Skoleungdommer deltar i USAs nasjonale historiedag

TELEFONHENVENDELSENE begynte å strømme inn til Jehovas vitners hovedkontor i New York i april 1991. De kom fra ungdommer som holdt på med å samle stoff til oppgaver om Jehovas vitner.

Som et ledd i programmet for USAs nasjonale historiedag er elever fra 6. til 12. klasse hvert år med i en konkurranse i regi av skolene, der temaet varierer fra år til år. I år var temaet «Rettigheter i historien», og dette temaet hadde forbindelse med 200-årsjubileet for Bill of Rights. Det ble delt ut en liste over nyttig informasjon i tilknytning til temaet, slik at elevene skulle få hjelp til å velge et emne å arbeide med.

Omkring en halv million elever deltok i konkurransens sju klasser. Av interesse for Jehovas vitner er besvarelsen til noen åttendeklassinger som til slutt ble vinnere av konkurransen i sine hjemstater, og som senere presenterte sin besvarelse i Washington, D.C.

To 14 år gamle jenter fra Pennsylvania, Nicole DiSalvo og Gwen Naglak, som ikke er Jehovas vitner, valgte å undersøke to flagghilsningssaker fra 1940-årene, der Jehovas vitner var involvert. Under forarbeidet snakket de med dem som hadde vært involvert i sakene Minersville School District kontra Gobitis og West Virginia Board of Education kontra Barnette, og de besøkte Jehovas vitners hovedkontor for å lære mer om vitnenes tro.a

En muntlig fremstilling

Nicole fremførte en muntlig besvarelse som het «Å ha mot til å bli sittende». Hun skildret Lillian Gobitas og levendegjorde hennes følelser og mot idet hun fortalte om Lillians beslutning om ikke å hilse flagget, til tross for at hun ble frosset ut av de andre i klassen. Hun gjengav Lillians glede over seirene i de forskjellige trinnene i rettsprosessen, helt til saken kom opp for Høyesterett i 1940. Iført en svart kappe fremførte hun rettens dom, som gikk i Lillian Gobitas’ disfavør. Nicole skildret Lillians overbevisning om at hun hadde truffet en beslutning som var riktig for henne, selv om hun tapte saken.

En skriftlig fremstilling

Gwen Naglak skrev en stil med tittelen «Én nasjon under Gud», der hun analyserte verdenssituasjonen slik den var i 1935, og det at Jehovas vitner nektet å hilse flagget. Leseren fornemmer hvilken virkning dette hadde, da først ti år gamle William og siden 12 år gamle Lillian ble utvist fra skolen.

I rettssakene som fulgte etter disse utvisningene, fikk familien Gobitas medhold hos alle dommerne. Skolestyret i Pennsylvania brakte imidlertid saken inn for Høyesterett. Den 3. juni 1940 avsa retten dom i familien Gobitas’ disfavør. Et resultat av dette var at Jehovas vitner ble overøst med skjellsord. Gwen skisserte så rekken av begivenheter som førte fram til Høyesteretts avgjørelse i 1943, da dommen fra 1940 ble omstøtt.

Som en konklusjon skrev Gwen: «Jeg beundrer Lillian og William fordi de hadde mot til å gjøre det de mente var rett, og fordi de kjempet for det de trodde på. I mine øyne er det de som gjør det, som virkelig elsker sitt land.»

En gruppefremførelse

«En guddommelig befaling, en grunnlovfestet rettighet» var tittelen på en gruppefremførelse av to andre åttendeklassinger, Robert Young og Stacey Wright fra Virginia, som begge er Jehovas vitner. Robert fremstilte en avisjournalist som intervjuet Lillian Gobitas, fremstilt av Stacey.

Robert og Stacey reiste under foreldrenes tilsyn over 400 mil for å samle stoff til prosjektet. Undersøkelsene brakte blant annet for dagen at flagghilsning i De forente stater skrev seg fra det 19. århundre. Og de ble overrasket over å oppdage at George Washington var imot det at man sverger troskapsed til sitt land.

Alle disse ungdommene fikk en klarere forståelse av det professor C. S. Braden har skrevet om Jehovas vitner i boken These Also Believe: «De har gjort en glimrende innsats for demokratiet ved sin kamp for å bevare sine borgerlige rettigheter, for i sin kamp har de gjort mye for å trygge disse rettighetene for alle minoritetsgrupper i Amerika.»

[Fotnote]