Langt hjemmefra lovte jeg å tjene Gud

SLUDD og snø pisket oss i ansiktet. Den isende vinden hadde nå kommet opp i storms styrke. De som kjørte lastebilene vi satt i, nektet å kjøre videre. «Alle mann må ut og gå!» Den korte kommandoen var så skarp at ingen av oss torde nekte. Så vi gikk de siste tre kilometerne tilbake til leiren i Sibir — elendige, forfrosne og fylt av hjemlengsel.

Det var omkring 150 av oss — alle tyske fanger under bevoktning av seks russiske vakter. Den ubarmhjertige stormen var så kraftig at vi måtte bøye oss 45 grader framover mot vinden. Sikten var så dårlig at vi bare kunne se fem mann foran oss. Fra tid til annen løyet plutselig den kraftige motvinden av, slik at vi falt på ansiktet i snøen.

Til slutt kom vi fullstendig utslitt til leiren. Den natten i Sibir, da temperaturen var minus 50 grader, var det jeg lovte Gud at jeg skulle finne en måte å tjene ham på, hvis jeg noen gang kom hjem igjen til Tyskland.

Problemer under krigen

Jeg ble født i Berlin i 1928. Da jeg var omkring ti år gammel, meldte jeg meg inn i Hitlerjugend. Senere ville mor at jeg skulle konfirmeres i kirken, så hun sørget for at jeg fikk religionsundervisning. Dessverre døde hun bare to dager før konfirmasjonen. Jeg følte meg svært ensom og begynte etter beste evne å be ofte for å snakke til Gud om problemene mine.

Den annen verdenskrig tiltok i styrke, og det var flyangrep mot Berlin nesten døgnet rundt. Den grusomme taktikken gikk ut på å sende en bølge av bombefly med brannbomber, vanligvis fosforbomber, over byen. Når så folk — hovedsakelig kvinner og barn — kom ut fra tilfluktsrommene for å slukke brannene, ble de overrumplet ute i det fri og sprengt i luften når den neste bølgen av bombefly slapp større bomber fylt med sprengstoff.

Én vinter slapp det britiske flyvåpenet tidsinnstilte bomber som ikke skulle eksplodere når de traff bakken, men klokken sju om kvelden den 24. desember. Britene visste at familiene ville komme sammen den kvelden for å feire jul. Jeg spurte meg selv gang på gang: ’Hvorfor tillater Gud at slike forferdelige ting skjer?’

I 1944 bestemte jeg meg for å gå inn i hæren. Men på den siste legeundersøkelsen fikk jeg høre at jeg ennå ikke var sterk nok til å utføre militærtjeneste, og at jeg skulle komme tilbake om seks måneder. I mars 1945 ble jeg omsider innkalt til tjeneste, men jeg bestemte meg for ikke å melde meg.

De virkelige vanskelighetene begynner

Kort tid senere, i mai 1945, endte den annen verdenskrig. Far var blitt tatt som krigsfange, og den sovjetiske hæren okkuperte nå den delen av Berlin som vi bodde i. De følgende månedene måtte vi arbeide for okkupasjonsmakten med å pakke ned maskiner og annet utstyr fra en kjemisk fabrikk som skulle sendes til Sovjetunionen. Dette gav meg muligheten til å bli kjent med noen russere. Til min overraskelse oppdaget jeg at de var mennesker akkurat som oss; de trodde også at de hadde kjempet for frihet og en bedre verden.

Omkring klokken to om ettermiddagen den 9. august 1945 stoppet en bil foran huset vårt. To sovjetiske soldater og en sivilperson kom ut av bilen, og etter at de hadde spurt meg om hva jeg het, dyttet de meg inn i den. Flere andre ungdommer ble også arrestert samme dag. Til slutt ble vi alle tatt med til en forstad i nærheten. De fleste ble anklaget for å være medlemmer av den nazistiske sabotasjeorganisasjonen Werwolf, som ingen av oss noen gang hadde hørt om.

