Dramatisk vekst

JEHOVAS VITNER har aldri vært en trussel mot de politiske myndigheter i de landene de bor i. Det er folk nå blitt klar over. Da den sovjetiske avisen Krasnojarskij Komsomolets skrev om et av de stevnene som ble holdt i Sovjetunionen i sommer, sa den: «Ideologene i vårt land ble omsider klar over at Jehovas folk på ingen måte truer offentlig lov og orden.»

Den sovjetiske avisen Vostotsjno-Sibirskaja Pravda sa likeledes: «Ettersom Jehovas vitners organisasjon er strengt religiøs, er de ikke med på politiske konflikter og oppmuntrer ikke sine medlemmer til å støtte noen som helst politisk blokk, men de støtter Bibelens autoritet og dens Forfatters, Jehova Guds, autoritet.»

Vekst i den første tiden

Jehovas vitner har vært aktive i Øst-Europa i mange tiår. I slutten av 1930-årene hadde Romania allerede over 2000 vitner, Polen 1000 og Tsjekkoslovakia og Ungarn flere hundre. I Jugoslavia var det flere titalls vitner. Det enorme landet Sovjetunionen hadde bare et lite antall, men det forandret seg over natten.

En spesialist på sovjetiske forhold, Walter Kolarz, sa i sin bok Religion in the Soviet Union at andre Jehovas vitner kom inn i Sovjetunionen «gjennom de områder som Sovjetunionen annekterte i 1939 og 1940, hvor det var små, men svært aktive grupper av Jehovas vitner». Vitner som bodde i østlige deler av Polen, Tsjekkoslovakia og Romania, befant seg plutselig, nærmest over natten, i Sovjetunionen!

En annen bemerkelsesverdig måte Jehovas vitner fikk innpass i Sovjetunionen på, var ved hjelp av de tyske konsentrasjonsleirene. Hvordan kan det ha seg? Under den annen verdenskrig satt russiske fanger i disse leirene sammen med tusener av tyske Jehovas vitner. Disse tyskerne var blitt kastet i konsentrasjonsleir på grunn av sitt bestemte standpunkt når det gjaldt kristen nøytralitet. (Johannes 17: 16; 18: 36) De ville heller lide og dø enn å bryte Guds lover ved å slutte seg til Hitlers hær og på den måten gjøre seg skyldige i å drepe sine medkristne i andre land eller i å drepe noen andre for den saks skyld. — 1. Johannes 3: 10—12.

Som Kolarz skrev: «De tyske konsentrasjonsleirene er, hvor utrolig det enn måtte høres, en av de kanaler som Jehovas vitners budskap kom til Russland igjennom. Det kom dit via russiske fanger i Tyskland som hadde beundret det mot og den standhaftighet ’vitnene’ viste, og som trolig av den grunn fant deres teologi tiltalende.» I kvinneleiren Ravensbrück skal en hel del unge russere ha tatt imot det bibelske budskap som Jehovas vitner forkynte.

Etter krigen vendte østeuropeiske fanger som var blitt Jehovas vitner, tilbake til sine hjemland. Der forkynte de ivrig at Guds rikes styre er det eneste håp om varig fred. På den måten økte antall Jehovas vitner i Øst-Europa dramatisk. I april 1946 var det over 4000 som forkynte i Sovjetunionen, og dette antallet ble raskt fordoblet. I september 1946 holdt vitnene i Romania et stevne i Bucuresti hvor det var omkring 15 000 til stede.

Kort tid senere begynte den kalde krigen, og det la store begrensninger på reisevirksomheten og kommunikasjonen mellom Øst-Europa og Vesten. Dessuten begynte Øst-Europas nye styremakter å motarbeide Jehovas vitner. De betraktet dessverre Jehovas vitner som en trussel, og mange av dem ble fengslet. Til tross for dette hadde Tsjekkoslovakia 3705 aktive Jehovas vitner i 1951, Ungarn hadde 2583, Jugoslavia 617 og Polen over 15 000.

Fortsatt vekst trass i forfølgelse

I 1967 skrev Maurice Hindus om Jehovas vitner i sin bok The Kremlin’s Human Dilemma. Det han sa, gjaldt Jehovas vitner i Sovjetunionen og også i andre deler av Øst-Europa. «Selv om de virker under jorden, blir de letet fram og idømt strenge fengselsstraffer. Men det er ingenting som kan stoppe dem. Når de blir undertrykt ett sted, dukker de opp et annet sted . . . De synes å være like umulige å utrydde som det sovjetiske politi.»

Våren 1951 fikk Jehovas vitner i Sovjetunionen et alvorlig slag. Mer enn 7000 av dem i de europeiske sovjetrepublikkene ble arrestert og ført av gårde til fangeleirer i fjerne deler av landet, deriblant Sibir og Vorkuta, langt nord. Hva førte det til?

«Dette var ikke slutten for ’vitnene’ i Sovjetunionen,» skrev Kolarz, «men bare begynnelsen på et nytt kapittel i deres proselyttmakeri. De prøvde til og med å utbre sin tro når de stanset på stasjonene på vei til det stedet som de var forvist til. Sovjetmyndighetene kunne ikke ha gjort noe bedre for utbredelsen av deres tro enn å deportere dem. ’Vitnene’ ble ført ut av isolasjonen i landsbyen og tatt med ut i en større verden, selv om dette var den fryktelige verden som konsentrasjonsleirene og slavearbeidsleirene utgjorde.»

