Colosseum — det gamle Romas «underholdningssenter»
Av Våkn opp!s medarbeider i Italia
«COLOSSEUM, et av det gamle Romas mest berømte monumenter; et symbol på dets tidligere makt og prakt og et vitnesbyrd om store grusomheter,» sier Luca, som viser rundt sine venner Marco og Paolo.
Kanskje du også gjerne vil vite mer om Colosseum — når det ble bygd, og hva som foregikk der. Gikk de første kristne dit noen gang? Døde de der, revet i hjel av ville dyr, som noen mener? Hør på det Luca forteller vennene sine.
Luca: «Colosseum ble opprinnelig kalt det flaviske amfiteater, for det var keiserne Vespasian, Titus og Domitian i den flaviske slekt som i fellesskap stod for byggingen av det. Vespasian begynte oppføringen i årene fra 72 til 75 e.Kr., hans sønn Titus fortsatte arbeidet og innviet byggverket i år 80, og senere fullførte hans bror Domitian det.»
Paolo: «Men hvorfor heter det Colosseum?»
Luca: «Det er et interessant spørsmål, men det finnes ikke noe sikkert svar på det. Det ser ut til at det ikke var før i det åttende århundre arenaen ble kalt Colosseum. Noen mener at navnet skriver seg fra den kolossale størrelsen. Andre sier at navnet kommer av koloss-statuen av Nero, en 35 meter høy statue som stod i nærheten, og som fremstilte Nero som solguden.
Opplysningen om at Colosseum var det største av de romerske amfiteatrene, sier en ikke så mye hvis en ikke også får høre visse detaljer. Teatret ble for eksempel bygd som en ellipse, med en lengdeakse på 188 meter og en tverrakse på 156 meter. Det har en omkrets på 527 meter og er 57 meter høyt. Arbeidet krevde titusener av tonn travertin, en form for marmor som ble brutt ut i byen Tivoli i nærheten, og 300 tonn jern som skulle holde marmorblokkene sammen. Bygningsarbeiderne brukte også mye av det som vi i dag ville kalle prefabrikkerte materialer. Blokker og søyler av stein ble produsert andre steder og så fraktet til byggeplassen. Dette forklarer hvordan Colosseum kunne bygges så raskt. Tenk, det tok bare mellom fem og åtte år å oppføre dette massive byggverket.»
Marco: «Jeg tenkte nettopp på hvor mange slaver som må ha arbeidet på Colosseum!»
Luca: «Det er mulig at det ble brukt krigsfanger til det tyngste arbeidet, men bare til det. Det at arbeidet ble fullført så raskt, og det at det ble brukt mange forskjellige materialer, tyder på at det var fagfolk og håndverkere som ble brukt.»
Paolo: «Hvor mange etasjer har Colosseum?»
Luca: «Utenfra kan dere se tre etasjer med helt symmetriske buer. Opprinnelig var hver bue prydet med en statue, og hver etasje hadde 80 buer. Over den tredje etasjen kan dere se en fjerde etasje med store rektangulære vinduer.»
Marco: «Hvor mange tilskuere var det plass til?»
Luca: «De fleste oppslagsverker sier at det var omkring 45 000 sitteplasser og 5000 ståplasser. Noen kilder hevder at det var plass til over 70 000 tilskuere. Det hadde i hvert fall stor kapasitet. Tilskuerne ble beskyttet av et enormt solseil, velarium, som var spent over tilskuerområdet.
Amfiteatret ble bygd på en betongforhøyning som var 13 meter tykk, og som har bidratt til stabiliteten i århundrenes løp. Det dere ser nå, har stått imot branner og jordskjelv. Colosseums største fiender var imidlertid bygningsarbeidere i renessansen og barokken, for de brukte teatret som en lettvint og billig kilde til travertin og marmor. Noen av de viktige bygningene i Roma ble bygd eller restaurert med materialer som ble tatt herfra. Men kom, så går vi inn.»
Paolo: «For noen imponerende ruiner! Men Luca, hva var det de hadde i midten der nede?»
Luca: «Det var de underjordiske rommene hvor man oppbevarte det utstyret som ble brukt under forestillingene. I tillegg til sceneutstyret hadde man her burene til villdyrene, våpnene og de heisene med motvekter som brakte de ville dyrene og gladiatorene opp til arenaen. Arenagulvet, som dekket det underjordiske området, var laget av tre. Det forklarer hvorfor det ikke er noe spor etter det. Rundt arenaen var det et høyt nettinggjerde. På denne nettingen var det pigger og elfenbensstykker som hindret de ville dyrene i å klatre over det. Det ser ut til at man som en ytterligere forholdsregel hadde en rekke bueskyttere rundt arenaen.»
Paolo: «Måtte tilskuerne betale for å komme inn?»
Luca: «Nei, det var gratis adgang til Colosseum. Det hørte med til keisernes politikk. De tilbød gratis underholdning for å holde folket under kontroll. Disse forestillingene på arenaen var i virkeligheten som et rusmiddel som fordervet folks samvittighet. Den romerske dikteren Juvenal brukte det berømte uttrykket ’panem et circenses’, ’brød og sirkus’, i sin dype beklagelse over det romerske folks oppførsel. Romerne levde stort sett for å spise og more seg.
Det romerske samfunn var delt i klasser. Det viser inndelingen av sitteplassene her. De forreste plassene var forbeholdt senatorene. Bak dem satt herrene, og høyere opp satt kvinnene og slavene.»
Marco: «Var det her gladiatorene kjempet?»
