Hjelp til de døende i vår moderne tid
KVINNEN, som selv var lege, hadde nettopp gjennomgått en vond tid. Hun hadde sett sin 94 år gamle bestemor dø på sykehusets intensivavdeling etter en kreftoperasjon som bestemoren «aldri hadde ønsket».
«Grunnen til at jeg gråt i begravelsen, var ikke at hun var død, for bestemor hadde levd et langt og innholdsrikt liv,» skrev legen. «Jeg gråt på grunn av de smertene hun hadde utholdt, og fordi ønskene hennes ikke var blitt oppfylt. Jeg gråt for min mor og søsknene hennes, på grunn av det tap og den frustrasjon de følte.»
Du lurer kanskje på hvordan muligheten er for å hjelpe en slik person som er alvorlig syk. Denne legen sier videre:
«Først og fremst gråt jeg på grunn av meg selv: på grunn av den store skyldfølelse jeg hadde, siden jeg ikke hadde kunnet redde henne fra smerten og en uverdig død, og på grunn av den utilstrekkelighet jeg følte som lege, siden jeg ikke hadde kunnet helbrede henne og ikke hadde kunnet lindre lidelsene hennes. For aldri i min utdannelse hadde jeg lært å akseptere døden. Sykdom var fienden — noe som alltid skulle bekjempes med ethvert mulig middel. Døden var et nederlag; kronisk sykdom var en konstant påminnelse om legens maktesløshet. Bildet i mitt indre av min lille bestemor som stirret på meg med skremte øyne der hun lå koblet til respirator på intensivavdelingen, plager meg den dag i dag.»
Dette omsorgsfulle barnebarnet uttrykte her i et nøtteskall et innviklet etisk, medisinsk-juridisk spørsmål som nå blir debattert i rettssaler og på sykehus verden over: Hva er best for de dødssyke nå i vår tid, nå da det er gjort så store tekniske fremskritt?
Noen mener at alt som er medisinsk mulig, bør gjøres for hver og en som er syk. Foreningen for amerikanske leger og kirurger har gitt uttrykk for den oppfatningen: «Legens plikt overfor den komatøse, vegetative eller utviklingshemmede pasient er ikke avhengig av utsiktene til bedring. Legen må alltid handle til gagn for pasientens ve og vel.» Det betyr at han må gi all den behandling eller medisinske hjelp som det er mulig å gi. Mener du at dette alltid er best for en som er alvorlig syk?
For mange høres dette prisverdig ut. Men de siste tiårene har erfaringen med teknisk avansert medisin ført til et nytt og annerledes syn. I en betydningsfull avhandling fra 1984 som heter «Legens ansvar overfor dødssyke pasienter», trakk et panel som bestod av ti erfarne leger, følgende konklusjon: «Det er best å gi den dødssyke pasient mindre intensiv behandling når slik behandling bare vil forlenge en vanskelig og ubehagelig dødsprosess.» Fem år senere offentliggjorde de samme legene en artikkel med samme tittel, men med tilføyelsen: «Et nærmere blikk på spørsmålet.» De kom med en enda klarere uttalelse om det samme problemet: «Mange leger og etikere . . . har derfor trukket den konklusjon at det er etisk forsvarlig å unnlate å gi næring og væsker til enkelte døende, uhelbredelig syke eller varig bevisstløse pasienter.»
Vi kan ikke avfeie slike kommentarer som bare teoretisering eller bare en debatt som ikke har noen betydning for oss. Mange kristne har stått overfor vanskelige avgjørelser i denne forbindelse. Bør en dødssyk person som står oss nær, holdes i live ved hjelp av respirator? Bør en pasient som ligger for døden, få intravenøs næring eller andre former for kunstig næringstilførsel? Når situasjonen er håpløs, bør en da vente at en slektning eller en hel familie bruker alle sine økonomiske midler til å betale legebehandling og kanskje transport til et sykehus langt unna for at pasienten skal få den mest avanserte behandling?
Du skjønner sikkert at det ikke er lett å besvare slike spørsmål. Selv om du sikkert gjerne vil hjelpe en venn eller slektning som er syk, kan det være at du må ta stilling til disse spørsmålene, og at du spør deg selv: ’Hvilke retningslinjer har de kristne? Hvilke muligheter er det til å få hjelp? Og framfor alt: Hva sier Bibelen om dette emnet?’