Daiku san bygger et drømmehus

Av Våkn opp!s medarbeider i Japan

MANGE som besøker Japan, blir fascinert av de elegante husene i tradisjonell byggestil. Det skrånende taket, det oppadvendte takskjegget, den innelukkede hagen og verandaene er alt sammen trekk som bidrar til disse husenes sjarm. Det mest interessante er likevel at et slikt hus vanligvis er tegnet, bygd og dekorert under ledelse av bare én person. Han kalles Daiku san, som betyr byggmester.

Kato er en Daiku san med 40 års erfaring. Han og arbeidslaget hans holder på med å bygge det de fleste japanere betrakter som sitt drømmehus. La oss lytte når han forteller oss noe om husets unike byggestil og om hvordan han går fram for å oppføre det.

Klassisk utforming

«Det viktigste ved et klassisk japansk hus kan sammenfattes i bare to ord: wabi og sabi,» sier Daiku san. Begge disse ordene har blant annet betydningen «forfinet og smakfull enkelhet». «Utsøkt», «diskret» og «delikat» er andre ord som hjelper oss til å forstå japansk arkitektur og dens tiltrekningskraft.

Japan blir ofte hjemsøkt av tyfoner og jordskjelv, forklarer Daiku san videre. Derfor, og også på grunn av den høye luftfuktigheten om sommeren, blir tre foretrukket som byggemateriale til et familiehus fordi det er elastisk. Leire, bambus og papir har også en sentral plass blant de materialene som blir brukt. For å skape et harmonisk synsinntrykk blir huset og hagen utformet som en helhet.

Hvordan vil drømmehuset og den tilhørende hagen komme til å se ut? Daiku san foreslår at vi tar en tur til en annen byggeplass, for der kan vi få førstehånds kjennskap til hvordan en Daiku san bygger et drømmehus.

Fra grunnen av

«Hus som ble oppført for hundre år siden, ble ikke bygd rett på bakken,» forteller Daiku san, idet vi rusler rundt på byggeplassen. «De stod på et nettverk av horisontale bjelker som ble understøttet av korte påler som igjen hvilte på steiner.» Mange av disse bygningene står fremdeles, og det vitner om Daiku sanenes dyktighet. «Nå for tiden lages fundamentet av sement,» får vi videre høre. «Men byggemåten er i prinsippet uforandret.» Det samme kan sies om veggene, som settes opp på en annen måte og ut fra andre ideer enn det som er vanlig i Vesten.

Innerveggene i japanske hus er mer ment som skillevegger enn som solide barrierer. Daiku san peker på en vegg som er under oppføring, og forklarer: «Utenpå et gitterverk av oppskåret bambus slik som dette blir det lagt fra to til fem lag med leire. Hvert lag har forskjellig konsistens, og et lag må bli helt tørt før det neste laget kan legges på. På grunn av dette tar det gjennomsnittlig tre måneder å fullføre et hus.» (Å bygge et drømmehus tar selvfølgelig mye lengre tid.) Veggene blir til slutt dekket med et lag fin leire eller sand i de naturlige jordfargene som japanerne liker så godt. Disse veggene puster, i stedet for å svette ut fuktighet, slik betongvegger ofte gjør i fuktig klima.

Daiku san henleder nå vår oppmerksomhet på gulvet. Verandaen, entreen og kjøkkenet har gulv som er laget av hardved. I de fleste av de andre rommene blir gulvene dekket med tettvevde stråmatter som kalles tatami. Disse unike gulvmattene er varme om vinteren, kjølige om sommeren og myke nok til å sitte eller ligge på, samtidig som de er solide og faste. Hver matte måler cirka 1 x 2 meter og er fem centimeter tykk. Rommene blir klassifisert etter hvor mange matter de har plass til, og omtales derfor som åtte-, seks- eller fire-og-en-halv-matters rom, avhengig av størrelsen.

En godt bevoktet familiehemmelighet

Daiku sans dyktighet kommer særlig til uttrykk i hans mesterlige snekkerarbeid. Guiden vår viser oss lærebøker som er over 70 år gamle, og som han har fått i arv fra sin far. I dem finnes det side opp og side ned med beskrivelser av kompliserte og fascinerende måter å bruke trematerialer på. Fra gammelt av pleide en snekkermester å bevare sine teknikker som en godt bevoktet hemmelighet, og han lot bare sin sønn eller sin etterfølger få kjennskap til dem. Selv om det ikke lenger er nødvendig, vil det være fullt mulig å bygge et helt hus uten å bruke en eneste spiker.

