En ny æra for jøder og kristne?

«Forfølgelsen vil ta slutt når paven går inn i synagogen.» — Et jødisk ordspråk.

DEN 13. april 1986 ble pave Johannes Paul II den første pave man vet om, som gikk inn i et jødisk gudshus. Til tordnende applaus erklærte paven på nytt at den katolske kirke «dypt beklager det hat, den forfølgelse og de utslag av antisemittisme som har vært rettet mot jødene på et hvilket som helst tidspunkt og av hvem som helst». Han sa at hans ’besøk var ment å skulle overvinne gamle fordommer og sikre større anerkjennelse av den felles åndelige arv som eksisterer mellom jøder og kristne’.

I de senere år har andre av kristenhetens religionssamfunn også søkt å lege det gamle bruddet mellom dem og jødene. I juni 1987 offentliggjorde de presbyterianske kirkene i USA et dokument hvor de gav uttrykk for anger for kirkens lange innblanding i «antijødiske holdninger og handlinger». Like etterpå vedtok United Church of Christ sin egen resolusjon. Den erklærte at «jødedommen ikke er blitt avløst av kristendommen», og at «Guds pakt med det jødiske folk ikke er blitt avskaffet».

Kristenheten og holocaust

Hva er det som ligger bak disse bemerkelsesverdige bestrebelsene? Intet mindre enn et forsøk fra kristenhetens side på å distansere seg fra det nazistiske holocaust, jødeutryddelsene før og under den annen verdenskrig. I årene rett etter den annen verdenskrig prøvde de fleste kirkeledere å ignorere at personer som regnet seg som kristne, var årsak til forfølgelsens redsler. Men det jødiske folk forstod hva det lå i dette foruroligende faktum.

Etter hvert som årene gikk, begynte personer som hadde overlevd forfølgelsen, fritt å uttale seg. Bøker, blad og filmer stilte verden ansikt til ansikt med konsentrasjonsleirenes redsler. Staten Israels kamp for å overleve fokuserte også verdens oppmerksomhet på jødene. Som følge av det er kristenheten blitt utsatt for stadig større angrep. Som G. Peter Fleck skrev i bladet The Christian Century: «Det er noe helt galt med . . . en religion og en sivilisasjon som kunne frembringe og tolerere en slik vederstyggelighet [som holocaust]. Og det må være noe galt med en kirke som omtrent ikke sa eller gjorde noe som helst under redslene.»

Jødiske ledere er enig i dette. Rabbineren E. Rosenberg spør hvorfor det etter den annen verdenskrig var ’så få kirker eller kirkeledere som så at det var en forbindelse mellom den kristne antijødedoms lange og vedvarende historie og sluttproduktet, nazismen — den bevisste nedslaktingen av en tredjedel av det jødiske folk’. Han sa at mange kirkemedlemmer «ignorerte eller, enda verre, rolig godtok skjebnen til de seks millioner i Hitlers Europa; de godtok den som en guddommelig dom som følge av at ’jødene hadde forkastet Jesus’». — The Christian Problem.

Og Elie Wiesel sier i sin bok A Jew Today: «Hvordan skal en forklare at verken Hitler eller Himmler noensinne ble ekskommunisert av kirken? At Pius XII aldri fant det nødvendig, for ikke å si særdeles viktig, å fordømme Auschwitz og Treblinka? At en stor del av SS-folkene var troende som forble trofaste mot sine kristne bånd helt til slutt? At det fantes mordere som gikk til skrifte mellom massakrene? Og at de alle kom fra kristne familier og hadde fått en kristen oppdragelse?»

Det er ikke noe rart at kirkeledere er blitt tvunget til å revurdere sitt standpunkt til jødedommen. En ny teologi i kristenheten er følgelig i ferd med å komme til syne, en teologi hvor jøder ikke lenger omtales som ’de som drepte Kristus’, eller som ’et folk det hviler en forbannelse over’, men blir skjenket anerkjennelse og verdighet. Det er til og med snakk om at kristenheten og jødedommen kan tjene som ’forskjellige veier til Gud’.

Begynnelsen på en «ny æra»?

Denne utviklingen er av noen blitt hyllet som begynnelsen på «en helt ny æra i forholdet» mellom jøder og kristne. Rabbineren Leon Klenicki erklærte til og med at jøder nå bør «tenke på betydningen av Jesus og kristendommens misjon som en måte å bringe hele menneskeheten fram til Gud på». Han tilføyde: «Kanskje det Gud ber om, er et samarbeidsforetagende.» — The New York Times, 24. juli 1988.

Men det er ikke alle som er like optimistiske. Teologer i kristenheten ser det nye, liberale synet på jødedommen som et avvik fra den grunnleggende kristne lære. Mange jødiske ledere er også skeptiske til de nye fredsfølere og betrakter dem som vage og selvmotsigende eller rett og slett som en ny forkledning for den gamle taktikk som går ut på å prøve å omvende jøder.

Jødiske ledere mener at for at det skal oppnås virkelig overensstemmelse, må kristenheten utvetydig avsverge sin tidligere, antisemittiske politikk, deriblant sin rolle i holocaust. De krever at kirkeledere helt kvitter seg med den forestilling at jødene er ansvarlig for Jesu død. De vil at jødedommen skal anerkjennes som et gyldig middel til frelse, ikke bare som en introduksjon til kristendommen. De vil at kristenheten skal stanse alle forsøk på å omvende jøder. Og endelig er det mange som krever at kristenheten gir staten Israel full anerkjennelse og støtte.

Men som den neste artikkelen viser, ville kløften fortsatt være stor, selv om det ble tatt slike ekstraordinære skritt.

[Bilde på side 4]

Kristenheten kan ikke benekte den rolle den spilte i jødeforfølgelsen

[Rettigheter]

Bundesarchiv Koblenz