Luca: «Ja. Det var hovedsakelig to typer forestillinger, munera, kamp mellom to gladiatorer, og venationes, jakt på ville dyr. Forbrytere ble også drept her. De ble overlatt ubevæpnet til gladiatorene eller kastet for villdyrene. Deres død utgjorde et skrekkelig syn til publikums ’forlystelse’.»
Paolo: «Hvis jeg husker riktig, så var gladiatorene slaver. Stemmer ikke det?»
Luca: «Jo, de var slaver som stort sett var valgt ut blant krigsfanger, som tok imot et hvilket som helst arbeid for å redde livet. Noen var forbrytere som for å unngå dødsdommen så etter en bedre sjanse som gladiator. Andre valgte frivillig å bli gladiatorer. Det fantes skoler som lærte dem opp før de begynte sin karriere. De fikk lov til å bruke forskjellige våpen og hjelpemidler, for eksempel sverd eller spyd og skjold eller et nett og en trefork (en stor gaffel med tre tenner). Selv om begivenhetene ble kalt ludi gladiatorii, gladiatorleker, var dette tragiske kamper som ofte endte med at den ene av de kjempende mistet livet.»
Marco: «Jeg har faktisk hørt at når gladiatorene kom inn på arenaen, så hilste de keiseren med ordene ’Ave, Caesar, morituri te salutant’, som betyr ’vær hilset, keiser, de som skal dø, hilser deg’.»
Paolo: «Hva med den scenen fra forskjellige filmer hvor keiseren rekker ut hånden med tommelen ned som et tegn på at den beseirede gladiatoren skulle dø — skjedde det i virkeligheten?»
Luca: «Ja, det gjorde det. I den første tiden var det vinneren som bestemte taperens skjebne. Senere ble denne retten gitt til keiseren selv, som avgjorde det etter å ha hørt publikums dom. Hvis tilskuerne mente at taperen hadde kjempet tappert, løftet de tommelen og ropte: ’Mitte!’ (La ham være!) På den måten bad de om at man måtte spare livet hans. Hvis keiseren også løftet tommelen, fikk taperen lov til å leve. Hvis tilskuerne derimot mente at taperen hadde vært feig, vendte de tommelen ned og ropte: ’Iugula!’ (Slakt ham ned!) Hvis keiseren gjentok den samme gesten, hadde den beseirede gladiatoren fått sin dødsdom. Det eneste taperen da kunne gjøre, var å by halsen fram og la seierherren gi ham dødsstøtet. Alt dette foregikk under publikums applaus og hyllest. Vinneren fikk deretter dyrebare gaver og gullmynter.»
Marco: «Noe så grusomt!»
Luca: «Ja, ikke sant? Det bokstavelig talt fløt menneskeblod, for ikke å snakke om blod fra villdyr som ble drept. Mange av de forestillingene hvor det var dyr med, var simpelthen fremvisninger av dresserte villdyr som adlød temmerens ordrer, omtrent som det vi ser i en sirkusmanesje i dag. Men som oftest sloss villdyrene med hverandre, eller de ble jaktet på og drept. Det var virkelig nedslakting. Bare tenk på at det ble drept 5000 villdyr på én dag da Colosseum ble innviet!»
Paolo: «Jeg lurer på hvordan folk kunne more seg over sånt.»
Luca: «Men tenk på boksekampene i vår tid. Tilskuerne kommer med bifallsrop når de ser at taperen blir slått sanseløs i gulvet med ansiktet fullt av blod. Eller tenk på dem som liker å se filmer som prøver å fengsle publikum ved å vise blod og død overalt. Folk i vår tid er kanskje like ufølsomme.
Arenaene var altså steder som var preget av vold og forderv. De første kristne passet derfor på at de ikke vanket der. Forfatteren Tertullianus i det tredje århundre omtalte faktisk i sitt verk De spectaculis det som foregikk på arenaen, som søppel og understreket at arenaen var fullstendig fremmed for de kristne.»
Marco: «Er det mulig at enkelte kristne led martyrdøden i Colosseum?»
Luca: «En del kristne døde uten tvil på romerske arenaer, revet i hjel av ville dyr. Det viser historiske kilder. Det kan være at Paulus i 1. Korinter 15: 32 sier at han ble utsatt for farlige villdyr på arenaen i Efesos.
Det er sikkert at noen kristne led martyrdøden et eller annet sted i Roma, men det er umulig å si om det skjedde i Colosseum. Enciclopedia Universale, bind 4, sier: ’Det er ikke blitt historisk bevist at Colosseum var et sted hvor kristne led martyrdøden.’ Men flere katolske forfattere hevder at Colosseum var et slikt sted. De baserer øyensynlig sine oppfatninger på legender som oppstod senere, og som er blitt akseptert av det katolske hierarki.
Men det som er oppbyggende for de kristne i vår tid, er det faktum at disipler av Kristus i oldtiden var trofaste til døden ved at de forble nøytrale i en voldspreget verden. Det som er viktigere enn å vite hvor de led martyrdøden, er å vite at de fullt ut bevarte sin ulastelighet.
Synes dere det var interessant å besøke denne kolossen av romersk arkitektur?»
«Det skal være visst,» svarer Paolo og Marco, «og takk skal du ha for de fine forklaringene.»
De steinene som taler til oss gjennom historien, kan åpenbare mye interessant. Colosseum vitner om de helt spesielle talenter oldtidens romere hadde når det gjaldt arkitektur og bygging. De bygde broer, veier, akvedukter, teatre, arenaer, templer og palasser. Men Colosseum var skueplassen for grufulle hendelser som kristne i fortiden og også i vår tid nekter å delta i, både som tilskuere og som villige deltagere.
[Bilde på side 25]
Inne i Colosseum i dag
[Bilde på side 26]
Colosseum i sin falmede prakt