Det er ikke noe som er bedre enn sannheten
Fortalt av G. N. Van der Bijl
I juni 1941 ble jeg overgitt til Gestapo og ført til konsentrasjonsleiren Sachsenhausen i nærheten av Berlin. Der ble jeg værende som fange nr. 38190 helt til den beryktede dødsmarsjen i april 1945. Men før jeg forteller videre om det, skal jeg fortelle hvordan det gikk til at jeg havnet i konsentrasjonsleir.
JEG ble født i Rotterdam i Nederland rett etter den første verdenskrigs utbrudd i 1914. Far arbeidet ved jernbanen, og vi bodde i en liten leilighet like ved jernbanelinjen. I 1918, da krigen nærmet seg slutten, så jeg mange såkalte krisetog rase forbi. De var uten tvil fulle av sårede soldater som ble sendt hjem fra fronten.
Da jeg var tolv, sluttet jeg på skolen for å begynne å arbeide. Åtte år senere fikk jeg jobb som stuert om bord på et passasjerskip, og i de neste fire årene seilte jeg mellom Nederland og De forente stater.
Mens vi lå i dokk i New York havn sommeren 1939, var en ny verdenskrig under oppseiling. Så da det kom en mann om bord og tilbød meg boken Fremtidens Regering, som fortalte om en rettferdig regjering, tok jeg begeistret imot den. Vel hjemme i Rotterdam begynte jeg å se meg om etter arbeid på land, for det var ikke lenger så trygt å ferdes på sjøen. Den 1. september gikk Tyskland inn i Polen, og nasjonene ble kastet ut i den annen verdenskrig.
Jeg blir kjent med Bibelens sannhet
En søndag formiddag i mars 1940 var jeg på besøk hos min gifte bror da et av Jehovas vitner ringte på døren. Jeg sa at jeg allerede hadde boken Fremtidens Regering, og spurte ham om himmelen og om hvem som kommer dit. Det svaret jeg fikk, var så klart og fornuftig at jeg sa til meg selv: «Dette er sannheten.» Jeg gav ham adressen min og bad ham om å besøke meg der jeg bodde.
Etter bare tre besøk med dype bibelske samtaler begynte jeg å bli med denne forkynneren ut i forkynnelsesarbeidet fra hus til hus. Da vi kom til distriktet, viste han meg hvor jeg kunne begynne, og så ble jeg overlatt til meg selv. Det var på den måten mange nye begynte i forkynnelsesarbeidet på den tiden. Jeg fikk det råd at jeg alltid måtte passe på å være innenfor inngangsdøren når jeg viste fram litteraturen, så jeg ikke ble sett fra gaten. Vi måtte være forsiktige i begynnelsen av krigen.
Tre uker senere, 10. mai 1940, gikk tyske tropper inn i Nederland, og 29. mai kunngjorde Reichskommissar Seyss-Inquart at Jehovas vitners organisasjon var forbudt. Vi kom bare sammen i små grupper og passet på at møtestedene ble holdt hemmelige. Vi syntes det var spesielt styrkende å få besøk av reisende tilsynsmenn.
Jeg var kjederøyker, og da jeg tilbød en sigarett til den forkynneren som studerte med meg, og fikk vite at han ikke røykte, sa jeg: «Jeg kommer aldri til å slutte å røyke!» Men en dag like etterpå da jeg gikk nedover gaten, tenkte jeg: «Hvis jeg skal være et vitne, skal jeg være det på ordentlig.» Så siden røykte jeg aldri.
Jeg tar standpunkt for sannheten
I juni 1940, mindre enn tre måneder etter at jeg hadde truffet den omtalte forkynneren hjemme hos min bror, ble jeg døpt som symbol på at jeg hadde innviet meg til Jehova. Noen måneder senere, i oktober 1940, begynte jeg i heltidstjenesten som pioner. Da fikk jeg det som ble kalt en pionerjakke. Den hadde mange lommer som jeg kunne ha bøker og brosjyrer i, og jeg kunne ha den på under frakken.
Praktisk talt helt fra begynnelsen av den tyske okkupasjonen ble Jehovas vitner systematisk oppsporet og arrestert. En formiddag i februar 1941 var jeg ute i felttjenesten sammen med noen andre vitner. Mens de besøkte folk i én husrekke, gikk jeg rundt kvartalet for å gå imot dem. Etter en stund gikk jeg for å se hvorfor det tok så lang tid før jeg traff dem, og da møtte jeg en mann som spurte: «Har du også noen av disse små bøkene?»
«Ja,» svarte jeg. Dermed arresterte han meg og tok meg med til politistasjonen. Jeg ble holdt i varetekt i nesten fire uker. De fleste av politifolkene var vennlige. Så lenge en person ikke var blitt overgitt til Gestapo, kunne han bli løslatt hvis han undertegnet en skriftlig erklæring om at han ikke lenger skulle dele ut bibelsk litteratur. Da jeg ble bedt om å underskrive en slik erklæring, svarte jeg: «Selv om dere tilbød meg én eller to millioner gylden, ville jeg ikke underskrive.»
