Kontroversielt fiske
«Jeg sluttet med ett slags fiske og begynte med et annet!»
Makrellstørjefiske i USA er blitt en kontroversiell beskjeftigelse etter at de amerikanske myndigheter begrenset antallet av niser som det er tillatt å drepe i makrellstørjefiskernes garn. «Våkn opp!» har interjuvet Roger Soares, som i mange år drev makrellstørjefiske med egen båt. Etter at han nå har sluttet som makrellstørjefisker, er han blitt opptatt med et annet slags fiske, som også er kontroversielt.
Av en av «Våkn opp!»s medarbeidere
«SNURPENOTA omringet flokken av niser. Øverst ble den holdt flytende ved hjelp av korkfløtter, mens resten av nota ble senket mange favner ned i vannet. Det ble dannet en sirkelrund vegg uten bunn, og hele nota stakk så dypt ned at den omsluttet makrellstørjen, som svømte under nisene. Mens andre snurpet nota sammen i bunnen, hoppet jeg og et par andre yngre karer ut i vannet og hjalp nisene over korklinen og slapp dem fri. Dette var farlig arbeid, for det kunne også være hajer i nota.»
Slik beskriver Roger Soares noe av det som var jobben hans da han begynte som makrellstørjefisker. Det understreker ett punkt: Ansvarsbevisste fiskere verdsetter nisene og forsøker å redde så mange av dem som mulig.
«Hvordan begynte du, Roger?» spurte jeg.
«Gjennom far. Han er portugiser. De fleste makrellstørjefiskere i San Diego på den tiden var portugisere, italienere eller japanere. Far begynte da han var ti år. Den gang ble makrellstørjen tatt med stang; senere kom snurpenota. Han og hans bror arbeidet sammen. De fikk med tiden sin egen båt, og senere fikk de flere båter. Da jeg var 16, begynte jeg å arbeide på fars båt om sommeren. Vi fisket med stang og agn. På den tiden, i 1956, var det bare fem — seks båter på vestkysten som hadde gått over til å bruke snurpenøter som var laget av nylon. Et par år senere brukte også jeg snurpenot — det var da jeg hoppet ut i vannet for å hjelpe nisene over korklinen.»
«Med haiene?» sa jeg.
«Ja, med haiene. Det forekom en del skader. En gutt jeg kjente, døde etter at han var blitt angrepet av en hai.» Etter en stund sa han: «Da jeg var 21, ble jeg skipper på en av båtene, en stor snurper.»
Nisen blir en faktor
«Og med snurpenota,» sa jeg, «ble nisen og fiskeren innviklet i en konflikt.»
«Ja, det er riktig,» sa Roger. «Den gang det bare ble fisket med stang, oppdaget en at makrellstørjen ofte befant seg under en flokk niser. Da en tok i bruk snurpenot, ble den derfor lagt rundt nisene med tanke på å fange de makrellstørjene som svømte under dem.»
«Vet en hvorfor makrellstørjene svømmer under nisene?» spurte jeg.
«Det kan hende at det forekommer en eller annen form for kommunikasjon. Kanskje nisene virvler opp en mengde føde når de dykker og hopper, og størjen forsyner seg av den. Vi finner også makrellstørjer under tømmer og avfall, på grunn av skyggen eller muligens den lyden som oppstår der. Kanskje det er derfor makrellstørjene svømmer under nisene — på grunn av skyggen fra nisene. Det kan naturligvis også være av andre grunner.
Det er imidlertid ikke alle flokker av niser som har makrellstørjer under seg,» sa han videre. «Vi vet ikke hvorfor. Vi må være på utkikk etter sikre tegn. Hopper det fisk rundt dem? Flyr det fregattfugler rundt høyt oppe? Kan en se små, hvite duer nær vannet? Dette er tegn som røper at det er makrellstørjer i nærheten.»
«Hva skjer når du har lokalisert niser med makrellstørjer under seg?» spurte jeg.
«Det blir sendt ut speedbåter for å snu og samle nisene. Makrellstørjen holder seg under dem. Nota ligger bak i båten med den ene enden festet til en liten jolle og den andre enden festet til den store båten. Jollen glir ut i vannet og trekker den ene enden av nota med seg. Det store fartøyet gjør en stor sving rundt nisene, samtidig som det trekker nota etter seg. Speedbåtene sørger for å holde nisene inne i ringen inntil den er lukket. Så blir nota snurpet sammen . . .»
