Leoparden — en hemmelighetsfull katt
AV VÅKN OPP!S MEDARBEIDER I KENYA
SOLEN var i ferd med å gå ned. Vi hadde brukt dagen til å se på og fotografere de flotte villdyrene i viltreservatet Masai-Mara i Kenya. Før vi slo oss til ro for natten i teltleiren der vi bodde, skulle vi få oppleve enda et spennende syn. En av dem som arbeidet i teltleiren, gjorde forarbeidet. Han slentret over en taubro over elven Talek med bakparten av en geit over skulderen og bandt kjøttet til en gren høyt oppe i et akasietre.
Da fargene i den korte, tropiske skumringen gled over i mørke, smøg en stor hannleopard seg lydløst opp i treet og begynte å rive og slite i kjøttet. Den ble opplyst av prosjektørlys fra terrassen der tilskuerne stod. Men leoparden var fast bestemt på å kose seg med måltidet og ignorerte oss, der vi så på i ærefrykt og undring. Vi fikk senere høre at den hadde hatt for vane å oppsøke treet med lokkematen i omkring seks år. Neste kveld fikk vi derfor en reprise av forestillingen.
Vi kunne virkelig forstå hvorfor leoparden er blitt beskrevet som «det mest fullkomne av de store kattedyrene, med vakkert utseende og grasiøse bevegelser». En leopard kan veie over 60 kilo og er et av de mest muskuløse dyrene som finnes. Den er vanligvis over 60 centimeter høy ved skuldrene og to meter lang fra snute til haletipp. Når vi ser på de karakteristiske svarte flekkene som ligner på rosetter, på den gulbrune pelsen, blir vi minnet om det spørsmålet profeten Jeremia en gang stilte: «Kan en neger skifte hud eller en leopard sine flekker?» — Jeremia 13: 23.
De lysende, grønne øynene er særlig bemerkelsesverdige. De har et spesielt cellelag som gjør at leoparden har ekstra godt nattsyn. Leoparden trenger bare en sjettedel av det lyset vi mennesker trenger, for å se sine omgivelser. Dette cellelaget reflekterer lyset gjennom netthinnen og får øynene til å lyse når en lysstråle rettes mot dem om natten.
Hvis du skulle få øye på en leopard som ligger og hviler om dagen, ville du legge merke til at den hiver etter pusten som om den var på randen av utmattelse. Men denne kortpustetheten er bare en faktor i et effektivt kjølesystem. Når leoparden puster inn og ut opptil 150 ganger i minuttet, fører det til at fuktighet fordamper fra tungen, munnen og nesegangene.
Leoparden er den mest tilpasningsdyktige av de store kattedyrene. Den finnes i ørkener og skoger, i fjellene og nede ved kysten og i så forskjellige land som Kina, India og Kenya. Til tross for at menneskene har trengt seg inn på store deler av leopardens tilholdssteder, anslår vitenskapsmenn at det finnes nesten én million leoparder bare i Afrika og Asia. Men likevel greide leoparden stort sett å unndra seg vitenskapens oppmerksomhet i flere hundre år. Tenk for eksempel på sinaileoparden. Den ble lenge ansett som utryddet, inntil den ganske nylig ble gjenoppdaget i ødemarken i Judea.
Den ensomme katten
Hvordan unngår leoparden å bli lagt merke til av mennesker? Det klarer den fordi den stort sett er et nattdyr — og fordi den dessuten er svært forsiktig og tilbakeholden av seg. I områder der menneskene utgjør en fare for den, opptrer den varsomt og lydløst. Det er bare når leoparden er sint og opphisset at den brøler og snerrer i likhet med løven. Den vanligste lyden er langt mindre truende. Den gir vanligvis fra seg en grov, skurrende lyd — som minner om lyden av en sag som skjærer i ved. C. T. Astley Maberly sier i boken Animals of East Africa at den høres slik ut: «Grunt-ha! Grunt-ha! Grunt-ha! Grunt-ha! — og slutter vanligvis med et tungt sukk.» Leopardens tilbakeholdenhet kommer også til uttrykk ved at den kommer med en rekke lave lyder, som stort sett ikke kan oppfattes av mennesker.
I motsetning til den selskapssyke løven er ikke leoparden noe sosialt dyr. Selv om man kan se enkelte par fra tid til annen, jager leoparden alene. For å redusere sannsynligheten for å få uventede eller fiendtlige besøk markerer den et eget territorium på mellom 25 og 65 kvadratkilometer. Den trekker opp grensene for territoriet ved å skvette et sekret fra spesielle kjertler overalt hvor den ferdes. Denne markeringen informerer andre leoparder om alder, kjønn, seksuell status og muligens til og med identiteten til «innehaveren».