En av de yngre guttene påstod at jeg kjente adressene til andre ungdommer. Jeg nektet og ble deretter kastet i en mørk, våt kjeller sammen med den unge tysteren. Det rant tårer nedover kinnene mine da jeg knelte og bad til Gud alene i kjelleren — kald og svært ensom. Det virket alltid som om det hjalp å be. Da jeg ble sluppet ut av cellen om kvelden og fikk lov til å gå tilbake til de andre guttene, var det mange som bemerket at jeg virket glad til sinns til tross for det jeg nettopp hadde opplevd.

Et par uker senere marsjerte vi et kort stykke til bydelen Köpenick. Der måtte vi sitte ute på den harde bakken. Det begynte å regne. Omsider ble guttene ropt inn i et hus i grupper på fem om gangen. Vi hørte skrikene til dem som hadde gått inn før oss, og så at de kom blødende ut, mens de holdt buksene oppe med hendene. Soldatene hadde tatt fra dem beltet og revet av den øverste knappen på buksen, slik at den ville gli ned hvis de ikke holdt den oppe med hendene. Da vår gruppe gikk inn, visste vi at noe forferdelig ventet oss.

Jeg hadde ikke belte, men brukte i stedet bukseseler. Da sersjanten så dem, rev han dem av og begynte å piske meg i ansiktet med dem. Samtidig var det to andre soldater som sparket og slo meg. Jeg blødde voldsomt fra munnen og nesen. Hvis noen andre soldater ikke hadde dratt meg vekk, kunne jeg ha blitt drept.

Vi ble igjen satt i en kjeller og fikk bare slippe ut én gang hver morgen for å gå til latrinen. De tok tiden på oss, og vi fikk bare lov til å bruke to minutter. Hvis noen ble der lenger, risikerte de å bli slengt ned i gropen med avføring. Én stakkar druknet da han ble kastet ned i den.

Situasjonen bedrer seg

Etter fire dager ble vi plassert på lastebiler og kjørt til en leir i Hohen-Schönhausen. Vi var omkring 60 gutter som var mellom 13 og 17 år, og rundt 2000 voksne. Polske fanger ble satt til å dele ut suppe, og de passet på at vi som var unge, alltid fikk først.

Tidlig om morgenen den 11. september 1945 begynte vi å marsjere til Sachsenhausen konsentrasjonsleir, som lå omkring fem mil borte. De som døde under marsjen, ble lagt på en kjerre som ble trukket av hester, og det ble også de som var for svake til å gå. Om ettermiddagen begynte det å regne. Sent på kvelden kom vi gjennomvåte, kalde og utslitte til porten i en av sideleirene. Neste dag ble vi ført inn i hovedleiren. I hver brakke ble det plassert 200 mennesker.

I en by som het Velten, ikke langt fra Sachsenhausen, var det et stort matvarelager. Der lastet fangene hvete og andre matvarer på tog som skulle til Sovjetunionen. Etter at jeg hadde arbeidet der en stund, ble jeg valgt ut til å være visergutt. Jeg skulle levere resultatene av medisinske prøver fra den sovjetiske leiren til laboratoriet et stykke unna. For en kjærkommen forandring!

Jeg delte rom med en annen visergutt og en mannlig sovjetisk sykepleier. Hver dag fikk vi rene laken og så mange ulltepper vi ønsket. Maten var også mye bedre, og vi kunne gå hvor vi ville. Den andre visergutten og jeg begynte dermed å utforske det som hadde vært Sachsenhausen konsentrasjonsleir, som tidligere var blitt brukt av nazistene.

På den andre siden av leiren fant vi gasskamrene og krematorieovnene. Jeg kunne knapt tro hva nazistene hadde gjort. Jeg var sjokkert. Jeg ble ikke behandlet dårlig, men det var hundrevis av andre tyske fanger som døde hver dag i hovedleiren. Likene deres ble lagt på kjerrer og kjørt til massegraver i skogen.

