Den katolske kirke og holocaust

Av Våkn opp!s medarbeider i Italia

ALLEREDE i 1987 var det snakk om at den katolske kirke hadde planer om å utarbeide et dokument hvor den erkjente sitt ansvar i forbindelse med holocaust. Forventningene var derfor store da Den vatikanske kommisjon for religiøse forbindelser med jødene i mars 1998 offentliggjorde et dokument som på engelsk har fått tittelen «We Remember: A Reflection on the Shoah»a (Vi husker — en refleksjon over holocaust).

Noen satte pris på dokumentet, mens andre var misfornøyd med dets innhold. Hvorfor? Hva hadde de å innvende mot det?

Antijudaisme og antisemittisme

Det vatikanske dokumentet skiller mellom antijudaisme, som kirken erkjenner å ha gjort seg skyldig i, og antisemittisme, som den sier seg fri for. At det blir skjelnet mellom disse begrepene, og den konklusjonen det fører til, er noe mange finner utilfredsstillende. Den tyske rabbineren Ignatz Bubis har sagt: «Det forekommer meg som om kirken hermed sier: ’Det er ikke vår skyld; skylden ligger hos noen andre.’»

Den italienske katolske historikeren Giorgio Vecchio aksepterer at man skjelner mellom antijudaisme og antisemittisme, men han påpeker likevel at «problemet dreier seg også om å forstå hvordan katolsk antijudaisme kan ha bidratt til utviklingen av antisemittisme». Det er interessant å se at den vatikanske avisen L’Osservatore Romano for 22. og 23. november 1895 offentliggjorde et brev hvor det heter: «Enhver oppriktig katolikk er i bunn og grunn antisemittisk. Det er også de som tilhører presteskapet, fordi læren og tjenesten forplikter dem til det.»

Den delen av det vatikanske dokumentet som har vakt størst kritikk, er imidlertid forsvaret av Pius XIIs handlinger. Pius XII ble utnevnt til pave ved slutten av den annen verdenskrig, etter at han hadde tjent som nuntius (pavelig sendemann) i Tyskland fra 1917 til 1929.

Pius XIIs taushet

Den italienske juristen Francesco Margiotta Broglio synes ikke at dokumentet «kommer med nye eller oppklarende momenter i det bredt debatterte spørsmålet om pave Pius XIIs såkalte taushet, om hans påståtte tyske sympatier og om hans diplomatiske handlinger overfor naziregimet både før og under hans funksjonstid som pave».

De fleste kommentatorer er enige i at uansett hvordan man ser på betydningen av dokumentet We Remember, så blir spørsmålet om hvorfor den katolske kirkes ledere tiet om folkemordet i nazistenes konsentrasjonsleirer, «stående helt åpent». Den amerikanske historikeren George Mosse mener at Pius XII ved å velge tausheten «reddet kirken, men ofret dens moralske budskap. Han oppførte seg som et statsoverhode, ikke som en pave». Velinformerte vatikanske observatører antar at det som forsinket offentliggjørelsen av dokumentet, var de vanskeligheter som knyttet seg til det å komme inn på den rolle Pius XII spilte i forbindelse med holocaust.

Dokumentets forsvar av pave Pius XII har irritert mange. «Tausheten om ’pavens taushet’ gjør dette dokumentet til en skuffelse,» skriver Arrigo Levi. Elie Wiesel, som vant Nobels fredspris i 1986, har sagt: «Jeg synes at det å hevde at vi jøder bør være takknemlige overfor Pius XII, er kjettersk, for å si det mildt.»

Forsøk på å legge skylden på andre

Dokumentet antar katolske teologers tradisjonelle måte å sondre på. Den går ut på at kirken som institusjon betraktet er hellig og beskyttet av Gud mot å begå feil, mens dens medlemmer, som er syndere, bærer skylden for de synder som måtte bli begått. Den vatikanske kommisjon skriver: «Man kunne ha ventet at andre kristne som Kristi etterfølgere ville ha øvd en sterkere åndelig motstand og gått til konkrete handlinger. . . . De var ikke sterke nok til å heve sin røst i protest. . . . Vi beklager dypt de feil og den svikt disse kirkens sønner og døtre har gjort seg skyldig i.»

På bakgrunn av de uttrykkelige anmodninger om tilgivelse som er kommet i den senere tid, mener de fleste at det betyr et langt skritt tilbake å skylde på enkeltstående medlemmer av kirken framfor å påta seg skylden som institusjon betraktet. Den katolske kirke i Frankrike har for eksempel kommet med en formell «Erklæring om anger» hvor den ber Gud og det jødiske folk om tilgivelse for den «likegyldighet» den katolske kirke viste overfor jødeforfølgelsen under Vichy-regjeringen i krigstidens Frankrike. I en uttalelse som ble lest opp av erkebiskop Olivier de Berranger, vedgikk kirken at den hadde latt sine egne interesser «komme i veien for det bibelske påbud om å vise respekt for ethvert menneske, som er skapt i Guds bilde».

I denne franske erklæringen het det blant annet: «Når det gjelder forfølgelsen av jødene, og spesielt de mangfoldige antisemittiske tiltakene som ble satt i verk av Vichy-myndighetene, må kirken erkjenne at likegyldigheten i høy grad overgikk forargelsen. Taushet var regelen, og ytringer til fordel for ofrene var unntagelsen. . . . I dag bekjenner vi at denne tausheten var et feiltrinn. Vi erkjenner også at kirken i Frankrike sviktet sin oppgave som oppdrager av folks samvittighet.»

Det er nå over 50 år siden den forferdelige tragedien som blir kalt shoah, eller holocaust, fant sted, og den katolske kirke har ennå ikke klart å erkjenne realitetene i sin egen historie — sin vakling og sin taushet, for å si det forsiktig. Men det er noen som aldri har behøvd å foreta et slikt oppgjør. Jehovas vitner, en religiøs minoritet som ble hardt forfulgt av nazistene, sviktet ikke sine moralske prinsipper.

Det er kommet stadig tydeligere fram i den senere tid at Jehovas vitner, i motsetning til kirkens folk, fordømte nazistenes brutalitet. Og det var ikke bare som enkeltpersoner de gjorde det. Deres offisielle talsmenn og publikasjoner gjorde det også. Historikeren Christine King, som er rektor ved Staffordshire universitet i England, sier det slik: «Jehovas vitner sa ifra. De sa ifra helt fra begynnelsen. De sa ifra med én stemme. Og de sa ifra med et veldig mot, noe vi alle kan trekke lærdom av.»

[Fotnote]

[Bilde på side 26]

Pave Pius XII tiet under holocaust

[Rettigheter]

Foto: U.S. Army