«Noen av disse teknikkene ligner på dem som brukes av snekkere andre steder. Som eksempel kan nevnes svalehaleskjøt, buttskjøt, falsing og lasking,» forklarer Daiku san. Hvilken skjøt som blir brukt i hvert enkelt tilfelle, avhenger av strekket og belastningen i den delen av bygningen. Riktig utformede skjøter vil også absorbere rystelser som oppstår på grunn av jordskjelv, og sørge for at huset kan svinge med skjelvene.

Kronen på verket

Det mest fremtredende trekket ved et tradisjonelt japansk hus er kanskje taket. Det virker stort og nokså tungt i forhold til resten av huset. Men Daiku san forteller oss at taket i virkeligheten er et stabiliserende element overfor naturkreftene, og at det får sin styrke fra de solide takbjelkene av hele tømmerstokker. Takene kan ha mange forskjellige fasonger, men vanligvis har de gavler eller valmer eller en kombinasjon av begge deler. Daiku san viser oss noen taksteiner av brent leire. Her er det også jordfargene som dominerer, med unntak av tindrende asurblått, som er en populær farge i Japan.

«De lett oppadvendte hjørnene og de lange takskjeggene er viktige detaljer som bidrar til de framtidige beboernes komfort,» påpeker Daiku san. «De sørger for at man kan ha de store skyvedørene av glass som vender ut mot verandaen, åpne i den fuktige regntiden. Samtidig er de montert i nøyaktig riktig vinkel med tanke på å holde den hete sommersolen ute.»

Vår omvisning på byggeplassen nærmer seg slutten. Guiden vår inviterer oss nå til å bli med og se på et hus som det tok ham ett og et halvt år å bygge.

Et virkelig drømmehus

Idet vi kjører opp mot huset og ser den elegante formen det har, skjønner vi at dette er et hus som alle og enhver ville føle seg hjemme i. Inngangsdøren er av glass og har et gitterverk av tresprosser. Den lar seg lett skyve til side, og vi går inn i den vakre entreen. Etter å ha tatt av oss skoene går vi så inn i selve huset. Gulvplankene i gangen føles solide under føttene våre.

Vi stopper for å se nærmere på de utildekkede bæresøylene. De er så glatte at de føles som silke når vi tar på dem, og de skinner som om de var lakkert. «Det er ikke brukt beis eller lakk på noe av treverket i huset,» sier Daiku san, som om han kunne lese tankene våre. «Det er blitt høvlet og pusset til det er blitt så glatt som det er mulig å få det.»

I dagligstuen, som er innredet i tradisjonell japansk stil, fryder vi oss over detaljene. Tverrbjelken over skyvedørene har innviklede utskjæringer som forestiller kirsebærblomster. Rundt hele rommet står det skyvevegger av papir som er strukket over trerammer. Skyvedørene som vender ut mot verandaen, har et gitterverk og er kledd med tynt, hvitt shoji-papir. De som leder til entreen eller andre rom (og som kalles fusuma), er kledd med tykkere papir. Hver av disse skyveveggene, som tjener til å dele av rommet, er dekorert med forskjellige mønstre. «Disse små rommene kan forvandles til ett, stort rom ved at man ganske enkelt fjerner skyveveggene,» forklarer Daiku san. Så praktisk!

Den eneste faste veggen har en nisje som kalles tokonoma, hvor det gjerne henger bilder. Like ved den er det et hyllehjørne. «Dette er den vakreste delen av huset,» sier Daiku san. «Det er her man bruker de beste materialene og legger størst vekt på den håndverksmessige utførelsen.» I dag henger det et usedvanlig vakkert kalligrafisk bilde i tokonomaen.

Vi blir så vist rundt i resten av huset. En behagelig, mild duft av seder, sypress, furu og stråmatter setter sitt preg på hvert rom. Alt ved dette huset kjennetegnes av utsøkt enkelhet og eleganse.

På veien ut tar vi hagen i øyesyn. Den er ikke særlig stor, men gir inntrykk av fred og opphøyd ro. I en dam svømmer karper med sterke farger, og en vakker foss hører også med. Idet vi drar av gårde, kjenner vi en følelse av tilfredshet, og vi er virkelig imponert over den dyktighet og kløkt som blir lagt for dagen når Daiku san bygger et hus.