«Mener du akkurat som om en skulle snøre sammen en pengesekk?» spurte jeg.
«Ja, akkurat. Så blir korklinen, som holder nota flytende på vannoverflaten, trukket sammen, slik at fiskefangsten og naturligvis også nisene blir stengt inne. Tidligere døde mange av nisene i nøtene, noe som gjorde miljøvernforkjemperne oppbrakt. De amerikanske myndighetene fastsatte derfor kvoter for hvor mange niser som kunne drepes, og dette gjorde fiskerne oppbrakt.»
Kvotene imøtekommes
Jeg spurte hvordan det var med kvotene.
«I 1977,» sa han, «var det ifølge kvoten tillatt å drepe over 62 000 niser. Fiskerne drepte 24 100. I 1980 hadde kvoten sunket til 31 100, og bare 12 400 ble drept.»
«Hvordan greide fiskerne å holde antallet av drepte niser så lavt?» spurte jeg.
«Ved hjelp av det de kaller en uttrekningsmanøver. Når bunnen av nota er blitt lukket, strammes den øverste korklinen så mye at den danner en jevn, men fortsatt stor sirkel hele veien rundt. Båten settes i revers, og når den rygger, bevirker dette at den delen av korklinen som er lengst borte fra båten, synker omkring en halv meter ned under vannoverflaten. På dette stedet kan nisene slippe unna. Noen menn drar bort til dette området og hjelper nisene over korklinen.
Ikke alle nisene kommer seg over. Noen dykker i stedet, og det hender at de får snuten viklet inn i nota og blir kvalt. For å minske dette tapet er det blitt satt inn nett med mindre maskevidde på visse kritiske steder i nota. Opprinnelig var maskevidden i nylonnøtene 11 centimeter, og nisene stakk snuten i hullene og satt fast. Når nøtene har mindre maskevidde, trenger ikke nisenes snute igjennom, og ingen setter seg fast.»
«Hvor store er snurpenøtene?» spurte jeg.
«Da jeg begynte, var de omkring 800 meter lange og cirka 60 meter dype. Nå er de over 1800 meter lange og stikker mellom 120 og 140 meter ned i vannet.»
«Jeg er sikker på at det har kostet fiskerne både tid og penger å redde flere niser,» sa jeg. «Ikke desto mindre leste jeg at for noen år siden var en makrellstørjefangst verd en million dollar. I dag må den være verd mye mer.»
«Det er den, men drivstoffutgiftene har økt kolossalt. En båt som er ute i fire — fem måneder, bruker flere hundretusen dollar bare til drivstoff. Den maten den har med seg til mannskapet, koster enda mer. Renter og avdrag er høye. Som du sa, koster det tid og penger å imøtekomme myndighetenes krav angående kvoter — noe som konkurrenter som seiler under utenlandske flagg, ikke behøver å bekymre seg om. Og alt dette er fortsatt et sjansespill inntil skipets lasterom er fylt med makrellstørjer.»
«Du får det til å høres ille ut.»
«Fiskerne har et godt utkomme, men når du regner ut timelønnen, er det ikke så overveldende.»
«Du har sluttet som makrellstørjefisker nå,» sa jeg. «Du må ha en hel del gode minner fra den tiden du var på sjøen.»
Minner
«Ja, det har jeg. Jeg husker menn som arbeidet hardt sammen. Store fangster. Sjøen — fredelig og rolig. Eller sterke stormer med voldsom vind og høye bølger. Og så husker jeg nisene. De er så gløgge. Det er noen som aldri lar seg fange. De lar seg ikke trenge sammen av speedbåtene. De reagerer ikke på noe av det vi gjør. De ser at vi kommer, og forsvinner og tar makrellstørjene med seg.
Enda så gløgge de er, kan en lure på hvorfor ikke flere av dem hopper over korklinen og kommer seg unna. Noen fiskere mener at de gjennom sin innebygde sonar registrerer linen og nota som hindringer. En gang mens jeg var i vannet og hjalp noen niser over korklinen, svømte en av dem bort til meg og stakk snuten inn under armen min og ristet hodet i luften for at jeg skulle få snuten dens over nota. Det gjorde inntrykk på meg. Jeg forstår godt at folk kan bli glad i dem.
