Lotteri — hvorfor så populært?

HVORFOR spiller folk i lotteri? «Det er underholdende, det er morsomt,» sa en talskvinne for styret i en lotteriorganisasjon. Det kan så være, men den viktigste grunnen er så avgjort pengegevinsten. De aller fleste kunne trenge litt ekstra penger. Og lotteriene lover massevis av penger. I dagens usikre verden med stigende priser, børskrakk og arbeidsløshet er det millioner av mennesker som tror at det å vinne i lotteriet er den eneste tenkelige måten de kan bli styrtrike på.

Noe annet som gjør det fristende å spille, er at lotteriene er ukompliserte og lette å delta i. Det er mange varianter, for eksempel lotto, bingo og skrapelodd hvor man skraper på papiret for at skjulte tall skal komme til syne. Men de har to fellestrekk. Det første er at spillere vinner når tallene på deres lodd eller kupong er de samme som dem som blir trukket av arrangøren. Det andre er at man ikke trenger noen spesiell evne eller kunnskap for å vinne, som tilfellet er med andre spill. Det er bare tilfeldigheter som avgjør om en vinner eller ikke.

Folk er også med på lotterier fordi det er lett å kjøpe lodd og kuponger. De er å få blant annet i kiosker og dagligvarebutikker. I noen land kan man hvis man bor avsides, spille pr. brev, telefon, telex eller telefax.

Hva er nytt ved lotteriene?

Er lotteri noe nytt? Overhodet ikke. Under festligheter i det gamle Roma gav keiser Nero og keiser Augustus bort slaver og eiendommer som premier. En av de første pengepremier i kontanter som man vet om, ble sannsynligvis utbetalt i 1530 av et lotteri i Firenze. I de århundrer som fulgte, var lotteri svært så populært i Europa. Lotterisalget gikk også strykende i Nord-Amerika i kolonitiden. Det førte til at det ble skaffet penger som bidrog til finansieringen av Jamestown, av hæren som ble satt inn i uavhengighetskampen, og av byggingen av velrenommerte universiteter, for eksempel Harvard, Dartmouth, Yale og Columbia.

Men på 1800-tallet oppstod det problemer. Motstandere raste mot massegambling og hevdet at trekninger ble fikset på forhånd. Lotterier var gjennomsyret av bestikkelser, korrupsjon og kriminelle handlinger. Private initiativtakere sopte inn enorme fortjenester. Som følge av det ble lotteri forbudt i USA, Frankrike og Storbritannia.

Betydde det slutten på det hele? Åpenbart ikke. Lotteri var fortsatt populært andre steder, for eksempel i Italia og Australia. Spanias konge Carlos III laget et lotteri i 1763; den moderne versjonen av det ble etablert ved lov i 1812. Det ene landet etter det andre hoppet på karusellen. I 1933 opphevet Frankrike sitt forbud og opprettet Loterie nationale. I 1930-årene opprettet også Irland sitt berømte lotteri Irish Hospitals’ Sweepstake. Japans Takarakuji begynte i 1945. Storbritannia godkjente fotballtipping og også trekninger av premieobligasjoner, som i virkeligheten var lotterier, om enn ikke i navnet. Og i 1964 ble USA med på det hele igjen.

I 1970-årene førte så to ting til at lotterivirksomheten ble endret. Den første var at man fikk terminaler som var direkte tilknyttet sentrale datamaskiner. Nå var det mulig å organisere store og hyppige spill hvor deltagerne kunne velge sine egne tall. Det var ikke lenger nødvendig å vente i uker eller måneder for å se om en hadde vunnet; spillerne kunne finne ut av det på noen dager, timer eller til og med minutter.

Den andre forandringen var at man i forskjellige land begynte med lotto, et spill hvor sjansen for å vinne er liten. Når det ikke blir noen vinner i lotto, overføres gevinsten til neste spilleomgang. Pengegevinsten kan følgelig vokse til store millionbeløp. Da lotto ble innført, gikk salget i været, og man kunne virkelig snakke om en storindustri.

Appellerer til arrangørene

Hvorfor virker myndighetene i mange land til fremme av pengespill? Det er fordi det er en lett måte å få inn penger på uten å heve skatter og avgifter. Mens enarmete banditter og ruletter, som er tillatt i noen land, gir spillerne tilbake 95 prosent av spillesummen, gir lotterier gjerne tilbake mindre enn 50 prosent. I 1988 ble for eksempel omkring 48 cent av hver dollar som ble brukt til lotterier i USA, betalt tilbake i gevinster, mens 15 cent gikk til markedsføring, salg og administrasjon. De siste 37 centene ble brukt til offentlige forbedringer, undervisning, helseomsorg og hjelp til de eldre. På landsbasis utgjorde dette 7,2 milliarder dollar.a

Men myndighetene organiserer ikke lotterier bare for å tjene penger. Hvis de ikke blir med på denne virksomheten, kan det være at de taper penger. Det kan være at landets borgere spiller andre steder. Så når ett land eller én stat begynner med et lotteri, kommer naboene under press om å gjøre det samme. Denne kjedereaksjonen er tydelig i USA. I 1964 var det ett statlig lotteri, men i 1989 var det 30.

