Cocos Island — øyas legender om nedgravde skatter

Av Våkn opp!s medarbeider i Costa Rica

OMTRENT 480 kilometer sørvest for kysten av Costa Rica ligger en øy som er kjent for sine legender om nedgravde skatter. Noen mener at Robert Louis Stevensons berømte bok Skatten på sjørøverøya er basert på fortellinger om sjørøverskatter som er gjemt der.

Etter at øya ble oppdaget på 1500-tallet, er den blitt kalt med forskjellige navn av kartografer og sjømenn. Blant spansktalende er øya i dag kjent som Isla del Coco (Kokosnøttøya). Øyas engelske navn er Cocos Island, som også er det navnet som blir brukt i Norge.

Mellom Costa Rica og Galápagosøyene går det en undersjøisk rygg som blir kalt Cocosryggen. Vulkansk aktivitet på denne ryggen har frambrakt en enslig øy. Denne ulendte lille øya er den eneste øya med litt størrelse i den østlige delen av det tropiske Stillehavet hvor det regner nok til at det kan vokse en tropisk regnskog. Hvert år faller det cirka 7000 millimeter med nedbør på øya!

Den engelske lyrikeren Coleridge, som levde på 1700-tallet, beskrev den fortvilte situasjonen som sjøfolk i gammel tid noen ganger var i. De hadde «vann, vann, overalt, men ikke en dråpe å drikke». Men på Cocos Island var det friskt vann. Derfor var øya som en oase for de sjøfolkene på 1600- og 1700-tallet som klarte å finne den.

Legenden om skjulte skatter

I en tid da internasjonal kommunikasjon og handel foregikk over verdenshavene, var væpnede overfall på åpent hav, eller sjørøveri, en trussel mot samfunnet. Men sjørøverne utgjorde også en fare for hverandre.

Etter at en liten kystby eller et skip var blitt plyndret, ble tyvegodset delt mellom mannskapet. Hver enkelt av sjørøverne stod da overfor den utfordringen å sikre sin del av tyvegodset mot å bli stjålet av kameratene sine. Den metoden som ofte ble benyttet, var å gjemme skatten på et hemmelig sted, med håp om å hente den senere. Nøkkelen til å finne tilbake til en skjult skatt var skattekartet som var kjennetegnet av kryptiske instrukser som bare karttegneren forstod.

En av legendene knyttet til Cocos Island handler om et sjørøverskip som ble helt overfylt med gull og juveler, etter flere vellykkede angrep på skip og byer langs Stillehavskysten av Mellom-Amerika. Fordi Cocos Island hadde mer enn nok ferskvann og store mengder kjøtt (det ble satt ut griser der på slutten av 1700-tallet), bestemte kapteinen på skipet at øya skulle bli base for hans operasjoner.

Ifølge en versjon av historien tok det en hel dag bare å dele byttet. Gullet ble målt opp i gryter. Av frykt for at grådige kamerater skulle ta rikdommene deres, bestemte alle sjørøverne seg for å grave ned sin del av skatten et eller annet sted på øya. Ved å gjøre bruk av tau klatret de opp klippene langs kysten av øya og forsvant inn i den tropiske skogen. Mens noen stolte på hukommelsen sin, kom andre tilbake med kart som bare de kunne tyde, og som kunne lede dem tilbake til skatten. Men alle disse anstrengelsene var bortkastet. Legenden forteller videre at etter at sjørøverne hadde gjemt skattene sine, seilte de videre i gallionen sin på jakt etter et større bytte. Men kapteinen fryktet mytteri, så etter å ha satt de antatte opprørerne på land i den neste havnen de kom til, lettet de anker og seilte videre. Kapteinen var sikker på at mennene ville bli gjenkjent som sjørøvere og hengt. Det han ikke regnet med, var muligheten for at de to av mannskapene hans som hadde høyest rang, kunne inngå en avtale med myndighetene, ettersom myndighetene gjerne ville ha tak i kapteinen. Den britiske marinen sendte ut et skip på jakt etter gallionen, noe som førte til at kapteinen og mannskapet ble pågrepet og henrettet.

