Vi fikk mot til å la Gud komme først i vårt liv

TELEFONEN ringte klokken tre om natten hjemme hos oss, og lyden virket skremmende. Det var en av fars forretningsforbindelser som akkurat hadde vært på et møte i den amerikanske krigsveteranforeningen. Han var sterkt opphisset. «Wally,» ropte han til far, «hvis du ikke ringer til Philadelphia Inquirer øyeblikkelig, tidsnok til å få opplysningen med i morgenutgaven, og sier at du skal hilse flagget, kommer en pøbelflokk til å angripe butikken din og familien din i dag, og jeg fraskriver meg ethvert ansvar for det som kan komme til å skje!» Far og mor hadde vært utsatt for pøbelangrep før. De var nå lysvåkne og begynte å be.

Da dagen grydde, vekket de oss seks barn. Far bad min bror Bill om å ta med seg de yngste barna til besteforeldrene våre. Deretter hjalp Bill og jeg til med arbeidet i huset og i butikken som vanlig. Far drog til politimesteren i Minersville og fortalte ham om trusselen. Ikke lenge etter kom en bil fra statspolitiet i Pennsylvania kjørende. Den ble parkert foran butikken vår og ble stående der hele dagen. Vi tok oss av arbeidet i butikken og ekspederte kunder, men kastet stadig et blikk ut på fortauet utenfor. Hjertet banket hver gang en gruppe mennesker stanset opp. Men pøbelflokken uteble. Kanskje dagslyset — og synet av politibilen — la en demper på deres aggresjon.

Vi finner sannheten

Men hva var bakgrunnen for denne usikre situasjonen? Den hadde med vår religion å gjøre. I 1931, da jeg var sju år gammel, kom mormor og morfar til oss for å bo hos oss en tid. De var bibelstudenter, som Jehovas vitner ble kalt den gangen.

Morfar forkynte ikke for far, men når mormor og morfar var ute, gikk far inn på rommet deres for å se hva denne litteraturen deres dreide seg om. Han slukte den! Jeg synes fremdeles jeg kan høre ham si med begeistring i stemmen: «Se her hva det står i Bibelen!» Sannheten var til lutter glede for ham. Mor leste også litteraturen, og innen 1932 hadde hun meldt seg ut av metodistkirken, og vi hadde et hjemmebibelstudium. Jeg var like begeistret som dem over å høre om den strålende, paradisiske jord vi hadde i vente. Jeg godtok sannheten fra første stund.

I slutten av 1932 spurte mor om jeg var klar til å begynne å gå fra dør til dør og forkynne. På den tiden gikk vi til dørene alene, enten vi var unge eller gamle. Og vi brukte vitnesbyrdskort. Jeg kunne bare si: «God dag, jeg kommer med et viktig budskap. Vil du være så snill å lese dette?» Hvis en beboer viste det aller minste tegn til ikke å være interessert, sa jeg til å begynne med ikke stort annet enn «Takk» og «Adjø» når han var ferdig med å lese.

Det varte ikke lenge før motstanden meldte seg. Våren 1935 forkynte vi i byen New Philadelphia. Jeg kan huske at jeg stod på en trapp og snakket med en mann da politiet kom for å fjerne meg og de andre. Beboeren var tydelig forskrekket over at de ville arrestere en 11 år gammel jente. De førte oss til en toetasjes brannstasjon. Utenfor myldret det av hylende pøbler i et antall av omkring 1000. Kirkene hadde tydeligvis avsluttet sin gudstjeneste tidligere enn vanlig denne søndagen for å anspore alle til å delta. Da vi ble ført gjennom folkemengden, var det en jente som kløp meg i armen. Men vi kom trygt inn, og væpnede vakter hindret de rasende menneskene i å sprenge døren.

Det var 44 av oss som var stuet sammen på brannstasjonen, og vi måtte sitte i trappene. Stemningen blant oss var langt fra dyster. Vi gledet oss over å treffe noen av vitnene fra menigheten i Shenandoah som hjalp oss med å gjennomarbeide byen. Jeg traff Eleanor Walaitis der, og vi ble gode venner. Etter noen timer slapp politiet oss fri.