Drømmen om å bli rik

Det er selvfølgelig mange som prøver å få en bit av kaka. Hvordan blir så folk overtalt til å bruke penger på lotterier? Ved hjelp av reklamen! Tilkall dem som er eksperter på å overtale!

Legger annonsene vekt på at en del (om enn en liten del) av overskuddet vil gå til kulturformål, undervisning eller hjelp til de eldre? Langt ifra! Det blir knapt nok nevnt. Annonsene fremhever isteden hvor fantastisk det ville være å vinne en million eller flere millioner. Her er noen eksempler:

◻ «På et øyeblikk kan du få en like eventyrlig livsstil som de rike og berømte . . . når du spiller i Canadas celebre, multimilliondollar LOTTO 6/49.»

◻ «FLORIDA-LOTTERIET . . . Bli rik i Amerikas største lotteri.»

◻ En norsk reklametekst lød: «Spill og bli rik over natten.»

Pågående reklame? Det kan man si! Når loddene ikke selger lenger, er arrangørene vanligvis lite opptatt av å moderere reklamen. De vender seg faktisk til enda mer intense spill og mer intens markedsføring for å friste nye spillere og holde de gamle spillernes interesse ved like. De må hele tiden tilby noe som ser nytt ut. James Davey, lotteridirektøren i Oregon i USA, sa: «Vi har temaer som går på det med gambling, og vi tar utgangspunkt i olympiaden. Ved juletider har vi Holiday Cash. Med Lucky Stars spiller vi på folks stjernetegn. Vi erfarer at hvis vi lar to eller tre, fire eller fem spill gå samtidig, så selger vi flere lodd.»

Men den aller største tiltrekningskraften har så avgjort den gigantiske gevinsten. Lotto blir aktuelt nyhetsstoff når pengegevinsten stiger, som den gjorde da den kom opp i 115 millioner dollar (670 millioner kroner) i Pennsylvania i USA i 1989. Folk stormet til for å kjøpe kuponger i det som en skribent kalte en «gamblers vanvittige mani». I dette hysteriet tar selv de som vanligvis ikke deltar i lotterispill, fram lommeboken.

[Fotnote]

[Ramme på side 6]

Spillefeber og religion

«Den katolske kirke har lært meg å spille. Bingo og utlodninger er jo lotterier. Hvis den katolske kirke hadde tatt ledelsen i å stanse all spilling, ville jeg ha revurdert tanken om å la være å delta i lotteriet. Hvis jeg er grisk, er det fordi det nesten er et sakrament i kirken.» — En av leserne av bladet U.S. Catholic.

«Nest etter søndagsmessen er det den ukentlige bingoen som er det arrangementet som får best oppslutning i de katolske kirkene, ifølge en undersøkelse som Notre Dame universitet har foretatt i katolske sogn.» Men flere prester hevder at de fleste av dem som er med på bingoen, ikke går i kirken. — The Sunday Star-Ledger, New Jersey, USA.

«Sankt Pancras brakte Madrid hell og lykke». Slik lød overskriften i det spanske uketidsskriftet ABC (internasjonal utgave). I artikkelen stod det: «’Det var Sankt Pancras,’ utbrøt om og om igjen de to ansatte i lotteriutsalget . . . hvor de hadde solgt den eneste serien med 21515, ’gordoen’ [den store] til en verdi av 250 millioner [pesetas, det vil si over 15 millioner kroner], som er blitt distribuert i Madrid. [De ansatte] innrømmet at de hadde bedt til helgenen, som det henger et bilde av i forretningen, og som de hadde hengt en persillekvast over for at de skulle ha hell med seg når de solgte jule-gordoen.»

«Når de eldre vinnerne skulle prøve å forklare sitt hell, var de tilbøyelige til å tro at Gud og skjebnen hadde utvalgt dem til å vinne pengene. . . . ’Vi vil gjerne tro at det at det går bra eller dårlig, kan føres tilbake til noe, at det ikke er en tilfeldighet,’ sa dr. Jack A. Kapchan, en professor i psykologi ved Miami universitet. ’Og hva annet kan vi føre det tilbake til enn Gud?’» — The New York Times.

Hvordan ser Gud på det å søke hell og lykke på slike måter? Det han sa til de troløse i Israel, kan gi en pekepinn om det: «Men det er dere som forlater Jehova, som glemmer mitt hellige fjell, som dekker bord for lykkeguden og skjenker blandet vin for skjebneguden.» — Jesaja 65: 11, NW.

Hvor mange av de forholdsvis få vinnerne stopper opp og tenker over at deres hell og lykke skyldes at millioner av tapere ikke hadde hell med seg? Kan man si at gambling vitner om nestekjærlighet på noen som helst måte? Er det rimelig eller bibelsk å tro at universets Overherre skulle blande seg opp i slike selviske laster som spill om penger? — Matteus 22: 39.