De unge spør . . .
Hvorfor prøver foreldrene mine å bestemme over livet mitt?
«Jeg vil gjøre noe, la musklene spille, prøve kreftene mine. . . . Jeg ønsker å lære ved selv å gjøre mine erfaringer, ikke ved å prate. Jeg hungrer etter å skaffe meg erfaring; [foreldrene mine] fôrer meg med forklaringer.» — En 16 år gammel gutt.
«Mor og jeg er alltid uenige . . . Hun behandler meg som et barn . . . Jeg vil komme meg vekk herfra; jeg orker ikke å føle meg så innesperret. . . . Jeg ønsker å bli voksen, men hun lar meg ikke få muligheten.» — En 17 år gammel pike.
MANGE unge klager over at foreldrene deres prøver å bestemme over livet deres. Kanskje du klager over det samme. Du vil gjerne være lenge ute om kvelden, men de sier at du må komme tidlig hjem. Du mener at du er gammel nok til å ha fast følge, men de sier at du er for ung. Det ser ut til at hver gang du spør: ’Kan jeg få lov?’, svarer de: ’Nei, det får du ikke.’
Vi ville imidlertid gjøre foreldre urett hvis vi ikke medgir at de fleste unge får viljen sin av og til. Og du er neppe noe unntak. Foreldrene dine er nok klar over at du ikke er et barn lenger, så før eller senere blir de nødt til å gi slipp på den myndigheten de har hatt over deg siden du ble født. Som de fleste andre foreldre ønsker sannsynligvis også de at du skal bli et avbalansert og uavhengig voksent menneske.
Du undres kanskje på hvorfor foreldrene dine ikke viser det hvis de føler det slik. Du synes at de tar kvelertak på deg og livet ditt i stedet for å løsne grepet. Men egentlig er det ikke spørsmål om hvorvidt du noen gang vil få bestemme over livet ditt. Spørsmålet er når. Du vil bestemme over livet ditt nå, mens foreldrene dine kanskje vil gi deg denne myndigheten gradvis.
En tenåring så på dette som en «mistillitserklæring» fra foreldrenes side. Hun mente det var en fornærmende antydning om at hun hadde en «tilbøyelighet til å ødelegge for seg selv, som måtte holdes i tømme». Men kan det tenkes at foreldrene dine har gode grunner til å handle som de gjør? Det å se tingene fra deres synsvinkel vil i alle tilfelle hjelpe deg til å dempe den følelsen av bitterhet som du kanskje har på grunn av måten de behandler deg på. Som Ordspråkene 19: 11 sier: «Klokskap gjør mennesket langmodig.»
Hvorfor de vil bevare kontrollen
Du må for det første være klar over at verden er blitt mye farligere og mer fordervet enn den var den gang foreldrene dine var unge og skulle finne sin kurs i livet. (2. Timoteus 3: 1, 13) En voksen sa: ’Den verden sønnen eller datteren vår opplever når de er 14, 15 eller 16 år, er mye farligere enn den vi vokste opp i. Det er blitt mindre trygt å gå ute alene. Det er også flere tenåringer som blir gravide nå enn da vi var unge.’ Det er ikke rart at foreldrene dine ønsker å beskytte deg.
Gudfryktige foreldre vil også være svært opptatt av den åndelige tilstanden til sine barn. Bibelen sier at foreldrene skal gi barna «den oppdragelse og rettledning som er etter Herrens vilje». (Efeserne 6: 4) De vet at du ikke uten videre vil tilegne deg kristne verdinormer og læresetninger bare fordi de gjør det. De er også klar over at «en gutt [eller pike] som får gjøre som han [eller hun] vil, fører skam over sin mor». (Ordspråkene 29: 15) Selv om de kanskje ikke lenger betrakter deg som et barn, føler de seg fremdeles forpliktet til å bestemme når du skal komme hjem om kvelden, eller til å sette andre grenser for deg.
Du synes muligens at dette er under din verdighet, eller at du blir behandlet som et lite barn, men husk at det er ikke så lenge siden du virkelig var et hjelpeløst spedbarn som lå i armene til foreldrene dine. Nå ønsker de å beskytte deg mot moralske farer, på samme måte som de en gang beskyttet deg mot fysiske farer. Husk også at foreldrene dine selv har vært tenåringer, så de vet godt hvilke problemer de unge kan møte. Selv den rettferdige Job snakket om sin «ungdoms synder». (Job 13: 26) Noen foreldre har fått store problemer senere i livet på grunn av alvorlige feil de begikk i ungdommen.
En mor fortalte: «Jeg var nødt til å gifte meg. Det skyldtes at jeg begynte å ha fast følge i svært ung alder. Jeg ble gravid 16 år gammel. Nå har jeg tre barn, og to av dem er tenåringer. Jeg er 37 år gammel, men føler meg som en 50-åring. Jeg gikk glipp av ungdomstiden.»