Spørsmålet om flagghilsen kommer i forgrunnen

Under Jehovas vitners viktige stevne i Washington, D.C., i 1935 fikk bror Rutherford, Selskapet Vakttårnets president, et spørsmål om hvorvidt skolebarn kunne hilse flagget. Han svarte at det var et brudd på ens troskap mot Gud å tilskrive et jordisk symbol frelse ved å hilse det. Han sa at han ikke ville gjøre det. Dette gjorde inntrykk på Bill og meg. Vi snakket om det med foreldrene våre og slo opp i 2. Mosebok 20: 4—6, 1. Johannes 5: 21 og Matteus 22: 21. Mor og far la ikke press på oss og forsøkte heller ikke å gi oss skyldfølelse. Da skolen begynte igjen i september, var vi i høy grad klar over hva vi burde gjøre. Men hver gang lærerne så i vår retning, rakte vi forlegent armen i været og beveget leppene. Det som blant annet var problemet for meg, var frykten for at mine verdslige skolekamerater ville vende meg ryggen hvis jeg tok et fast standpunkt.

En gang vi hadde besøk av noen pionerer, fortalte jeg dem hva vi holdt på med. Jeg glemmer aldri hva en søster sa: «Lillian, Jehova hater hyklere.» Og så, den 6. oktober, holdt bror Rutherford en tale om «Flagghilsen» som ble kringkastet fra kyst til kyst. Han forklarte at vi respekterer flagget, men at det å utføre ritualer foran et bilde eller et symbol i realiteten er avgudsdyrkelse. Vårt forhold til Jehova ville på det strengeste forby oss å være med på noe slikt.

Den 22. oktober kom Bill, som bare var ti år gammel, strålende hjem fra skolen. «Jeg har sluttet å hilse flagget!» sa han seiersstolt. «Læreren forsøkte å heve armen min, men jeg holdt den fast i lommen.»

Neste morgen gikk jeg med bankende hjerte til læreren min før timen begynte, så jeg ikke skulle ombestemme meg. «Frøken Shofstal,» stammet jeg, «jeg kan ikke hilse flagget mer. Bibelen sier i 2. Mosebok, kapittel 20, at vi ikke kan ha andre guder enn Jehova Gud.» Til min overraskelse gav hun meg bare en klem og sa at jeg var en god jente. Da så tiden var inne til at seremonien med å hilse flagget skulle begynne, var jeg ikke med på å hilse det.a Snart begynte alle å stirre på meg. Men jeg følte meg oppløftet. Det var Jehova som gav meg mot til å la være å hilse flagget.

De jentene jeg likte, reagerte med forferdelse. Et par av dem kom bort til meg og spurte hvorfor jeg ikke hilste flagget, og dem fikk jeg fine samtaler med. Men de fleste av skolekameratene begynte å overse meg. Hver morgen når jeg kom til skolen, var det noen gutter som ropte: «Her kommer Jehova!» Og så begynte de å kaste småsteiner etter meg. Skolen så saken an i to uker. Deretter bestemte skolestyret seg for å gå til handling. Den 6. november hadde styret et møte med far og mor og foreldrene til en annen gutt som også var et av Jehovas vitner. Rektor, professor Charles Roudabush, hevdet at vårt standpunkt var et uttrykk for ulydighet, og de andre i styret sluttet seg til hans oppfatning. De utviste oss fra skolen.

Hjemmeskole

De lot oss beholde skolebøkene våre, og vi arrangerte straks hjemmeskole i loftsetasjen hjemme hos oss. Den foregikk under ledelse av en ung pike som hjalp mor i huset. Men det kom snart et brev om at vi ville bli sendt til en forbedringsanstalt hvis vi ikke hadde en kvalifisert lærer.

Paul og Verna Jones, som hadde et gårdsbruk 50 kilometer fra oss, ringte til oss noen dager senere. Paul sa til far: «Vi har lest at barna deres er utvist fra skolen.» De hadde slått ut en vegg mellom dagligstuen og spisestuen for å lage et klasseværelse. Og de innbød oss til å komme dit. En ung lærer fra Allentown som var interessert i sannheten, tok med glede imot tilbudet om å undervise der, selv om det betydde at hun ville tjene langt mindre enn ved en offentlig skole. Lignende skoler for Jehovas vitners barn begynte å dukke opp over hele landet, fra kyst til kyst.

Familien Jones hadde selv fire barn, og likevel påtok de seg å ta imot minst ti andre losjerende. Vi sov tre i hver seng og snudde oss i takt. En annen familie av Jehovas vitner i nærheten tok imot nesten like mange losjerende, og skolen hadde snart over 40 elever. Vi hadde mye moro, men også våre faste plikter. Vi stod opp klokken seks om morgenen. Guttene hjalp til ute, og jentene hadde kjøkkentjeneste. Foreldrene våre kom hver fredag etter skoletid og hentet oss hjem til helgen. En dag kom også familien Walaitis’ barn, og dermed også min venninne Eleanor.

