Ekvatorial-Guinea — et skattkammer av overraskelser
Av Våkn opp!s medarbeider i Ekvatorial-Guinea
I AFRIKA er det et land hvor elefanter og gorillaer fremdeles streifer omkring i jungelen, hvor kommersialismen nesten ikke har satt sine spor, og hvor barna fremdeles vinker til forbipasserende. Og utenfor Afrika er det få som noen gang har hørt om dette landet.
Navnet — Ekvatorial-Guinea — er slett ikke misvisende. Landet, som er nesten like stort som Belgia, ligger like ved ekvator. I desember 1990 besøkte jeg de to viktigste landsdelene, som er øya Bioko og Río Muni, en liten bit av Afrika.
Den første overraskelsen fikk jeg da jeg oppdaget at flesteparten av de 350 000 innbyggerne snakker flytende spansk i tillegg til sine stammespråk. Jeg fant ut at Ekvatorial-Guinea var blitt det eneste spansktalende landet i Afrika på grunn av en av kolonitidens pussige tildragelser.
Forbindelsen med Europa
Omkring 20 år før Columbus kom til Amerika, oppdaget den portugisiske sjøfareren Fernão do Po den frodige, vulkanske øya Bioko mens han var i ferd med å utforske Guinea-bukta. Han ble så henrykt over øyas skjønnhet at han kalte den Formosa (vakker). En annen berømt oppdagelsesreisende, Sir Henry Stanley, beskrev den mange år senere som «havets juvel».
Men i flere hundre år ble områdets uberørte skjønnhet skjemmet av den skitne slavehandelen. Den strategiske beliggenheten til Bioko og Corisco (en annen guineansk øy like utenfor kysten av Río Muni) gjorde at de var ideelle oppsamlingsplasser for afrikanske slaver før de ble sendt med skip til Amerika. Fra det 16. til det 19. århundre ble flere hundre tusen slaver sendt av gårde fra disse to øyene.
Det portugisiske kravet på Bioko og kysten omkring ble avstått til Spania i 1778 for å løse en konflikt om de to landenes territorielle krav i det fjerntliggende Sør-Amerika. Spanierne fikk dermed et eget område i Afrika der de kunne få tak i slaver, og avstod på sin side alle krav på portugisiske områder i Brasil.
Grensene var imidlertid vagt definert, og de spanske kolonistene var få. Under det europeiske kappløpet om afrikanske kolonier i forrige århundre trengte Frankrike og Tyskland inn på fastlandet, mens Storbritannia var ute etter øya Bioko. Det var ikke før i 1900 at Ekvatorial-Guineas grenser ble endelig fastlagt. Deretter var landet en spansk koloni inntil det ble uavhengig i 1968.
«Smil til verden, og verden smiler til deg»
Jeg oppdaget at folk i Ekvatorial-Guinea utgjør en fascinerende etnisk blanding. Bubiene lever på Bioko, mens de høye hausaene holder til i de to viktigste byene. Hausaene er innvandrere fra nord, og det er først og fremst de som driver handel i landet. Fangfolket er den største stammen på fastlandet, og flesteparten av de statsansatte tilhører denne stammen. Guineanerne har lett for å smile, og det bekrefter et vanlig ordtak blant fangfolket: «Smil til verden, og verden smiler til deg.»
Tradisjonelle håndverk og skikker holdes svært levende. Jeg ble fengslet av å se hvordan folk bygger sine egne hus, som riktignok er enkle, av materialer de har funnet i skogen. Fiskerne hogger fremdeles ut kanoer av trestammer og fisker ved hjelp av hevdvunne metoder.
Hver dag samles tusenvis av mennesker på markedene i de største byene i landet, Malabo og Bata. Et besøk på et marked gjorde meg kjent med folk og deres levemåte. På markedene selges alt du kan tenke deg — fra brukte skrunøkler til aper (apekjøtt er godt i gryteretter). Forskjellige flasker med kraftig, hjemmelaget vaskemiddel og pene hauger med bønner og hvitløk slåss om plassen. I Ekvatorial-Guinea er ikke folk spesielt opptatt av tiden, så jeg la merke til at bodene tilsynelatende aldri ble stengt, i hvert fall ikke før mørkets frambrudd eller før alt var blitt solgt.
I mange fanglandsbyer så jeg en stor felleshytte. Jeg fikk høre at det var en Casa de la Palabra (ordets hus). Her er det landsbyboerne møtes og løser tvister etter at alle parter har fått luftet sine klagemål, eller «ord». Hytten er åpen, slik at alle som vil, kan få høre på forhandlingene.
De tropiske skogene — en skatt som bør bevares
Men for meg er det skogene ved ekvator som framfor alt kjennetegner dette landet. Straks vi kom utenfor byene, fikk den frodige jungelen det til å virke som om vi kjørte gjennom en grønn tunnel. Ekvatorial-Guineas farge er grønt — grønt i alle avskygninger, grønt som skinner etter hver eneste tropiske regnbyge. Slyngplanter som brer seg utover, tette bambuskratt og hundrevis av tresorter danner et grønt teppe over hele landet. De tropiske skogene — som er uryddige, men likevel harmoniske — er noe på vår utplyndrede planet som virkelig er verd å ta vare på.