En tid senere ble jeg overgitt til Gestapo. Og så ble jeg sendt til konsentrasjonsleiren Sachsenhausen i Tyskland.
Livet i Sachsenhausen
Da jeg kom til Sachsenhausen i juni 1941, var det allerede omkring 150 Jehovas vitner der — de fleste tyskere. Vi nye fanger ble ført til den del av leiren som ble kalt Isolatet. Der tok våre kristne brødre oss under sine vinger og forberedte oss på det som ville komme. En uke senere kom det flere vitner fra Nederland. Først fikk vi beskjed om å stå oppstilt på samme sted foran brakkene fra klokken sju om morgenen til klokken seks om kvelden. Det hendte at noen fanger måtte gjøre det hver eneste dag i en uke eller enda lenger.
Til tross for den harde behandlingen var brødrene klar over hvor viktig det var å være organisert og å ta til seg åndelig næring. Hver dag var det noen som hadde i oppgave å forberede noen tanker til et skriftsted. Senere på dagen, på appellplassen, kunne ett og ett vitne gå bort til denne personen og høre hva han hadde forberedt. På en eller annen måte ble det regelmessig smuglet litteratur inn i leiren, og hver søndag kom vi faktisk sammen og studerte denne bibelske litteraturen.
På en eller annen måte ble et eksemplar av boken Børn, som hadde kommet ut på stevnet i St. Louis i USA sommeren 1941, smuglet inn i Sachsenhausen. For å gjøre risikoen for at boken skulle bli oppdaget og ødelagt, så liten som mulig delte vi den opp, og delene gikk på omgang blant brødrene, slik at alle fikk lest den.
Etter en tid fant leirledelsen ut at vi holdt møter. Vitnene ble derfor skilt fra hverandre og anbrakt i forskjellige brakker. Dermed fikk vi en ypperlig anledning til å forkynne for andre fanger, og det førte til at mange polakker, ukrainere og andre tok imot sannheten.
Nazistene gjorde ingen hemmelighet av at de hadde som mål å bryte ned eller drepe bibelforskerne, som Jehovas vitner ble kalt. Vi ble derfor utsatt for hardt press. Vi fikk vite at vi kunne slippe fri hvis vi undertegnet en erklæring hvor vi fraskrev oss vår tro. Noen av brødrene begynte å rasjonalisere: «Hvis jeg hadde friheten, kunne jeg gjøre mer i tjenesten for Jehova.» Det var noen få som undertegnet, men de fleste av brødrene var trofaste trass i all nøden, ydmykelsen og mishandlingen. Noen av dem som inngikk kompromiss, hørte vi aldri mer om. Heldigvis var det andre som gjenvant sin åndelige styrke og fortsatt er aktive vitner.
Vi ble regelmessig tvunget til å se på brutal avstraffelse av fanger, for eksempel 25 stokkeslag. En gang måtte vi se på at fire menn ble hengt. Slike opplevelser har en helt spesiell virkning på et menneske. Én bror, en stor og staut mann som var i samme brakke som jeg, sa til meg: «Før jeg kom hit, kunne jeg ikke se blod uten å besvime. Men nå er jeg blitt herdet.» Men selv om vi kanskje ble herdet, ble vi aldri forherdet eller følelseskalde. Jeg må si at jeg aldri bar nag eller følte hat overfor våre forfølgere.
Etter at jeg en tid hadde arbeidet sammen med en kommando (en arbeidsgruppe), ble jeg innlagt på sykehuset med høy feber. En vennlig norsk lege og en tsjekkisk sykepleier hjalp meg, og det var trolig det som reddet livet mitt.
Dødsmarsjen
I april 1945 var det opplagt at Tyskland kom til å tape krigen. De vestlige allierte rykket hurtig fram fra vest og sovjeterne fra øst. Det var umulig for nazistene å likvidere de hundretusener av fanger i konsentrasjonsleirene og kvitte seg med likene på noen få dager uten å etterlate seg noen spor. Så de bestemte seg for å likvidere de syke og flytte resten av fangene til nærmeste havneby. Planen var å få dem om bord i båter og så senke båtene når de hadde kommet ut på sjøen.
Omkring 26 000 fanger fra Sachsenhausen la ut på marsjen natten til 21. april. Før vi forlot leiren, klarte vi å få hentet de syke brødrene på sykeavdelingen. Vi fikk tak i en kjerre som de kunne sitte på. Alt i alt var det 230 av oss fra seks land. En av de syke var bror Arthur Winkler, som hadde gjort så mye for å fremme arbeidet i Nederland. Vi Jehovas vitner dannet baktroppen, og hele tiden oppmuntret vi hverandre til å fortsette å gå.