Det dukket stadig opp nye problemer i forbindelse med skolegangen. Vår kjære bror Jones døde; og far bygde om vår lille lastebil til skolebuss og kjørte oss de 50 kilometerne til skolen. Så kom den tiden da noen av oss ble så gamle at vi skulle over i videregående skole og trengte en lærer som hadde de nødvendige kvalifikasjoner for å undervise på dette trinnet. Hver gang det dukket opp en hindring, lot det til at Jehova skaffet til veie en løsning.

Det blir rettssak

I mellomtiden ønsket Selskapet å få en rettslig vurdering av problemene i forbindelse med flagghilsen. De mange hundre som først hadde tatt et fast standpunkt, hadde nå fått følge av flere tusen. Den ene familien etter den andre ble tatt ut, men delstatens domstoler nektet å behandle deres saker. Vår familie fikk en henvendelse, og Selskapets advokat og den amerikanske borgerrettsforeningens advokat reiste sak ved den føderale distriktsdomstolen i Philadelphia i mai 1937. Det ble bestemt at saken skulle opp i februar 1938.

Bill og jeg skulle vitne i retten. Jeg kan fremdeles huske at jeg kaldsvettet når jeg tenkte på det. Selskapets advokat forberedte oss ved å stille forskjellige spørsmål vi kunne tenkes å få, om og om igjen. I rettssalen kom først Bill i vitneboksen. De spurte ham hvorfor han ikke ville hilse flagget, og han svarte ved å henvise til 2. Mosebok 20: 4—6. Så var det min tur. Jeg fikk det samme spørsmålet. Da jeg svarte «1. Johannes 5: 21,» ropte motpartens advokat: «Jeg protesterer!» Han mente at ett skriftsted var nok! Deretter inntok professor Roudabush vitneboksen og hevdet at vi var blitt indoktrinert og spredte «forakt for . . . flagget og landet». Men dommer Albert Maris avgjorde saken i vår favør.

’Forsøk aldri å komme tilbake til skolen,’ sa skolens styre. ’Vi skal anke saken.’ Så bar det tilbake til Philadelphia, denne gangen til ankedomstolen. De tre dommerne avsa sin dom i vår favør i november 1939. Skolens styre var rasende. Saken ble appellert til De forente staters høyesterett.

Høyesterett

Det gledet oss å høre at bror Rutherford selv skulle føre saken for oss. Noen av oss møtte ham på jernbanestasjonen Union i Washington, D.C., kvelden før saken skulle opp. For en begivenhet! Dette var i april 1940, og det var fremdeles litt kaldt i været. Dagen etter var rettssalen fullsatt av Jehovas vitner. Endelig ble det vår tur, og bror Rutherford reiste seg for å tale. Jeg kommer aldri til å glemme at han sammenlignet oss barn av Jehovas vitner med den trofaste profeten Daniel, Daniels tre hebraiske venner og andre bibelske personer. Talen var oppglødende, og tilhørerne lyttet med spent oppmerksomhet.

Det falt oss overhodet ikke inn at domstolen kunne gjøre noe annet enn å gi oss medhold. Vi hadde jo vunnet saken ved de to tidligere anledningene. Men om formiddagen den 3. juni 1940 arbeidet mor og jeg på kjøkkenet, og radioen stod på i bakgrunnen. Plutselig kom det en nyhetsmelding. Dommerne hadde avgjort saken i vår disfavør — og ikke bare med et lite flertall, men med åtte stemmer mot én! Mor og jeg ble stående helt stille uten å kunne tro det vi hørte. Så løp vi nedenunder og fortalte det til far og Bill.

Denne dommen utløste en nesten ufattelig voldsbølge. Over hele landet var Jehovas vitner fritt vilt. Folk trodde de gjorde sin patriotiske plikt når de gikk til angrep på oss. Det gikk ikke mange dager før Rikets sal i Kennebunk i Maine ble påtent. I Illinois ble 60 Jehovas vitner angrepet av en pøbelflokk mens de var ute i forkynnelsesarbeidet. Bilene deres ble veltet, og litteraturen deres ble ødelagt. I området omkring Shenandoah i Pennsylvania ble det i rask rekkefølge arrangert seremonier med flagghilsen i kullgruven, på tekstilfabrikkene og på skolene. Jehovas vitners barn ble utvist fra skolene, og foreldrene mistet arbeidet sitt, alt på én og samme dag.

