Keralas «flygende» slangebåter

Av Våkn opp!s medarbeider i India

«HVA i all verden! For noen merkelige framtoninger! Hva er det?» utbrøt Neville, en australsk venn av meg, idet han fikk øye på noen svarte gjenstander som kom imot oss. De holdt stor fart, og det så ut som om de slo med vingene og fløy og bare så vidt var borti vannflaten.

Kameraten min klarte ikke å bli sittende. Han reiste seg på tribunen og strakte hals for å se bedre. Det var første gang han overvar en slangebåtregatta.

Båtene var fremdeles over en kilometer unna, men vi kunne høre rytmisk tromming og skingrende plystring. Mens de raske farkostene med sine 100-mannsbesetninger nærmet seg mållinjen, ble stemningen blant tilskuerne helt ekstatisk. Tilhengere i alle aldere heiet på favorittbåtene sine og hoppet og klappet vilt. Kvinner i fargerike sarier viftet begeistret med silketørklærne sine. Dette var bare begynnelsen av den årlige regattaen ved Alleppey i staten Kerala i Sør-India, hvor det kjempes om Nehru-trofeet.

Slangebåter er et spesielt trekk ved festivalene som holdes på elver og sjøer sentralt i det lavtliggende Travancore-området. ’Men hva er egentlig slangebåter,’ spør du kanskje, ’og hva er opprinnelsen til alt dette?’

Litt om bakgrunnen

Slangebåtene ble opprinnelig konstruert for å brukes i krig. En gang ble det som nå er staten Kerala, styrt av en rekke lokale rajaer, fyrster, som alle hadde sitt lille territorium. Krigene var hyppige og ble startet ved den minste provokasjon. Fem slangebåter kunne med letthet frakte hele flåtestyrken til en konge.

Til slutt tok en sterk fyrste makten og forente området, og dermed ble båtene bare prydgjenstander. De blir pyntet ved festlige anledninger og brukt til å ta imot besøkende rangspersoner, både politiske og religiøse. Det blir alltid holdt regattaer ved slike anledninger. Jawaharlal Nehru, Indias første statsminister, besøkte Alleppey i 1952 og overvar en regatta. Han ble så revet med at han hoppet om bord i vinnerbåten og klappet og sang sammen med de andre, uten å tenke på alderen sin og på sikkerhetstiltak. Senere overrakte han en slangebåt i sølv, Nehru-trofeet, som en gave, og det ble starten til den regattaen kameraten min og jeg var til stede ved.

Levninger fra en gammel kultur

Slangebåtene er lange, smekre, glattpussede og strømlinjeformede trekanoer. Lengden varierer fra 25 til 30 meter, og på det meste er de bare cirka 1,5 meter brede. Akterenden reiser seg opptil seks meter over vannflaten, og den er formet som et kobrahode — derav navnet slangebåter. Baugen er imidlertid spisset som et fuglenebb.

Båtene er spesielle levninger fra en kultur som er mange hundre år gammel, og blir sjelden laget i vår tid. Svært få faglærte håndverkere — etterkommere av gamle tømmermannsfamilier — tør prøve seg på denne enorme oppgaven, hvor det går med flere tonn dyrt tømmer og mange måneder med hardt arbeid. Når en båt er ferdig, tørkes den i solen og behandles omhyggelig med fett og olje som er blandet med eggehvite, for at den skal «fly» raskere.

Det er heller ingen lett oppgave å lære opp og trene et mannskap til en slik konkurransebåt. Cirka 100 padlere med korte årer sitter i to rekker langs fartøyet. I akterenden står det to eller tre andre med lengre årer som skal styre båten. For å holde tempoet oppe hos mennene er det en som slår takten med en treklubbe på en klangblokk. Minst fem—seks andre er med for å heie på padlerne, og de klapper i takt og plystrer og roper.

Når båtene nærmer seg mål og spenningen stiger, kommer slagene raskere, og årene brukes som én harmonisk enhet. Når 50 årer på hver side av båten beveger seg opp og ned i takt, ser det ut som om fartøyet har vinger og flyr. Det var det som forbløffet kameraten min og fikk ham til å stirre i undring, da det virket som om båtene bare så vidt berørte vannet.

Regattaene fordrer stor konsentrasjon og at laget er godt koordinert. Hvis bare én av padlerne er ukonsentrert et lite øyeblikk, er det nok til å skape kaos i hele laget. Derfor prøver sangerne på konkurrerende båter noen ganger å distrahere hverandre med merkelige lyder og påfunn. Knep blir ofte brukt for å få forsprang på de andre.

Under ett løp plasserte en lagkaptein en apekatt fremst i sin båt. Den satt og gliste og bablet, og kapteinen i den andre båten skjønte raskt hva som holdt på å skje. For ikke å tape ropte han høyt, rev av seg klærne og stod splitter naken i baugen av båten. Det hadde sin ønskede virkning. Mens det andre laget snudde seg for å se på ham, fortsatte hans egne menn i samme takt og vant løpet. For ham ville vanæren ved å tape løpet ha vært større enn skammen ved å være naken.

For en landsby er det et tegn på prestisje å eie en slangebåt, og det er en enda større ære å vinne et løp. Når det skal være konkurranser, stiller alle opp for å heie på sitt lag. Uten å la seg skremme av dårlig vær vil tilhengerne trosse pøsende monsunregn og moskitoer og stå til knes i gjørmevann for å få se regattaene. Tilhengere av konkurrerende lag ryker ofte i tottene på hverandre, og uoverensstemmelsene blir husket til neste års møte.

Fyrstene konkurrerer ikke lenger om kontroll over territorier og om makt, slik deres forgjengere en gang gjorde. Men konkurranseånden lever videre i Keralas høyt verdsatte sport — slangebåtregattaene.