Er drivgarnsfiske på vei ut?
DE FORENTE NASJONERS generalforsamling i New York kaller det «svært vilkårlig og uøkonomisk». Det europeiske kontoret til IIED (et internasjonalt institutt for miljø og utvikling), som ligger i London, beskriver det som en «stor trussel mot livet i havet». Seksten stillehavsnasjoner fordømmer det som «uforsvarlig plyndring». Det er tydelig at drivgarnsfiske blir angrepet over hele verden. Hvorfor?
Drivgarn — garn som står loddrett i sjøen og slepes av gårde som enorme slør — har vært brukt i kystfarvannene i tusener av år. Men i slutten av 1970-årene fikk drivgarnsfiske i åpent hav et dramatisk oppsving, slik at det i dag er en armada av mer enn 1000 japanske, taiwanske og sørkoreanske drivgarnsfartøyer som finkjemmer Stillehavet, Atlanterhavet og Indiahavet på jakt etter blekksprut, albakortun (en tunfisk), nebbfisk og laks. Ettersom hver båt ifølge noen anslag bruker garnlenker som kan være opptil 11 meter i høyden og over fem mil lange, er flåtens totale garnlengde cirka 5000 mil — det er mer enn jordens omkrets!
«Dødens slør»
De nesten usynlige nylongarnene er så effektive at de «med dagens utvikling kan ødelegge albakortunfisket i det sørlige Stillehavet innen to år,» ifølge publikasjonen IIED Perspectives. Marinbiologen Sam LaBudde sier at drivgarnsfiske er like vilkårlig som å «hogge ned en hel skog for å få tak i én enkelt tresort, eller som å felle en eik bare for å få tak i nøttene». Denne største fiskeflåten i verden drar nemlig også opp tonnevis av fiskearter som man ikke er ute etter, for eksempel makrellstørje, bonito, marlin, sverdfisk og vandrende regnbueørret.
Ifølge James M. Coe, en forsker i USAs fiskeritjeneste, finnes det beviser for at den asiatiske flåten ulovlig tar opp store mengder laks som aldri vil komme fram til elvene sine i Nord-Amerika for å gyte.
Noe som forverrer saken, er at drivgarn også fanger, skamferer og drukner tusenvis av otrer, seler, delfiner, niser, hvaler, havskilpadder og sjøfugler. Det er ikke rart at stadig flere forskere på grunn av de økologiske skadevirkningene omtaler drivgarnsfiske som «dagbruddsdrift til havs», og drivgarnene som «dødens slør»!
Disse tilnavnene ser ut til å passe godt. En fersk rapport fra den amerikanske handelsministeren meldte at tre fartøyer på bare tre fisketurer tilfeldigvis drog opp ’én stripedelfin, åtte stillehavsniser, 18 nordlige pelsseler, 19 kortsnutedelfiner og 65 nordlige slettdelfiner’.
I en rapport som ble forelagt FN, het det at det japanske drivgarnsfisket bare i fjor, under fangsten av 106 millioner blekkspruter, tok livet av 39 millioner fisker som fiskerne ikke ville ha. I den uønskede fangsten var også 700 000 haier, 270 000 sjøfugler, 26 000 sjødyr og 406 havskilpadder, som er en truet art.
Marinbiologene er overbevist om at drivgarnsfisket, hvis det får fortsette ukontrollert, «uvegerlig vil tømme en naturressurs som en gang ble sett på som uuttømmelig». Det kan faktisk allerede være gjort store ødeleggelser. I 1988 sa en fiskeskipper til biologen LaBudde: «Vi dreper ikke på langt nær så mange delfiner som før.» LaBudde bemerker: «Det er sannsynligvis fordi det ikke er så mange igjen å drepe.»
Globale avtaler kommer i havn
I det siste har imidlertid protestene mot drivgarnsfisket lydt fra London til Washington, D.C., og fra Alaska til New Zealand, og det er truffet tiltak for å tvinge fiskerne til å redusere flåten og dra inn noen av garnene for godt. For eksempel vedtok en rekke land i det sørlige Stillehavet den såkalte Wellington-konvensjonen, som gjorde det mulig for dem å forby drivgarnsfiske innenfor 320-kilometers fiskerisoner og å nekte sine egne fiskere å bruke drivgarn i det hele tatt i det sørlige Stillehavet.
I desember 1989 anbefalte en FN-resolusjon å nedlegge midlertidig forbud mot storstilt drivgarnsfiske i åpent hav fra 30. juni 1992. World Watch Institute sa at uten begrensninger i drivgarnsfisket vil «menneskeheten ha lite håp om å bevare havene for framtidige generasjoner», og tilføyde: «Vi må utarbeide omfattende, globale avtaler.» Landene i det sørlige Stillehavet, sammensluttet i Forum Fisheries Agency, foreslo derfor å opprette en internasjonal kommisjon som kan regulere fisket, og oppfordret fiskerne til å ta i bruk fiskemetoder som vitner om ansvarsfølelse.
Men har internasjonalt press noen virkning? Ja, det har det virkelig!
Den 26. november 1991 gikk Japan med på «å rette seg etter et midlertidig forbud fra FN mot bruken av de enorme fiskegarnene i det nordlige Stillehavet, de som vitenskapsmennene sier har skylden for den storstilte ødeleggelsen av livet i havet». Avgjørelsen «gjorde ende på en strid som hadde truet med å gjøre enda mer skade på Japans omdømme i miljøspørsmål». Japan gikk med på å stoppe halvparten av drivgarnsfisket sitt innen juni 1992 og den andre halvparten innen utgangen av året.
Dagen etter stod det i en lederartikkel i The New York Times: «’En stor seier for miljøet på jorden.’ Slik beskrev en opprømt marinbiolog Japans kunngjøring på tirsdag om at landet skal legge ned drivgarnsfisket sitt innen utgangen av neste år [1992].»
I en melding i bladet Time den 9. desember 1991 het det at Taiwan og Sør-Korea gav uttrykk for at de også ville stoppe bruken av drivgarn.
«Der er havet, så stort og vidt, med et mylder som ingen kan telle, både av små og store dyr.» — Salme 104: 25.
[Bilder på side 15]
Drivgarnsfartøy i aksjon
[Rettigheter]
Foto: Steve Ignell, ABL
Skjelett av havoter sittende fast i et bortkommet drivgarn
[Rettigheter]
Foto: T. Merrell
[Bilde på side 16]
Sjøfugler som har viklet seg inn i drivgarn og dødd
[Rettigheter]
Foto: A. Degànge
[Bilde på side 16]
Stillehavsnise i garnet
[Rettigheter]
Foto: N. Stone