Hvordan vi klarte oss under forfølgelsen

Det var på denne tiden familien vår ble truet med pøbelangrep, slik jeg fortalte til å begynne med. Like etter at denne aksjonen slo feil, ble det kunngjort i en kirke i Minersville at butikken vår skulle boikottes. Butikken var det eneste vi hadde å leve av, og vi var nå seks barn i familien. Far måtte låne penger for at vi skulle klare oss. Men etter hvert opphørte boikotten. Folk begynte å komme tilbake. Noen snøftet forarget at «det gikk litt for vidt» når presten deres ville bestemme hvor de skulle kjøpe sine dagligvarer. Men det var også en god del Jehovas vitner som mistet bedriften sin og huset sitt i de årene.

En kveld kjørte jeg familien hjem fra noen bibelstudier. Like etter at mor og far hadde satt seg inn i bilen, kom en gjeng tenåringer ut fra et skjulested og omringet den. De begynte å slippe luften ut av dekkene. Plutselig så jeg en åpning foran oss. Jeg tråkket på gasspedalen, og vi kom oss av gårde. Far sa: «Lillian, noe sånt må du aldri gjøre mer. Du kunne ha skadet noen.» Men vi kom iallfall hjem i god behold.

Under all denne fanatiske voldsutøvelsen var avisene meget gunstig stemt overfor oss. Minst 171 større aviser tok avstand fra den dommen som ble avsagt i 1940 angående flagghilsen. Bare en håndfull aviser var for den. Eleanor Roosevelt, president Roosevelts kone, talte vår sak i sin avisspalte «Min dag». Men likevel var det ikke noe som tydet på at motstanden skulle ta slutt.

Endelig en forandring

I 1942 hadde noen av høyesterettsdommerne kommet fram til at de hadde truffet en gal avgjørelse i vår sak. Selskapet la derfor fram en lignende sak som gjaldt barna i familiene Barnett, Stull og McClure, som var blitt utvist fra skolen i Vest-Virginia. Distriktsdomstolen i Vest-Virginia avsa en enstemmig dom i Jehovas vitners favør. Skolemyndighetene i denne staten appellerte saken, som så ble behandlet av De forente staters høyesterett. Vår familie var til stede i Washington, D.C., da Selskapets advokat, Hayden C. Covington, la fram sine kraftige argumenter for høyesterett. På flaggdagen, den 14. juni 1943, falt dommen. Den gikk i Jehovas vitners favør med seks mot tre stemmer.

Over hele landet begynte forholdene å roe seg etter dette. Det var selvfølgelig noen halsstarrige typer som fremdeles forsøkte å gjøre livet surt for våre yngre søstre da de begynte å gå på skolen igjen, men Bill og jeg var nå over skolepliktig alder. Det hadde gått åtte år siden vi tok vårt standpunkt.

Et liv i tjenesten for Jehova

Men dette var bare begynnelsen på vårt liv i tjenesten for Jehova. Bill ble pioner da han var 16 år gammel. Eleanor Walaitis (nå Miller) og jeg ble pionerpartnere og tjente i Bronx i New York. Et år senere hadde jeg den glede å begynne å tjene ved Brooklyn Betel, Selskapet Vakttårnets internasjonale hovedkontor. Der fikk jeg også venner for livet.

Sommeren 1951 var jeg på stevner i Europa. I den forbindelse traff jeg Erwin Klose. Ved en anledning da noen venner var kommet sammen i Tyskland, ble vi underholdt med vakker sang av ham og noen andre tyske brødre. Jeg fortalte ham begeistret at jeg syntes han hadde så god sangstemme. Han nikket vennlig, og jeg fortsatte å prate. Han forstod ikke et ord av det jeg sa! Noen måneder senere traff jeg Erwin igjen på Betel i Brooklyn i New York. Han skulle gjennomgå Vakttårnets bibelskole Gilead og bli misjonær. Jeg snakket lenge med ham igjen og ønsket ham velkommen til Brooklyn, og også denne gangen smilte han vennlig. Han hadde fremdeles litt vanskelig for å forstå hva jeg sa. Men til slutt lærte vi å forstå hverandre. Det varte ikke så svært lenge før vi var forlovet.