I århundrene som er gått, har denne legenden gitt næring til skattegraveres drømmer og håp. Men de som vurderer å legge ut på en skattejakt på Cocos Island, bør tenke seg om to ganger, noe følgende beretning viser. En artikkel i The New York Times for 14. august 1892, beskrev hvordan kaptein August Gisler lette etter en skatt som bestod av gull, sølv og juveler, og som skulle være verd mer enn 400 millioner kroner. Gislers skattejakt innebar at han avskar seg selv fra sivilisasjonen, og at han levde under de barskeste forhold på denne øde jungeløya. Han brukte minst 350 000 kroner av sine egne penger og over 19 år på å lete etter skatten. I 1908 forlot Gisler Cocos Island, pengelens og nedbrutt, etter en resultatløs skattejakt.

Gislers mislykkede forsøk på å finne en skatt på øya har ikke tatt motet fra alle. Det har vært organisert mer enn 500 ekspedisjoner til øya. Ifølge de opplysningene som er tilgjengelige, har ingen funnet de rikdommene som legenden forteller om.

Skatter i naturen på Cocos Island

I den senere tid er det en annen slags skattejegere som er blitt lokket til Cocos Island. Økoturister, naturforskere og andre vitenskapsmenn er blitt tiltrukket av øyas flora og fauna og de skattene som består av alle livsformene under havoverflaten rundt øya.

Øya er dekket av frodig tropisk vegetasjon. Det er blitt påvist cirka 450 arter av insekter og andre leddyr, men man regner med at det finnes over 800 arter der. Øya har 28 elver som bukter seg gjennom det ulendte terrenget og renner over imponerende klipper som praktfulle fosser.

En av de 97 fugleartene som finnes på øya, er silketernen. Den har det fornøyelige kjennetegnet at den kan stå stille i luften rett over hodet på folk, tilsynelatende fryktløs overfor dem som besøker øya. Dette har gitt fuglen det spanske klengenavnet espíritu santo, eller «hellig ånd», noe som henspiller på den bibelske beretningen om Jesu dåp. — Se Matteus 3: 16.

Dypt under den havoverflaten som omgir Cocos Island, finnes en verden som myldrer av naturens skatter. Noen av de økoturistene som besøker øya, er sportsdykkere som forbauses over det store antall hammerhai som finnes der. Hammerhaien og hvittipphaien (Triaenodon obesus) holder til i disse farvannene og er blitt observert i stimer på mellom 40 og 50. Dykkere er også imponert over hvor klart vannet er. De er blendet av den skjønnhet som åpenbarer seg når de ser fargerike tropiske fisker beite på alger og plankton.

Costa Rica har tradisjonelt hatt stor verdsettelse av sine biologiske skatter. For tiden er 18 prosent av landets areal beskyttet i et system av nasjonalparker og reservater. I 1978 ble Cocos Island erklært for å være en del av dette systemet som nå består av 56 vernede områder. I 1991 ble vernesonen utvidet til også å innbefatte et 24 kilometer bredt belte rundt øya. Det er en utfordring å patruljere dette området og beskytte det mot kommersielt fiske. Miljøvernere frykter at ukontrollert fiske kan skade det sårbare økosystemet i den undersjøiske verden som omgir øya.

Cocos Island er fremdeles kjent for sine legender om brautende sjørøvere og deres nedgravde skatter. Øya fortsetter å fengsle og tiltrekke seg skattejegere fra hele verden. Men det er i naturen vi finner øyas største rikdommer.

[Bilderettigheter på side 25]

Bildene på sidene 25 og 26: Gjengitt med tillatelse av José Pastora, Okeanos

[Bilder på side 26]

I farvannene rundt Cocos Island går hvittipphaien (1) og hammerhaien (2, 3) i stimer på mellom 40 og 50