En gang la vi merke til en tavle hvor det stod oppført de forskjellige kategoriene av fanger som hadde vært i konsentrasjonsleiren i Hitlers tid. Blant dem var Jehovas vitner. Jeg ante ikke da at jeg selv en dag ville få det privilegium å bli et av Jehovas vitner.

Ytterligere hard behandling

De forbedrede forholdene jeg nøt godt av, varte ikke lenge. Jeg ble stoppet av en offiser som ville vite hvorfor jeg hadde nasket av noen medisinforsyninger. Jeg sa til ham at jeg ikke ante hva han snakket om, men han trodde meg ikke, så jeg ble satt i enecelle. I den lille cellen fikk jeg svært lite mat og ingen ulltepper, selv om det var vinter. Etter 11 dager ble jeg så plutselig satt fri.

Da jeg kom tilbake til hovedleiren, ble jeg overrasket over at den unge soldaten som stod vakt ved porten, ønsket meg varmt velkommen. Tidligere hadde han oppført seg svært kjølig overfor meg. Men nå la han armen rundt meg og fortalte på gebrokkent tysk at foreldrene hans var blitt drept av Gestapo, og at han hadde sittet i tyske konsentrasjonsleirer. Han sa at han visste at jeg var uskyldig.

Kort tid senere fikk vi av fangene som var friskest, vite at vi ville bli sendt til et annet sted for å arbeide. Den 30. januar 1946 ble vi satt på et tog med grovt tømrede hyller oppe og nede i vognene. Vi var 40 personer i hver vogn, og det gjorde at det ble svært trangt på hyllene. Det var vanskelig å sove om natten, for når én snudde seg, måtte alle de andre også snu seg.

Det gikk alle slags rykter om hvor vi skulle, men de viste seg å være falske. Da vi stoppet første gang, fikk vi følge av 500 fanger fra en annen leir. Fra da av fikk vi daglige rasjoner av tørt, hardt brød i tillegg til en salt sild og litt varm suppe. Annenhver dag fikk vi en liten kopp med te. De fleste av mennene slikket på de isete veggene i togvognene for å prøve å slokke tørsten. Da vi kom til utkanten av Moskva, dusjet vi og ble avluset. Jeg tror jeg drakk en hel bøtte vann den dagen.

Til Sibir

Den 6. mars 1947 kom vi til Prokopjevsk i Sibir. Byens sivilbefolkning kom fra mange deler av Sovjetunionen. Det var dyp snø overalt, og noen steder nådde den helt opp til kanten av gjerdene. Brakkene var bygd halvveis ned i bakken for å ta av for den bitende vinterkulden. Det var under oppholdet der at en gruppe av oss hadde den livstruende opplevelsen jeg nevnte til å begynne med.

Det første året i Sibir var tøft. Leiren ble utsatt for et alvorlig utbrudd av dysenteri. Mange døde. Jeg ble også svært syk og oppgav på et tidspunkt ethvert håp om å bli frisk. Vi i leiren hadde imidlertid den fordelen at vi fikk vår daglige rasjon av brød, mens de fleste sovjetere som bodde i Prokopjevsk, måtte stå i kø i kulden i timevis og kunne oppleve at det ikke var mer mat igjen når det ble deres tur.

Høsten 1949 kom det en kommisjon med juridiske tjenestemenn fra Moskva for å gjennomgå våre opprinnelige forklaringer på nytt og avgjøre hva som skulle skje med oss. En patriotisk ung tjenestemann som syntes å mislike alle tyskere, forhørte meg. Jeg var takknemlig for at jeg ikke fikk fengselsstraff. De av oss som ikke havnet i fengsel, ble sendt til Stalinsk, det nåværende Novokusnetsk, hvor vi skulle være med på å bygge et kraftverk.

Endelig hjemme!

I mars 1950 ble vi omsider sendt tilbake til Tyskland, og den 28. april ble jeg endelig gjenforent med min familie. Selv om jeg var svært glad for å være hjemme igjen, var ikke problemene over. På grunn av min korte tilknytning til Hitlerjugend behandlet det østtyske kommunistregimet meg som nazisympatisør og gav meg bare halvparten av den vanlige mat- og klesrasjonen. Etter å ha vært hjemme i bare tre uker flyttet jeg derfor fra Øst-Berlin til Vest-Berlin.