I og utenfor fengsler

Jehovas vitner i Sovjetunionen gjorde som de kristne i det første århundre og fortsatte å forkynne når de ble forfulgt. (Apostlenes gjerninger 5: 42) Helene Celmina, en latvier som ble fengslet for påståtte forbrytelser, sier at i den delen av Potma straffeleir hvor hun var fra 1962 til 1966, var det cirka 350 innsatte. «Rundt halvparten av dem var Jehovas vitner,» sa hun. I sin bok Women in Soviet Prisons skrev Celmina om det hun så i leiren:

«Litteratur fra Brooklyn kommer jevnlig, i god stand og i store mengder gjennom uoffisielle og velorganiserte kanaler . . . Ingen kunne forstå hvordan forbudt litteratur kunne trenge inn i dette landet med piggtråd og begrenset menneskelig kontakt — og til og med fra USA! Mange Jehovas vitner fikk ti år med straffarbeid bare for å ha noen få eksemplarer av bladet Vakttårnet i leiligheten sin. Siden folk blir arrestert for å være i besittelse av disse skriftene, er det forståelig at administrasjonen er bekymret og forbitret over at denne litteraturen er å finne i leiren.»

Med Jehovas hjelp var det ingenting som kunne stanse distribueringen av denne åndelige føden. Celmina skrev: «Det er ingen som har oppdaget hvordan [Vakttårnet] kommer inn i leiren. Etter domfellelsen blir jo hver fange kledd helt naken og fullstendig ransaket. Ved ankomsten til leiren blir hver fange omhyggelig ransaket igjen. Kofferter blir ransaket i tilfelle de har dobbelt bunn. Ingen fremmed får komme inn i leiren uten god grunn. Når fangene får gå utenfor leirsonen for å arbeide på jordene, er de omgitt av væpnede vakter, og ingen har lov til å gå bort til dem. Alle fangene blir grundig ransaket når de kommer tilbake til leiren om kvelden. Men til tross for denne overvåkingen finner litteraturen fra Brooklyn sine lesere.»

Samtidig gikk trofaste kristne som befant seg utenfor de sovjetiske fangeleirene, inn for å fortsette sin offentlige forkynnelse og undervisning. Det fremgår av publikasjoner og filmer som ble fremstilt i et forsøk på å motarbeide deres virksomhet. I 1978 ble for eksempel boken The Truths About Jehovah’s Witnesses utgitt, og som det ble forklart i innledningen, var formålet med den å «gjennomføre ateistisk undervisning blant tilhengerne av denne religiøse bevegelsen».

Forfatteren, V. V. Konik, pekte blant annet på at Jehovas vitner ofte holder offentlige foredrag i sine begravelser og brylluper. Han skrev: «I august 1973 var det for eksempel et bryllup i landsbyen Krasnaja Poljana i Krasnodarskij-området. To medlemmer av organisasjonen giftet seg, og det var omkring 500 til stede. Seks predikanter talte til dem, og talene deres ble overført ved hjelp av to høyttalere. Så ble det fremført et skuespill som skulle vise hvordan Jehovas vitner samtaler med folk som tilhører andre religioner, og med ateister.»

Ja, selv om arbeidet var forbudt, fortsatte Jehovas vitner i hele Øst-Europa ivrig å forkynne det gode budskap om Guds rike i lydighet mot Kristi profetiske befaling. (Matteus 24: 14) Endelig, i mai og juni 1989, ble Jehovas vitner juridisk anerkjent i Polen og Ungarn. Romania legaliserte vitnenes virksomhet i april 1990 og Sovjetunionen i mars 1991, mens Bulgaria gjorde det i juli 1991. Også i Tsjekkoslovakia får de uhindret utføre sitt arbeid.

Lykkelige stevnedeltagere

Nå som du kjenner til denne bakgrunnen, kan du sikkert bedre forstå hvorfor de titusener som kom til de østeuropeiske stevnene, frydet og gledet seg — de gråt, omfavnet hverandre, klappet og vinket til hverandre fra den ene siden av stadionet til den andre.

Budapest, Praha og Zagreb ble utpekt som byer hvor det skulle holdes internasjonale stevner, og det ble truffet spesielle tiltak for å skaffe losji til titusener av tilreisende fra andre land. I Sovjetunionen ble det holdt stevner i sju byer med 74 252 til stede. Polen hadde 131 554 på sine 12 stevner, og på de åtte stevnene i Romania var det 34 808 til stede. Vitnene fikk ikke holdt noe stevne i Bulgaria, men omkring 300 bulgarere krysset grensen til Hellas, hvor de i Tessalonike fikk høre programmet på sitt eget språk.

Det var ikke lett for østeuropeiske vitner å forberede et stevne hvor det skulle komme mange tusen, og å være verter for så mange. Tenk på at det aldri hadde vært holdt slike stevner i Sovjetunionen før! Og å vise gjestfrihet overfor titusener av gjester, som vitnene i Budapest og Praha gjorde, var et utrolig stort prosjekt. Tenk deg dessuten hvordan det var å holde stevne i Zagreb, med trussel om borgerkrig hengende over seg og lyden av eksplosjoner i det fjerne!

Du vil helt sikkert like å lese den følgende rapporten om disse stevnene.

[Kart på side 7]

(Se den trykte publikasjonen)

DE TRE INTERNASJONALE STEVNESTEDENE OG DE SJU STEVNEBYENE I SOVJETUNIONEN

SOVJETUNIONEN

TALLINN

KIJEV

LVOV

TSJERNOVTSY

ODESSA

POLEN

TYSKLAND

TSJEKKOSLOVAKIA

PRAHA

ØSTERRIKE

UNGARN

BUDAPEST

ROMANIA

JUGOSLAVIA

ZAGREB

BULGARIA

ALBANIA

ITALIA

HELLAS

TYRKIA

[Kart]

SOVJETUNIONEN

ALMA ATA

USOLJE-SIBIRSKOJE