Leoparden opptrer karakteristisk nok svært snikende når den jager. I bibelsk tid var den kjent for å ligge på lur i nærheten av byer, klar til å kaste seg over husdyr med dødbringende kjapphet. (Jeremia 5: 6; Hosea 13: 7; Habakkuk 1: 8) For å beskytte byttet mot å bli stjålet av åtseletere som hyener og sjakaler lagrer leoparden større fangster ti—tolv meter over bakken, oppe mellom grenene i trærne. Men hvordan klarer den å slepe kadaveret av en antilope eller en halvannen meter høy sjiraffunge så høyt opp? Det er en hemmelighet som ikke leoparden røper så lett. Men tålmodige iakttagere hevder at den rett og slett bruker rå muskelkraft. Leoparden foretrekker å spise i ro og mak. Den ligger henslengt over noen grener oppe i et tre, og måltidet finner sted i full ensomhet, skjult av grener og løvverk.
Leoparder som ikke blir provosert, er vanligvis sky og tilbakeholdne og unngår konfrontasjoner med mennesker. Selv om enkelte dyr har mistet frykten for mennesker og er blitt menneskeetere, utgjør de fleste leoparder ikke noen stor trussel for folk. Men hvis en leopard blir såret eller presset opp i et hjørne, eier den ikke frykt for fienden. Jonathan Scott skriver i boken The Leopard’s Tale: «En sint leopard er villskapen selv, . . . i stand til å samle alle sine betydelige krefter i et lynraskt angrep fra kloss hold.»
Leoparder med unger
Det er heller ikke overraskende at leoparden også oppfostrer ungene sine i relativt skjermede omgivelser. Nyfødte unger blir holdt skjult de første to månedene, og moren har dem ofte i en hule. Faren har ingen del i oppfostringen av ungene, men moren har et nært forhold til dem. Hun mater og vasker dem og sørger for å holde dem varme. Med tiden flytter hun kanskje kullet på to—tre unger til et nytt sted. Hvis de fremdeles er små nok, bærer hun dem i munnen, men hvis de er større, kaller hun på dem og får dem til å følge etter henne.
Leopardmoren prøver også å holde ungene ute av syne for forskjellige fiender. Men hvis for eksempel bavianer går løs på ungene, angriper hun dem og utsetter seg selv for fare for å gi ungene sjansen til å rømme i sikkerhet. Hun tar også store sjanser for å skaffe mat til ungene. Selv om hun vanligvis ville ha veket unna for en flokk med brølende elefanter, løper hun rett gjennom flokken for å skaffe mat til det sultne avkommet.
Unge leoparder lar interessant nok ikke sin uavhengighetstrang komme til uttrykk før det har gått en viss tid. Ungene blir avvent når de er omkring seks måneder gamle, men de nedlegger ikke sitt første bytte før de er ett år. Hanndyrene drar ikke ut for seg selv før de er omkring to og et halvt år gamle, og hunndyrene deler kanskje territorium med moren som voksne.
Vil leoparden omsider få være i fred?
Men de søte leopardungene vokser etter hvert opp til å bli jegere. Det kan derfor virke usannsynlig at profeten Jesajas ord noen gang vil kunne gå i oppfyllelse: «Da skal ulven bo sammen med lammet og leoparden legge seg hos kjeet.» — Jesaja 11: 6.
Forsøk i den senere tid på å temme leoparder har bare i liten grad vært vellykkede. Sieuwke Bisleti van der Laan og hennes mann oppfostret et kull med unger på farmen sin i Afrika. Ungene hadde «full frihet» og ble ofte matet for hånd, men de ble aldri helt tamme. Sieuwke Bisleti skriver: «Når en leopard er fullvoksen, går den sine egne veier. En løve vil alltid være glad i deg og adlyde deg; en leopard vil alltid respektere deg, men bestemmer selv hvordan den vil reagere til enhver tid.»
Etter hvert som ungene vokste til, ble det regnet for å være for farlig å la dem få fortsette å streife fritt omkring på farmen. Man bestemte seg for å slippe dem ut i villmarken igjen. Var de unge leopardene blitt bortskjemt av å vokse opp blant vennligsinnete mennesker? På ingen måte. Innen det hadde gått tre dager, så man hannen sitte med en vannbukk den hadde drept.
Selv om man har hatt begrenset suksess i forsøkene på å temme leoparder, undergraver ikke det Jesajas inspirerte profeti om at det skal bli fred mellom leoparden og kjeet. Denne forbløffende situasjonen vil bli til virkelighet, ikke ved menneskers hjelp, men ved Guds inngripen. Guds styre skal imidlertid utrette mer enn bare det å skape fred i dyreriket. «Jorden skal visselig bli fylt med kunnskapen om Jehova,» forutsa Jesaja. (Jesaja 11: 1—9, vers 9 fra NW) Selv menneskene skal legge av seg den dyriske oppførselen som har ført til kriger og splittelse. Folks holdning til dyrene vil også forandre seg. Dyrene vil ikke lenger bli gjenstand for menneskers hensynsløse nedslakting. Menneskene skal heller ikke ødelegge dyrenes tilholdssteder og true deres eksistens, for Jehova vil ha ’ødelagt dem som ødelegger jorden’. — Åpenbaringen 11: 18.