I store områder av Ekvatorial-Guinea er det fremdeles uberørte, tropiske skoger, og noen av dem er blitt satt til side som framtidige nasjonalparker. Og skogene er ikke bare vakre å se til. De skaffer også mat, brensel og til og med medisiner til landets innbyggere. Det er ikke rart at et stort tropisk tre, kapoktreet, er avbildet på landets riksvåpen.
Jeg kunne ikke unngå å bli imponert av Biokos skjønnhet, akkurat som de første europeiske oppdagelsesreisende ble det for 500 år siden. Det er en fjellrik øy med mange vulkanske kratre, og fordi noen av disse er blitt til innsjøer, er landskapet blitt enda mer variert. Den høyeste vulkanske toppen på øya rekker nesten 3000 meter over havet, og dens skogkledte fjellsider skjuler et mangfold av eksotiske fugler og sommerfugler som setter farge på den frodige vegetasjonen.
Høyt oppe i fjellet ble jeg betatt av de små solfuglene som fløy hurtig omkring mellom buskene og blomstene i fjellsidene. Hannenes grønne og røde fjærdrakt skinte som juveler i ettermiddagssolen. I likhet med de amerikanske kolibriene er de kresne og lever av nektar fra store blomster eller av insektene de finner på kronbladene.
Skogenes enestående dyreliv
Skogene ved ekvator rommer et utrolig variert dyreliv, spesielt på fastlandet. I den tette jungelen finnes det skogbøfler og skogselefanter, underarter som er mindre enn artsfrendene på de afrikanske savannene, men den vestlige lavlandsgorillaen, som minker i antall i hele Afrika, er kanskje det mest enestående dyret her. Jeg lekte med en tam, ung gorilla; moren var blitt drept av jegere. Det triste uttrykket hans minnet meg om at gorillaens usikre framtid er i menneskenes hender.
For 25 år siden ble naturforskere over hele jorden overrasket over å høre at det var blitt oppdaget en gorilla som var albino, i Guinea. Det var det første kjente tilfellet av albinisme blant gorillaer. Håret var helt hvitt, huden rosa og øynene blå. Han ble kalt Copito de Nieve (Lille Snøfnugg) og havnet til slutt i dyrehagen i Barcelona i Spania, der han fremdeles er til stor glede for publikum.
Det første jeg merket meg med hensyn til skogene, var at det er få dyr som det går an å få øye på. Mange sover om dagen, og det er bare om natten at skogene virkelig livner til. Når det begynner å skumre, forlater tusenvis av flaggermus av arten palmeflygehund vaglene sine for å streife over det øverste løvtaket, mens fiskeuglene begynner sine nattlige ferder over bekker og elver. Storøyde aper, senegalgalagoer, farer fra gren til gren som om det var fullt dagslys.
Om dagen er det stort sett fuglene og sommerfuglene som gir skogene liv og farge. De enorme svalestjertene er med sine livlige svarte og grønne vinger og sin uberegnelige flukt de mest iøynefallende sommerfuglene. Over oss skiller de grønne fruktduenes dempede kurring seg ut fra den klumpete neshornfuglens hese skrik.
På skogbunnen fikk jeg øye på en blå og oransje agam-øgle som stod på en veltet trestamme og holdt utkikk. Den stod sammenkrøpet og helt urørlig, men den vibrerende tungen snappet rutinert opp hver eneste maur som kom innenfor rekkevidde.
Jeg var ikke så heldig at jeg fikk se goliatfrosken, som holder til langs elven Mbinis bredder og stryk og er verdens største frosk. Den kan veie over tre kilo og bli 90 centimeter lang. Ifølge forskeren Paul Zahl i National Geographic setter de kraftige bena den i stand til å hoppe tre meter i ett eneste sprang.
I Ekvatorial-Guinea er solnedgangen oransje i stedet for rød, og det er en påminnelse om at atmosfæren ikke er like forurenset her som andre steder på jorden. Forbrukersamfunnet har bare i liten grad fått innpass, og trærne i skogene produserer daglig nytt oksygen. Det blir stadig færre slike uberørte områder her på jorden. Forhåpentligvis vil dette skattkammeret ved ekvator fortsette å være ett av dem.
[Kart på side 24]
(Se den trykte publikasjonen)
AFRIKA
Ekvatorial-Guinea
EKVATOR
[Kart]
Bioko
Río Muni
[Bilder på side 25]
Fiskerne hogger fremdeles ut kanoer av trestammer
En felleshytte («Casa de la Palabra») hvor landsbyboerne møtes for å løse sine tvister
[Bilder på side 26]
Afrikansk sommerfugl
Tykkhalegalago
Pelfiskeugle
Ung vestlig lavlandsgorilla