Norfolkøya — fra straffekoloni til ferieparadis
Av Våkn opp!s medarbeider på New Zealand
FLERTALLET av dem som kom i land på Norfolkøya for over 150 år siden, kom under tvang — som straffanger. Den var en straffekoloni for forbrytere som ble ført over fra Australia, og hadde rykte på seg for å være en av de hardeste straffeanstaltene i britisk historie. I dag besøker over 20 000 turister dette øyparadiset hvert år.
Men hvor ligger Norfolkøya? Hvordan ble den forvandlet fra straffekoloni til turistmål? Hvilke spesielle forhold har formet øyas historie? Hva er det ved Norfolk som tiltrekker besøkende i dag?
Forventningene jeg hadde til besøket mitt, ble større da jeg studerte øyas fargerike historie. Jeg fikk vite at det var i 1774 den berømte engelske oppdagelsesreisende kaptein James Cook oppdaget øya, da han seilte i de sørvestligste områdene av det vidstrakte Stillehavet. Det han oppdaget, var ikke «det store sørlige fastland» som han lette etter, men en liten vulkanøy på fem ganger åtte kilometer; en del av en rygg som strekker seg hundrevis av kilometer sørover til New Zealand. Cook oppkalte øya etter hertugen av Norfolk.
«Lidelsenes øy»
Boken Norfolk—An Island and Its People sier: «Norfolk har hatt en svært variert historie. Én ting er sikkert: Da menneskene kom til dette stedet, var det som om stormskyer viste seg på horisonten — uværet kom ikke lenge etter.»
Det begynte å trekke opp til dette uværet cirka 14 år etter Cooks oppdagelse, da løytnant Philip King koloniserte øya for å trygge den for den britiske kronen. Hans andre, skjebnesvangre mål var å opprette en straffekoloni som kunne lette presset på de overfylte britiske fengslene.
Selv om fengslet ble nedlagt i 1814 fordi det var for kostbart, ble det gjenopprettet i 1825 og huset et mangfold av forbrytere; noen farlige, noen politiske og mange andre som ble fraktet fra sine fjerne hjemtrakter og fengslet for de mest ubetydelige forseelser. På denne måten ble det som kunne ha forblitt et fredelig stillehavsparadis, omgjort til «lidelsenes øy» i 30 år, til prosjektet igjen ble skrinlagt i 1854.
Hvorfor «lidelsenes øy»? I boken Discovering Norfolk Island fikk jeg vite at «forholdene varierte fra én [fengsels]kommandant til den neste. Et vennlig og tolerant system ble ofte fulgt av et med ekstrem råhet og underkuing. Historien om denne perioden er full av beretninger om mord, opprør og fluktforsøk som for det meste mislyktes, og om gjengjeldelser i form av henrettelser og pisking. Major Thomas Bunbury, som var kommandant i 1839, beordret 300 slag hver for fem menn som tok en båt for å flykte, men han innførte også en belønningsordning for fanger som oppførte seg bra».
Straffekolonien ble bygd med fangenes arbeidskraft; deriblant cellene, soldatenes kaserner og andre bygninger som i varierende grad står den dag i dag og gir sitt bidrag til øyas unike historie. Jeg fikk anledning til å spasere blant disse murene og bygningene, som er blitt omtalt som noe av den vakreste georgianske arkitekturen på den sørlige halvkule. Det tok meg med 150 år tilbake i tiden, og i fantasien kunne jeg høre klageropene fra ofrene i fengselet.
Norfolkøya og mytteriet på Bounty
En spasertur på Norfolks gravplass gav meg større innsikt i øyas uvanlige historie. Jeg ble slått av hvor ofte etternavnet Christian (som betyr «kristen») forekom på gravsteinene. Mens jeg var der, hørte jeg ofte de fastboende si: «Jeg er en Christian»; ikke for å fortelle om sin religiøse tilknytning, men med sin avstamning i tankene.
De fleste har hørt om skipet «Bounty» og om mytteriet som fant sted der. Det er blitt skrevet utallige bøker og laget minst tre filmer om hendelsen. Like velkjent er de to hovedpersonene, kaptein Bligh og styrmannen, den unge Fletcher Christian. Det var i april 1789, etter å ha reist fra Tahiti, at Christian og de andre mytteristene satte Bligh sammen med 18 av hans lojale offiserer til å drive i en liten båt. Etter sju fryktelige uker på sjøen og det som er blitt omtalt som en av de mest bemerkelsesverdige navigasjonsprestasjonene i sjømannshistorien, kom Bligh og mennene hans i land på Timor, nå en del av Indonesia, nesten 6400 kilometer vest for det stedet de ble forlatt. Bligh vendte senere tilbake til England og fortalte hva som hadde hendt, og tre av mytteristene ble brakt for retten og hengt.
I mellomtiden, etter å ha vendt tilbake til Tahiti med «Bounty», seilte Fletcher, åtte mytterister og 19 tahitiere, både menn og kvinner, av gårde for å unngå represalier. I 1790 nådde de den avsidesliggende øya Pitcairn, 2200 kilometer sørøst for Tahiti.
For mytteristenes del kan en si at Pitcairn viste seg å bli en slags velfortjent straff. Livet på øya var tøft. Sjalusi førte til vold og død. Men til tross for disse problemene og vanskeligheter med å få noe å leve av overlevde «kolonien», uten å ane at dens etterkommere i 1856 skulle få sjansen til å slå seg ned på Norfolkøya, cirka 7000 kilometer lenger vest.