Foreldrene dine har kanskje aldri gjort slike bitre erfaringer. Men de er nok bekymret over farene ved å ha stevnemøter i ung alder, og derfor får du muligens ikke lov til å ha fast følge. Bør du ta det ille opp? Hvis du gjør det, bør du tenke over det som sies i Ordspråkene 27: 12: «Den kloke ser ulykken komme og søker skjul, de troskyldige går på og må bøte.» Hvis du følger rådene fra far og mor, kan du unngå mange sorger.
Skiftende sinnsstemninger
Det kan tenkes at du føler det som den ungdommen som sa: «Jeg vet hva jeg gjør. Jeg vil ikke rote til livet mitt. Hvorfor kan de ikke la meg leve mitt eget liv?» Problemet kan være at du ubevisst gir foreldrene dine motstridende signaler. Noen ganger oppfører du deg svært voksent, mens du andre ganger har et barnlig behov for far og mors hjelp.
Dr. Fitzhugh Dodson forteller i boken How to Single Parent om det en mor erfarte da hun gikk og handlet sammen med sin 15 år gamle datter. Etter at datteren hadde plukket ut tre kjoler, spurte hun moren om hvilken av dem som kledde henne best. Moren tenkte seg om et øyeblikk og svarte: «Jeg synes absolutt den blå kler deg best.» Hvordan ble rådet mottatt? «Å, mor, du prøver alltid å bestemme hva jeg skal gjøre!»
Flere måneder senere var de igjen ute og handlet. Datteren valgte ut noen antrekk og spurte: «Mor, hvilket av disse kler meg best?» Moren husket hva som hendte sist, så hun ville være på den sikre siden. Hun svarte derfor: «Jeg er sikker på at du kan avgjøre det selv.» Hva sa datteren? «Å, mor, du vil aldri hjelpe meg når jeg trenger det!»
Foreldrene dine blir forvirret av slike skiftende sinnsstemninger som får deg til å være vekselvis utfordrende og selvstendig og barnslig og hjelpeløs. Alle unge er i oppveksten preget av en oppførsel som svinger i mer eller mindre grad, men selv om dette er naturlig, forteller det foreldrene dine at du fremdeles har noen av «de trekk som hører barnet til», og som må overvinnes, før du kan få full frihet. — 1. Korinter 13: 11, NW.
Hvordan kan du oppnå større frihet?
Du ønsker kanskje ikke desto mindre at foreldrene dine skulle vise deg litt mindre oppmerksomhet og omsorg. Da kan du kanskje av og til bli fristet til å gå krokveier for å oppnå den friheten du ønsker. «Jeg vet at jeg ikke burde ha løyet,» skrev en pike i tenårene, «men jeg gjorde det bare for at alt skulle bli enklere. Mamma er altfor streng og ville aldri latt meg gå ut om jeg hadde fortalt sannheten.» Forholdene blir imidlertid ikke enklere når du bedrar foreldrene dine. Hvis løgnen blir oppdaget (og det blir den sannsynligvis), kan det tvert imot gjøre situasjonen vanskeligere.
Forfatterne av boken Options sier: «Det å lyve for [foreldrene dine] når du ønsker at de skal stole på deg, er like meningsløst som det å stjele for å vise hvor ærlig du er. Når de avslører deg, vil de sannsynligvis opptre enda strengere fordi du prøvde å lure dem.» Noe som er enda viktigere, er at du pådrar deg Guds mishag når du lyver. Ordspråkene 3: 32 (NW) sier: «Den som går krokveier, er en vederstyggelighet for Jehova.»
Vær ærlig mot foreldrene dine. Fortell dem nøyaktig hvor du skal dra, og hvem du skal være sammen med. Hvis de sier at du skal være hjemme til et bestemt klokkeslett, bør du overholde det. Da blir de overbevist om at du er pålitelig. De vil heller ikke være så bekymret mens du er borte. Med tiden vil de dessuten bli sikrere på at du bør få større frihet. Det er som Bibelen sier: «Den som har fått mye, ventes det mye av. Og den som mye er betrodd, skal det kreves desto mer av.» — Lukas 12: 48.
Den tiden da du selv må ta ansvaret for ditt liv, kommer tidsnok. Du må være tålmodig fram til da. Gled deg over ungdomstiden. (Forkynneren 11: 9) Respekter de avgjørelsene som foreldrene dine tar med hensyn til husregler, fast følge, når du må være hjemme om kvelden og så videre. Hvis du gjør det, vil det spare deg for store sorger senere. Ikke gjør opprør selv om du mener at noen av de grensene foreldrene dine setter, er urimelige eller ikke passer for en på din alder. Snakk i stedet med dem på en rolig måte. Kanskje de rett og slett ikke tenker på hvor gammel du er, eller hvor moden du er blitt. Uansett vil du antagelig finne ut at målet deres i virkeligheten ikke er at de vil bestemme over livet ditt. De ønsker bare at du skal bli lykkelig i framtiden.
[Bilde på side 23]
Hvordan ser du på det at du må være hjemme til bestemte klokkeslett, og andre restriksjoner?