Hva slags dødspleie?
I DEN senere tid har folks måte å ta døden og livets sluttfase på gjennomgått forandringer i mange deler av verden.
Før i tiden godtok leger døden som den uunngåelige slutten på sin pleie av enkelte pasienter — en slutt som skulle gjøres lettere, og som ofte innebar dødspleie i hjemmet.
Nå i de senere år, da det legges vekt på teknologi og behandling, har helsepersonell begynt å betrakte døden som et nederlag. Det fremste målet for medisinsk behandling er derfor blitt å avverge døden for enhver pris. Med denne forandringen kom utviklingen av en helt ny teknologi som kunne holde folk i live lenger enn det som ville ha vært mulig tidligere.
Den medisinske teknologi har medført ubestridelige fremskritt i mange land; ikke desto mindre har den også forårsaket noen alvorlige betenkeligheter. En lege sa: «De fleste leger har mistet den dyrebare egenskap som en gang var nøye knyttet til medisinen, nemlig menneskelighet. Apparater, effektivitet og presisjon har ført til at varme, medfølelse, medlidenhet og omtanke overfor den enkelte er drevet ut fra hjertet. Medisinen er nå en kald vitenskap; dens sjarm hører en annen tid til. Den døende kan få liten trøst av den mekaniserte lege.»
Dette er bare én persons mening, og det er så visst ikke en altomfattende kritikk av legeyrket. Men du har sikkert lagt merke til at mange er blitt redd for å bli holdt i live ved hjelp av maskiner og apparater.
Etter hvert begynte en annen oppfatning å gjøre seg gjeldende. Den gikk ut på at i noen tilfelle burde folk få dø en naturlig død, med verdighet, og uten å oppleve at hjerteløs teknologi grep inn. En meningsmåling som ble foretatt for bladet Time, viste at over tre fjerdedeler av dem som ble spurt, mente at en lege burde ha tillatelse til å avslutte livsbevarende behandling av en pasient som lå for døden. Undersøkelsen kom fram til denne konklusjonen: «Når [folk] først har forsont seg med det uunngåelige, ønsker de å dø med verdighet, ikke tjort fast til en rekke apparater på en intensivavdeling som en laboratorieprøve under glass.» Er du enig i det? Hvordan er dette synet sammenlignet med ditt syn?
Foreslåtte løsninger
Det finnes mange forskjellige syn på døden og livets sluttfase, avhengig av hvilken kultur en tilhører, og hva slags sosial bakgrunn en har. Men i mange land er det økt interesse for den vanskelige situasjon de dødssyke befinner seg i. De siste årene har etikere, leger og folk i sin alminnelighet virket til fremme for forskjellige tiltak for å justere pleien av disse som er så uheldig stilt.
På enkelte sykehus er det for eksempel vanlig at man bestemmer seg for at pasienten ikke skal gjenopplives. Det innebærer at man etter omfattende drøftelser med de pårørende og helst også med pasienten legger bestemte planer, som blir notert i pasientens journal. Disse planene dreier seg om hvilke begrensninger som vil bli lagt på gjenopplivningsforsøkene dersom tilstanden til den uhelbredelig syke skulle forverre seg.
Nesten alle mener at det man må ta mest hensyn til i slike vanskelige avgjørelser, er pasientens eget ønske. Men det som gjør det til et alvorlig problem, er at pasienten ofte er bevisstløs eller av en annen grunn ikke er i stand til å treffe informerte, personlige avgjørelser. Det har ført til at noen på forhånd velger å undertegne et dokument som kalles livstestament. Der oppgir de hva slags behandling de ønsker seg i livets sluttfase. Et slikt testament kan ha følgende ordlyd:
«Hvis min tilstand skulle bli så alvorlig at den ble uhelbredelig og ville medføre døden i løpet av relativt kort tid, er det mitt ønske at livet ikke forlenges ved hjelp av livsbevarende midler. Hvis jeg er døende og ikke er i stand til å delta i avgjørelser som gjelder min medisinske behandling, ber jeg om at den legen som behandler meg, unnlater å bruke midler som bare forlenger dødsprosessen og ikke er nødvendige for mitt ve og vel eller for lindring av smerter.» Slike dokumenter kan også spesifisere hva slags behandling vedkommende ønsker eller ikke ønsker ved livets slutt.
Man regner med at i USA har fem millioner opprettet livstestament. Mange instanser der i landet mener at det er det beste en kan gjøre for å forvisse seg om at ens ønsker blir respektert og tatt hensyn til. I Norge er det over 2000 medlemmer i Landsforeningen Mitt Livstestament — Retten til en verdig død. Selv om livstestamentet ikke er et juridisk bindende dokument her i landet, blir det utstedt i håp om at det blir tatt hensyn til ønskene.
Hva slags behandling eller omsorg?
Hva med selve dødspleien? Kanskje den mest betydningsfulle nyheten har vært den ordningen som kalles hospice, og som blir mer og mer anerkjent verden over. Hva er så «hospice»?
Hospice sikter ikke til et sted eller en bygning, men sikter i denne forbindelse til et bestemt program for omsorg for og pleie av døende. Det er avledet av et fransk ord fra middelalderen som betydde et herberge for pilegrimer. Leger, sykepleiere og frivillige samarbeider om å sørge for at en døende pasient har det behagelig og relativt smertefritt, helst i pasientens eget hjem.
Selv om noen hospice-avdelinger fungerer under sykehus, er mange av dem uavhengige. De fleste av dem benytter seg av ressurser i lokalsamfunnet, for eksempel besøkende sykepleiere, ernæringsfysiologer, prester og kiropraktorer. Istedenfor å benytte seg av sterke medisinske tiltak legger hospice-omsorgen vekt på sterk medlidenhet. Istedenfor å gi intensiv behandling av pasientens sykdom legger den vekt på intensiv behandling av pasientens ubehag. En lege uttrykte det slik: «Hospice betyr ikke mindre pleie eller ikke noe pleie eller dårlig pleie. Det er bare en helt annen slags pleie.»
Hvordan reagerer du på denne ideen? Er en slik hjelpeordning noe du tror du bør drøfte med en dødssyk person som står deg nær, og kanskje også med den legen som behandler ham?
Hospice-bevegelsen vokser verden over, så selv om det foreløpig ikke er opprettet egne hospice-avdelinger i Norge, er det ikke umulig at det kan bli det i framtiden. Hospice-omsorg ble opprinnelig betraktet som et tiltak som stod i opposisjon til den etablerte helseomsorg, men er etter hvert blitt en del av medisinens hovedstrøm og blir nå betraktet som et akseptert alternativ for de døende. Ved sine fremgangsmåter, spesielt riktig bruk av smertestillende midler, har hospice-bevegelsen bidratt til betydelige fremskritt innen helseomsorgen.
I et brev til legetidsskriftet New England Journal of Medicine beskrev dr. Gloria Werth hvordan søsteren hennes døde på en hospice-avdeling: «Min søster ble aldri påtvunget medisiner, mat eller væske. Hun var fri til å spise, drikke . . . eller ta medisiner som hun ville . . . Men det beste med hospice er at våre minner fra Virginias død for det meste er beroligende og gode. Hvor ofte kan en si det etter et dødsfall på en intensivavdeling?»
[Uthevet tekst på side 5]
«Medisinen er nå en kald vitenskap; dens sjarm hører en annen tid til. Den døende kan få liten trøst av den mekaniserte lege»
[Uthevet tekst på side 6]
Hospice-omsorgen legger vekt på intensiv behandling av pasientens ubehag framfor intensiv behandling av selve sykdommen