Fra Pitcairn til Norfolk
Den 8. juni 1990 opprant som en kald og våt dag på Norfolkøya. Været skremte imidlertid ikke hundrevis av øyboere fra å samles på kaien iført fargerike klær fra midten av 1800-tallet, for å feire den årlige Bounty-dagen. Som interessert tilskuer fikk jeg se sjømenn kjempe mot vær og vind i en rekonstruksjon av landgangen som fant sted 134 år tidligere, i 1856.
Det året var det 67 år siden mytteriet. Da fikk 193 øyboere fra Pitcairn et nytt hjem på Norfolkøya. Noen vendte senere tilbake, så derfor er Pitcairn fortsatt bebodd.
Norfolks nye kolonister — et hardført folk av europeisk og tahitisk ætt — etterlignet ikke de voldsomme, opprørske mytteristene. De utviklet i stedet et fast sammensveist, religiøst og vennlig samfunn. Jordbruk og fiske var de viktigste næringsveiene. Deres erfaring fra Pitcairn hadde satt dem godt i stand til å fortsette å leve isolert og selvhjulpent. Selv minimal kontakt med omverdenen via passerende skip var vanskelig fordi de ikke hadde noen dypvannshavn.
Flyplass og forandringer
Som tilfellet var med så mange av øynasjonene i det sørlige Stillehavet, førte den annen verdenskrig til forandringer for Norfolk. Den viktigste var byggingen av en flyplass. Flyplassen åpnet veien for hyppig kontakt med omverdenen og det som nå er øyas hovedinntektskilde — turisme.
Før medpassasjerene mine og jeg gikk ut av flyet på Norfolk flyplass, opplyste en lokal representant for det statlige turistbyrået at fordi buskapen streifer omkring på veiene, «ber vi dere om å kjøre forsiktig. Dere har vikeplikt for dyrene». Besøkende, som hovedsakelig kommer fra Australia og New Zealand, blir virkelig tiltrukket av den ukompliserte, nøkterne livsstilen. Naturskjønnheten, muligheten til å handle tollfritt og den unike historien som er knyttet til de gamle straffekoloniene og senere mytteriet på «Bounty», faller også i smak.
Selv om øyboerne erkjenner at de er avhengige av turistnæringen, bekymrer den stadig større turiststrømmen noen av dem som har bodd lenge på Norfolk, og som med lengsel ser tilbake på den tiden da de var mer selvhjulpne. Da jeg spurte en av de fastboende om hun lengtet etter gamle dager, svarte hun: «Ja, det skal være sikkert! Alle hadde mer tid til å vise andre oppriktig interesse. Folk delte det de hadde. Nå dreier alt seg om penger.»
«Watawieh yuu»
Det var hilsenen jeg fikk en morgen jeg var ute i tjenesten fra hus til hus. Med «Watawieh yuu» (What a way you) mener man: «Hello; how are you?» (Hallo, hvordan har du det?) Selv om engelsk vanligvis blir snakket på Norfolkøya, hadde immigrantene i 1856 med seg et herlig, eget språk; en blanding av eldre engelsk og tahitisk som var utviklet under oppholdet på Pitcairn. «Pitcairnsk» eller «norfolksk» er i mye høyere grad enn pidginengelsk et fullstendig språk i seg selv og blir snakket i et sjarmerende, syngende tonefall.
Jeg fant fram flere eksempler i publikasjonen Speak Norfolk Today. «Twelw salan goe d’ miiting» er det samme som «Twelve people went to the meeting». (Tolv mennesker gikk på møtet.) «Es gud dieh, el duu f’ gu fishen» tilsvarer «It is a fine day, just right for going fishing». (Det er en flott dag; ypperlig til å dra ut og fiske.)
«Kom nå endelig og se»
En turistbrosjyre sier om Norfolk: «Det vennligste, vakreste, tryggeste, mest idylliske, historiske, avslappende, fristende, ufordervede, sportslige, spesielle feriestedet i verden.» En av de fastboende sa stolt til meg: «Jeg tror vi er så nær paradisiske tilstander som mulig i denne tingenes ordning, og jeg vil ikke bytte det bort med noe annet sted.»
Selv om dette er en «sydhavsøy», er landskapet typisk som for den tempererte sonen. Det er grønne, bølgende åser der med vakre trær, busker og blomster. Fra ethvert utsiktspunkt kunne jeg se det vidstrakte Stillehavet. De spredte husene er omgitt av vakre hager. Kriminalitet finnes praktisk talt ikke. Folk fortsetter å arbeide hardt og trenger bare minimal statsstøtte. De liker fremdeles å være selvhjulpne og er innstilt på å tilpasse seg. Og selv på denne lille øya forkynner Jehovas vitner det gode budskap.
Det gjestfrie folket på denne spesielle øya sier kanskje til deg: «Yourlye cum look orn» som tilsvarer «Do come and have a look». (Kom nå endelig og se.) Det var en fornøyelse å ha mulighet til å ta imot invitasjonen.
[Kart/bilde på side 15]
Det vidstrakte Stillehavet er synlig fra ethvert utsiktspunkt
[Kart]
(Se den trykte publikasjonen)
Norfolkøya
Pitcairn
New Zealand
[Bilder på side 16]
Administrasjonsbygninger og fengselsmurer; Philip Island i det fjerne
En typisk symmetrisk norfolkgran (stuegran)