En gang opplevde jeg noe jeg aldri kommer til å glemme. Vi hadde lokalisert en stor flokk niser. Vi visste at det var en mengde makrellstørjer under den — det var fisk som spratt opp av vannet, og fugler som kretset over flokken. Vi så også to spekkhoggere — lik Shamu ved Sea World, bare det at disse var ville. De forfulgte nisene; det var én på hver side av flokken. En halv dag fulgte de etter de skremte, flyktende nisene for å trette dem ut. Av og til forlot tre — fire niser flokken i et forsøk på å lure spekkhoggerne bort. Det lyktes ikke, og flokken, som nå var utmattet, trengte seg sammen. Spekkhoggerne fór da midt inn i flokken.
Jeg håpet fortsatt å få tak i den makrellstørjen som befant seg under nisene, og styrte derfor båten midt inn i flokken i håp om å skremme bort spekkhoggerne. Men de kjenner ikke til frykt. Plutselig skjøt en av dem opp av vannet tre meter fra meg og grep en hoppende nise i luften, som en hund som snapper et kjøttbein. Jeg kommer aldri til å glemme dette spranget og det synet da spekkhoggeren forsvant ned i det krystallblå dypet med nisen i gapet.»
Vi satt begge stille en stund og tenkte. Til slutt spurte jeg: «Du har trukket deg tilbake nå. Hvorfor? Du er fortsatt en ung mann.»
«Det er en rekke grunner til det. Jeg sluttet i 1972. Presset økte. Virksomheten medførte større og større problemer. Miljøvernforkjemperne var stadig etter oss. Myndighetene påla oss flere og flere restriksjoner, som ble strengere og strengere. Alt var ikke like ille. Det fikk fiskerne til å redde tusenvis av niser. Men det økte også våre utgifter og gav oss mindre fangster. Jeg tror at jeg hovedsakelig sluttet på grunn av presset. Jeg følte det som om jeg befant meg i et akvarium, mens myndigheter og miljøverngrupper truet meg med knyttneven. Jeg ble rett og slett trett av all krangelen, så jeg sluttet.»
Roger smilte og sa: «Jeg sluttet med ett slags fiske og begynte med et annet, som også er kontroversielt.»
Et annet slags fiske
«Det må du forklare nærmere,» sa jeg. «Jeg vet hvilket fiske du sluttet med, men hva slags fiske begynte du med, og hvordan gikk det til at du tok opp det?»
«Jesus forteller hva slags fiske det var, i Matteus 4: 19: ’Følg meg, så vil jeg gjøre dere til menneskefiskere.’ Hvordan det gikk til, er en lang historie.» Han stoppet opp et øyeblikk for å samle tankene, og så fortsatte han.
«Jeg var katolikk. Min kone, Elizabeth, var også det. Jeg ble skuffet over katolisismen og over all religion. Det vi kranglet mest om, var spørsmålet om å gå i kirken — hun ville gå; det ville ikke jeg. Det hendte at jeg ble med, men gikk min vei midt under gudstjenesten, og barna gikk sammen med meg. Dette gjorde henne virkelig oppbrakt. ’Du setter et dårlig eksempel,’ sa hun. ’Jeg beklager,’ sa jeg, ’men dette her er ikke noe for meg.’
Jeg trodde på Gud. Når jeg var ute på fiske, så jeg mange ærefryktinngytende beviser på hans makt, og jeg tenkte ofte på det som står i Salme 107: ’Noen drog ut på havet med skip, drev handel på store hav. De fikk se Herrens gjerninger, hans underverk ute på dypet. Han bød, og det blåste opp til uvær, havets bølger gikk høye. De steg mot himmelen, sank i dypet, så folk mistet motet i nøden. De tumlet og ravet som drukne, var helt fra sans og samling. Da ropte de i sin nød til Herren, og han førte dem ut av trengslene. Han fikk stormen til å stilne, havets bølger falt til ro. Glade ble de da det stilnet; han førte dem til den havn de ønsket.’»
På dette tidspunkt i samtalen hadde Roger og jeg fått selskap av Elizabeth. Hun fortalte hvordan hun til slutt ble skuffet over den katolske kirke. Det ble holdt en «Las Vegas»-kveld i kirken. Der ble det spilt om penger, mennene var kortgivere, konene serverte drinker, og det var også en homoseksuell prest til stede. Hele kvelden var et hardt slag mot hennes tro på kirken.