Jeg hadde ikke glemt løftet om at jeg skulle finne en måte å tjene Gud på dersom jeg noen gang kom tilbake til Tyskland. Jeg stod ofte utenfor en eller annen kirke, men fikk meg aldri til å gå inn. Jeg var blitt skuffet over religionen, så jeg bestemte meg for at jeg bare ville fortsette å be til Gud om at han ville vise meg en måte jeg kunne tjene ham på.

Med tiden giftet jeg meg med Tilly, og vi fikk en sønn, Bernd. Våren 1955 begynte så en arbeidskamerat som var et av Jehovas vitner, å snakke med meg om Gud. Men da min kone og jeg kort tid senere plutselig forlot landet, mistet jeg kontakten med ham. Vi hadde tidligere søkt om å få innvandre til Australia, og den plutselige avreisen fant sted som følge av et telegram som sa at søknaden vår var blitt godkjent, og at vi måtte gjøre oss klar til å seile fra Bremerhaven om tre dager.

Et nytt land og et nytt liv

Til slutt slo vi oss ned i byen Adelaide i Australia. Her fikk vi sent i 1957 besøk av et av Jehovas vitner som snakket tysk. Vi ble svært glade og gjorde snart fine framskritt i vårt regelmessige bibelstudium. Men etter alt det Tilly og jeg hadde vært igjennom, var vi ærlig talt mest opptatt av å ha frihet fra undertrykkelse. Nå som vi hadde kommet til det solfylte Australia, følte vi oss fri som fuglen og elsket det. Vi fant imidlertid snart ut at også her finnes det former for undertrykkelse, økonomiske problemer og andre av livets bekymringer.

Hvor takknemlige var vi ikke for å få vite den egentlige årsaken til dette! Bibelen sier: «Hele verden ligger i den ondes makt.» (1. Johannes 5: 19) På grunn av det vil vi ha problemer uansett hvilket land vi bor i. Vi ble også glade for å få vite betydningen av den bønnen jeg hadde gjentatt så mange ganger: «La ditt rike komme.» Vi forstod at Guds rike er en virkelig regjering i himmelen, og at Kristus Jesus var blitt innsatt som konge i dette riket i 1914. Så spennende det var å få vite at Guds rike allerede hadde begynt å herske, at det hadde kastet Satan og hans demoner ut av himmelen, og at jorden snart ville bli renset for alt ondt under den store trengsel! — Matteus 6: 9, 10; Åpenbaringen 12: 12.

«Det er sannheten,» sa jeg. Nå visste jeg hvordan jeg kunne holde mitt løfte til Gud. Den 30. januar 1960 begynte jeg å oppfylle løftet om å tjene Gud, ved å bli døpt som et symbol på min innvielse til ham. Tilly innviet seg samtidig med meg.

Siden den gang har vi i mer enn 30 år gledet oss over forskjellige velsignelser i tjenesten for Gud. Bernd har nå sin egen familie og tjener også som eldste i den kristne menighet. I 1975 solgte vi huset vårt, slik at vi var fri til å flytte og kunne tjene på steder der det var større behov for forkynnere av det gode budskap. I 1984 tok jeg så imot et tilbud om å tjene som vaktmester ved Jehovas vitners stevnehall i Adelaide.

Hvor glade er ikke min kone og jeg for at jeg har kunnet innfri det løftet jeg gav Gud for over 40 år siden, da jeg var langt hjemmefra i Sibir. Vi er av den ydmyke oppfatning at dette inspirerte ordspråket er blitt oppfylt på oss mange ganger: «Tenk på ham hvor du enn ferdes, så gjør han dine stier jevne.» (Ordspråkene 3: 6) — Fortalt av Gerd Fechner.

[Bilde på side 23]

Min kone, Tilly, og jeg