Først gikk vi i 36 timer uten opphold. Jeg sovnet faktisk av ren utmattelse mens jeg gikk. Men det var utelukket å sakke akterut eller stanse for å hvile, for da risikerte en å bli skutt av vaktene. Om natten sov vi ute på noen jorder eller i skogen. Vi hadde lite eller ingenting å spise. Når sultfølelsen ble helt uutholdelig, slikket jeg i meg noe tannkrem som vi hadde fått av det svenske Røde Kors.
En gang ble vi værende i skogen i fire dager fordi det hersket forvirring blant de tyske vaktene med hensyn til hvor de russiske og de amerikanske troppene befant seg. Denne forsinkelsen viste seg å være en velsignelse for oss, for på grunn av den kom vi ikke tidsnok fram til Lübeckbukta til at vi kunne gå om bord i de båtene som skulle ha fraktet oss ut til en våt grav. Til slutt, etter å ha gått i tolv dager og tilbakelagt over 20 mil, kom vi fram til Crívítz-skogen. Den lå ikke så langt fra Schwerin, en by cirka fem mil fra Lübeck.
Sovjeterne befant seg til høyre for oss og amerikanerne til venstre. Drønningen fra kanonene og den kontinuerlige skuddvekslingen fortalte oss at vi befant oss i nærheten av frontlinjen. De tyske vaktene fikk panikk. Noen av dem flyktet; andre byttet ut uniformene med fangedrakter som de tok av døde fanger, i håp om ikke å bli gjenkjent. Midt oppi all denne forvirringen samlet vi Jehovas vitner oss for å be om rettledning.
De brødrene som tok ledelsen, bestemte at vi skulle bryte opp tidlig i morgentimene dagen etter og gå i retning av den amerikanske frontlinjen. Nesten halvparten av alle de fangene som hadde lagt ut på dødsmarsjen, døde eller ble drept underveis, men alle vitnene overlevde.
Jeg fikk kjøre med noen kanadiske militære til byen Nijmegen, hvor en søster av meg hadde bodd. Men da jeg kom dit, fikk jeg vite at hun hadde flyttet. Så jeg begynte å gå i retning av Rotterdam. Etter en stund fikk jeg heldigvis skyss med en personbil som kjørte meg rett dit jeg skulle.
Sannheten har vært mitt liv
Samme dag som jeg kom til Rotterdam, søkte jeg igjen om å få utføre pionertjeneste. Tre uker senere var jeg på plass i byen Zutphen, hvor jeg så tjente i halvannet år. I løpet av denne tiden kom jeg til krefter igjen. Så ble jeg utnevnt til kretstilsynsmann, som de reisende tilsynsmennene kalles. Noen måneder senere ble jeg innbudt til Vakttårnets bibelskole Gilead i South Lansing i staten New York. Jeg gikk ut fra den tolvte klassen i februar 1949 og ble sendt til Belgia.
I Belgia har jeg hatt forskjellige tjenesteoppgaver. Jeg har arbeidet nesten åtte år ved avdelingskontoret og reist som kretstilsynsmann og områdetilsynsmann i flere tiår. I 1958 giftet jeg meg med Justine, som ble min reisefelle. Etter hvert har jeg begynt å merke at jeg ikke er så ung lenger, men jeg har fortsatt den glede å kunne tjene i begrenset utstrekning som stedfortredende reisende tilsynsmann.
Når jeg ser tilbake på den tjenesten jeg har utført, kan jeg ærlig og oppriktig si: «Det er ikke noe som er bedre enn sannheten.» Det har naturligvis ikke vært så lett bestandig. Jeg har sett at jeg må lære av mine feil og mangler. Når jeg snakker med unge mennesker, sier jeg derfor ofte til dem: «Dere kommer til å gjøre feil og kanskje til og med begå alvorlige overtredelser, men lyv aldri om det. Snakk med foreldrene deres eller en eldste om det, og gjør så det som skal til for å rette på situasjonen.»
Jeg har nå vært i heltidstjenesten i Belgia i nesten 50 år, og jeg har kunnet glede meg over å se slike som jeg en gang kjente som barn, tjene som eldste og kretstilsynsmenn. Og jeg har opplevd at tallet på Rikets forkynnere i landet har økt fra cirka 1700 til over 27 000.
Jeg spør: «Går det an å oppnå større glede i livet enn man gjør når man tjener Jehova?» Nei, det gjør det ikke. Det går ikke an nå, og det kommer heller aldri i framtiden til å gå an. Det er min bønn at Jehova må fortsette å lede og velsigne min kone og meg, så vi kan tjene ham i all evighet.
[Bilde på side 26]
Sammen med min kone kort tid etter at vi giftet oss i 1958