Singh oppdrog Harriet fra hun var liten, og lærte henne opp slik at hun kunne klare seg selv i jungelen, som grenset opp til gården hans. Som en del av oppdragelsen hendte det at Singh oppmuntret leoparden til å angripe. «Når jeg krøket meg sammen og oppmuntret henne til å angripe, kom hun hodestups mot meg,» forteller han i sin bok Prince of Cats, «men når hun hoppet på meg, . . . snudde hun seg rundt på hodet mitt og skled nedover ryggen på meg uten å lage et eneste kloremerke på mine bare skuldrer.»
Den måten leoparden lekte med Eelie, Singhs hund, på, var også bemerkelsesverdig. Singh forteller at en «film viser at [leoparden] sitter på bakbena og bokser idet hunden angriper — men hun gjør ikke noe forsøk på å ta knockout på hunden. De store potene hennes går opp på den ene siden av Eelies hals, over hodet og ned den andre siden så mykt som om de var støvekoster».
Dette vennskapsforholdet mellom menneske, hund og leopard fortsatte etter at Harriet forlot hjemmet for å holde til i jungelen i nærheten. «Hvis noen sier at man ikke kan stole på leoparder, trenger jeg bare å tenke på alle de gangene som Harriet kom til [min gård] midt på natten og forsiktig vekte meg for å utveksle hilsninger mens jeg lå og sov under åpen himmel,» sier Singh.
Med tiden fikk Harriet to unger. Da tilholdsstedet hennes ble truet av flom, bar hun ungene i munnen og brakte dem, en om gangen, i sikkerhet i Singhs hjem. Da flommen var over, klatret Harriet opp i Singhs båt for at han skulle ro henne fram og tilbake over elven, så hun kunne ta med seg ungene, en om gangen, til et nytt tilholdssted i jungelen.
Den afrikanske elefanten
Det er blitt sagt at den afrikanske elefanten er for vill til å kunne temmes. Men mange har bevist at det forholder seg annerledes. Ett eksempel er det rørende forholdet mellom tre afrikanske elefanter og amerikaneren Randall Moore. Elefantene tilhørte en gruppe unge elefanter som ble fanget i Krüger nasjonalpark i Sør-Afrika og ble fraktet til USA. Etter hvert ble de lært opp til å utføre et nummer på sirkus og opptrådte godt. Da eieren deres døde, fikk Moore de tre elefantene og tok dem med tilbake til Afrika.
De to hunnene, Owalla og Durga, kom til Pilanesberg-reservatet i Bophuthatswana i 1982. På den tiden hadde parken en rekke foreldreløse elefantunger som det stod dårlig til med, og som trengte tilsyn av voksne hunner. Ville de to sirkustrenede hunnene kunne påta seg denne rollen?
Etter et år fikk Moore meldinger om at elefantene hans hadde adoptert alle de 14 foreldreløse ungene, og at det skulle komme flere foreldreløse elefantunger til parken. Etter at Moore hadde vært borte i fire år, kom han tilbake for å se selv hvordan det gikk. Han hadde regnet med å lete lenge i Pilanesberg-fjellene, så han ble overrasket da han like etter at han var kommet, fikk øye på Owalla og Durga blant en stor flokk. «Min første, uprofesjonelle innskytelse var å løpe bort til dem, omfavne dem og overøse dem med lovord,» skrev han i boken Back to Africa. «Jeg besinnet meg og fulgte en mer rasjonell handlemåte.»
Først måtte Owalla og Durga bli sikker på at det var deres gamle venn som hadde kommet. De inspiserte den utstrakte hånden hans med snabelen. Moore skriver: «Owalla raget opp over meg som om hun ventet på neste kommando. Resten av flokken stod urørlig rundt oss. Jeg gjorde som hun ville. ’Owalla . . . Snabel OPP og FOT!’ Owalla løftet straks forbenet høyt opp i luften og krøllet snabelen opp i været i den klassiske hilsningsposisjonen fra de tidligere sirkusdagene. Hvem var det som først sa at en elefant aldri glemmer?»
Tre år senere, i oktober 1989, ble Owallas hukommelse satt på en annen prøve. Denne gangen bestemte Moore seg for å prøve noe han ikke hadde gjort siden elefantene kom til parken sju år tidligere. Owalla adlød kommandoen om å strekke seg ned og lot ham så klatre opp på ryggen. TV-seere i Sør-Afrika ble begeistret over å se ham ri blant over 30 ville elefanter. Moore forklarte i et intervju med Våkn opp!: «Jeg gjorde ikke dette for å få publisitet, men fordi jeg var nysgjerrig etter å få vite hvor sterk en elefants tilknytning kan bli, og hvor intelligent den kan være.» De foreldreløse elefantungene i Pilanesberg trivdes godt under Owallas og Durgas omsorg.
Det er nok så at vennskapene mellom mennesker og villdyr i dag ikke er regelen; det krever hardt arbeid å dyrke et slikt vennskap. Det ville være dumdristig av folk i sin alminnelighet å våge seg ut i villmarken og prøve å nærme seg løver, leoparder og elefanter. Men hva med framtiden, selv om slike vennskap mellom villdyr og mennesker er forholdsvis sjeldne i dag? Kommer slike vennskap noen gang til å bli regelen?
[Ramme/bilder på side 8]
Løver kan temmes!
«KOM og ta noen bilder av meg og løvene mine,» sa Jack Seale, direktøren for Hartebeespoortdam slange- og dyrepark i Sør-Afrika. Nervøs som jeg var, ble jeg med ham til løvenes innhegning i håp om at han ville la meg få ta bilder utenfor gjerdet.
Innhegningen var ren, og trærne omkring gav rikelig med skygge. Ni sunne og friske løver gjenkjente straks sin dyrepasser da han gikk inn i innhegningen sammen med en assistent. Løvene knurret godmodig og gikk oppspilt omkring.
«Kom innenfor,» sa Jack. Jeg lot som om jeg ikke hørte det. «Kom innenfor,» sa han høyere. Det eneste de hadde for å forsvare seg mot løvene, var noen stokker. Med bankende hjerte bekjempet jeg feigheten og kom meg til slutt innenfor. Jeg begynte fort å knipse i vei mens Jack kjælte med noen av de flotte dyrene han hadde ansvaret for. For en lettelse det var da vi alle var utenfor igjen, i god behold! Men jeg hadde ikke trengt å engste meg.
«Grunnen til at vi går inn med stokker, er at løvene er hengivne og kan bite av kjærlighet,» forklarte Jack etterpå. «Vi holder ut stokkene, sånn at de kan tygge på dem istedenfor armene våre.» Jack og løvene hans hadde nettopp kommet tilbake fra Etosha nasjonalpark i Namibia. Hvorfor hadde han tatt dem med så langt av gårde og ut i villmarken? Han forklarte:
«De ble brukt under innspillingen av en dokumentarfilm om hva forskerne gjør for å holde økningen av løvebestanden i villmarken i Namibia under kontroll. Men mine løver foretrekker det livet de er blitt vant til her. I Namibia kom de bort til lastebilen min så snart de fikk se den. Det var ikke noe problem å få dem med hjem igjen.» — Innsendt.
[Rettigheter]
Med velvillig tillatelse av Hartebeespoortdam slange- og dyrepark
[Bilde på side 9]
Randall Moore i den afrikanske bushen med de elefantene han hadde ansvaret for