«Så skjedde det to ting,» sa Elizabeth. «Datteren vår kom hjem fra den katolske skolen en dag og sa: ’OK, mamma, nå er det nok. Jeg går ikke dit mer.’ Jeg var sjokkert. ’Hva er det du mener? Vil du ikke lære om Gud?’ ’Jeg lærer ikke noe,’ sa hun. ’De banner og oppfører seg dårlig. Jeg sløser bort tiden.’ Jeg tok henne ut av skolen. Jeg var bekymret, bad mye og ønsket at Gud skulle ha en plass i familiens liv.
Det var omtrent på den tiden at det andre hendte: noen kom til oss med en traktat.»
Roger fortsatte beretningen.
«Min kone gav meg traktaten og sa: ’Hvorfor leser du ikke denne? Den høres bra ut.’ Jeg gjorde det. Den hørtes bra ut. Vi ble senere klar over at den kom fra Jehovas vitner, og at min mor hadde studert sammen med et av vitnene i over et år. Hun sendte dette vitnet hjem til oss for å snakke med oss. Jeg begynte å diskutere med henne. ’Hvordan kan De vite at De har den rette religion? Religion er et stort bedrag!’
Resultatet var ikke desto mindre at det ble opprettet et bibelstudium hjemme hos oss. Jeg var til stede bare for å kontrollere hva det var for noe. Det kunne jo være noe kommunistisk, og jeg ville ikke at min kone og mine barn skulle bli hjernevasket. Hva ble resultatet? Ingen kommunisme, ingen hjernevasking, men beviser fra Bibelen.
Det første studiet ble holdt en mandagskveld. Tirsdag kveld gikk vi på Jehovas vitners møte i deres Rikets sal, og før det hadde gått en måned, var vi med på et av deres stevner. Min kone og jeg ble døpt. Dette var i 1976. Siden da har vi vært aktive vitner.»
«Var ikke dette en hurtig omstilling for deg, fra å mene at religion var et bedrag, og til å vie ditt liv til den?» spurte jeg. «Hvordan vil du forklare det?»
«Det er nok så at det jeg lærte om Bibelen, gjorde inntrykk på meg, men jeg tror nok at det på det tidspunkt var vitnene selv, særlig barna, som gjorde inntrykk på meg. De satt stille på møtene, besvarte spørsmål og hadde oppgaver på programmet. Vi besøkte også Jehovas vitners trykkeri ved hovedkontoret i Brooklyn i New York. Igjen var det det vi så, som gjorde inntrykk på oss — hundrevis av unge menn og kvinner som frivillig brukte sin tid til å fremstille bibelsk litteratur.»
Et nytt, kontroversielt fiske
«Jeg antar at dette kan knyttes sammen med det du sa om at du nå er opptatt med et annet slags fiske,» sa jeg.
«Det kan det. Jeg siterte tidligere Jesu ord til Peter og Andreas, som var fiskere og i ferd med å kaste not i Galilea-sjøen. Han sa til dem at de skulle følge ham, så skulle han gjøre dem til ’menneskefiskere’. De tok straks opp dette nye fisket, og det er det samme slags fiske jeg er opptatt med nå.»
«Du sa også at det er kontroversielt,» sa jeg.
«Vi ville foretrekke at det ikke var det,» sa Roger. «Jesus sa imidlertid at det ville være det, at det ville splitte familier og medføre forfølgelse fra enkeltpersoner og nasjoner. Jehovas vitner har erfart at dette er tilfelle. Deres arbeid som ’menneskefiskere’ har til og med vært forbudt i mange land fra tid til annen. Da jeg drev med makrellstørjefiske, kunne myndighetenes bestemmelser til en viss grad rettferdiggjøres. Men det finnes ikke noe som rettferdiggjør at noen griper inn når det gjelder å ’fiske etter mennesker’.»
Vi satt tause et øyeblikk. Så oppsummerte Roger det hele ved å si: «Som du forstår, er dette annen gang jeg driver med kontroversielt fiske. Men denne gangen dreier ikke saken seg om å redde så mange niser som mulig, men å redde så mange mennesker som mulig.»