Jeg ble også misjonær og begynte å arbeide sammen med Erwin i Østerrike. Erwin hadde imidlertid problemer med helsen på grunn av den brutale behandlingen han hadde fått av nazistene fordi han var et av Jehovas vitner. Mens jeg hadde vært utvist fra skolen, hadde han vært i fengsler og konsentrasjonsleirer.b Vi reiste tilbake til De forente stater i slutten av 1954.

Siden den tiden har vi hatt den glede å tjene på steder hvor det har vært spesielt stort behov, og vi har også fått to kjekke barn som har fått lære Jehovas veier å kjenne. Da barna våre gikk på skolen, oppdaget jeg at mye er som før. Både Judith og Stephen ble trakassert på grunn av sin overbevisning, og Erwin og jeg ble varm om hjertet da vi så at de også hadde mot til å ta standpunkt for det som er rett. Jeg oppdaget alltid at lærerne deres i løpet av skoleåret fant ut at Jehovas vitner ikke er en gjeng med fanatikere, og det oppstod et hjertelig forhold mellom oss og dem.

Når jeg nå ser tilbake på de årene som har gått, kan jeg konstatere at Jehova virkelig har velsignet familien vår. Det er for tiden i alt 52 i vår familie som tjener Jehova. Åtte har sovnet inn i døden, og noen av dem har fått sin himmelske belønning, mens andre kan vente å få en oppstandelse til liv på jorden. Blant dem som har dødd, er mine kjære foreldre, som lærte oss å la Jehova komme først i vårt liv. I de senere år har vi tenkt mye på deres eksempel. Erwin som så lenge har levd et aktivt og produktivt liv, har i det siste kjempet med en nevromuskulær lidelse som i høy grad begrenser hans evne til å utfolde seg.

Trass i slike prøvelser ser vi framtiden i møte med virkelig glede og tillit. Ingen av oss har noen gang angret på vår beslutning om å tjene Jehova Gud med udelt sinn. — Fortalt av Lillian Gobitas Klose.

[Fotnoter]

[Ramme på side 17]

Hvorfor Jehovas vitner ikke hilser flagget

DET er et prinsipp i forbindelse med tilbedelsen som Jehovas vitner legger større vekt på enn andre religiøse grupper: Den skal være udelt. Jesus framholdt dette prinsippet i Lukas 4: 8: «Det er Jehova din Gud du skal tilbe, og det er bare ham du skal yte hellig tjeneste.» Jehovas vitner velger derfor å unngå å tilbe noen annen eller noe annet i universet enn Jehova. De oppfatter det å hilse en hvilken som helst nasjons flagg som en tilbedelseshandling som ville komme i veien for og utgjøre en krenkelse av deres udelte tilbedelse av Jehova.

Både israelittene og de første kristne ble gang på gang advart mot å tilbe noen menneskelaget gjenstand. Slik tilbedelse ble fordømt som avgudsdyrkelse. (2. Mosebok 20: 4—6; Matteus 22: 21; 1. Johannes 5: 21) Kan flagget virkelig betraktes som en avgud? Det er ikke mange som for alvor vil påstå at det bare er et tøystykke og ikke noe annet. Det blir i alminnelighet behandlet som et hellig symbol, ja, mer enn det. Den katolske historikeren Carlton Hayes sier det slik: «Flagget er nasjonalismens største trossymbol og sentrale gjenstand for tilbedelse.»

Dette betyr ikke at Jehovas vitner viser mangel på respekt for flagget eller for dem som hilser det. I alminnelighet vil de stå respektfullt under slike seremonier så lenge det ikke forlanges av dem at de skal delta. De er av den oppfatning at man viser sann respekt for flagget ved å adlyde lovene i det landet flagget representerer.

Folk flest vil være enige i at det at noen hilser flagget, ikke er en garanti for at de har respekt for det. Dette framgår også av en hendelse som fant sted i Canada. En lærer og en rektor forlangte at en liten pike som pleier å hilse flagget, skulle spytte på det, og det gjorde hun. Deretter forlangte de at en liten pike som er et av Jehovas vitner, skulle gjøre det samme, men hun nektet bestemt å gjøre det. For Jehovas vitner er det en prinsippsak å vise respekt for flagget. Men Jehova er den eneste de tilber.

[Bilde på side 16]

Erwin og Lillian i Wien i 1954

[Bilde på side 17]

Lillian i dag

[Rettigheter]

Dennis Marsico