Blir kvinner respektert på arbeidsplassen?
«Enten mennene var ugift eller gift, betraktet de fleste av dem kvinnene som fritt vilt.» — Jenny, tidligere sekretær på et advokatkontor.
«Sexpress og overgrep mot kvinner er velkjente fenomener i sykehusmiljøet.» — Sarah, sykepleier.
«Jeg fikk stadig uanstendige tilbud på jobben.» — Jean, sykepleier.
ER DETTE eksepsjonelle tilfelle, eller er slike tilstander alminnelig utbredt? Våkn opp! intervjuet en rekke yrkeskvinner. Ble de respektert og behandlet på en verdig måte av sine mannlige kolleger? Noen av svarene følger her:
Sarah, en sykepleier fra New Jersey i USA som har ni års erfaring fra amerikanske militærsykehus, sier: «Jeg husker den gangen jeg gjorde tjeneste i San Antonio i Texas, og det ble en stilling ledig i dialyseavdelingen. Jeg spurte en gruppe leger hva jeg måtte gjøre for å få jobben. En av dem flirte og sa: ’Kryp til køys med overlegen.’ Jeg svarte ganske enkelt: ’På den betingelsen er jeg ikke interessert i jobben.’ Men det er ofte slik det blir avgjort hvem som skal forfremmes og få ny jobb. Kvinnen må gi etter for mannens begjær, for det er han som bestemmer.
En annen gang arbeidet jeg på en intensivavdeling og holdt på å ordne med utstyret til en pasient som skulle ha intravenøs næring, da en lege gikk forbi og kløp meg i baken. Jeg ble rasende og stormet inn på et annet rom. Han fulgte etter og sa noe vulgært. Jeg bare knyttet neven og slo ham så hardt at han havnet i en avfallsbøtte. Deretter gikk jeg rett tilbake til pasienten. Det er vel overflødig å si at han aldri plaget meg igjen!»
Miriam, en gift kvinne fra Egypt som tidligere arbeidet som sekretær i Kairo, fortalte om yrkeskvinnenes situasjon i det muslimske miljøet i Egypt. «Kvinner kler seg mer anstendig der enn i Vesten. Jeg la ikke merke til noen form for sexpress på min arbeidsplass. Men på undergrunnsbanen i Kairo utsettes kvinner for så mye sexpress at den første vognen nå er reservert for dem.»
Jean, en stille, men bestemt kvinne som har vært sykepleier i 20 år, sa: «Jeg hadde det prinsipp at jeg aldri gikk ut med noen jeg traff på jobben. Men jeg ble plaget enten det var leger eller mannlige portører som var i nærheten. De trodde alle sammen at de hadde et psykologisk overtak på meg. Hvis vi sykepleiere ikke ’samarbeidet’ og oppfylte deres seksuelle ønsker, var det ingen portører å få tak i når vi trengte hjelp til for eksempel å løfte en pasient over i en annen seng.»
Jenny arbeidet som sekretær på et advokatkontor i sju år og forteller hvilke iakttagelser hun gjorde der. «Enten mennene var ugift eller gift, betraktet de fleste av dem kvinner som fritt vilt. Holdningen var: ’Som advokater har vi gjort oss fortjent til dette, og kvinner er ett av våre privilegier.’» Og det er tegn som tyder på at menn innen andre yrkesgrupper er av samme mening. Men hva kan en kvinne gjøre for å unngå å bli plaget på denne måten?
Darlene, en farget amerikaner som arbeidet som sekretær og restaurantvertinne, sa: «Hvis du unnlater å sette grenser, kan det gå galt. Hvis en mann begynner å erte deg, og du er med på leken, kan du lett miste kontrollen. Jeg har flere ganger måttet gjøre det helt klart hvor jeg stod. Jeg har for eksempel sagt: ’Jeg ville sette pris på at du lot være å snakke til meg på den måten.’ En annen gang sa jeg: ’Som gift kvinne synes jeg det du sa, er støtende, og jeg tror ikke mannen min ville like det.’
Poenget er at hvis du ønsker å bli vist respekt, må du gjøre deg fortjent til det. Og jeg kan ikke se at en kvinne fortjener å bli respektert hvis hun forsøker å konkurrere med menn når det gjelder det jeg kaller garderobeprat — slibrige vitser og seksuelle antydninger. Hvis du visker ut grensen mellom akseptabel og uakseptabel tale og oppførsel, da kommer en eller annen fyr til å forsøke å overskride den.»
Den tyranniske typen
Connie, en sykepleier med 14 års erfaring, fortalte om en annen form for sjikane som kan dukke opp i mange miljøer. «Jeg jobbet sammen med en lege og holdt på med en helt vanlig oppgave som bestod i å skifte bandasjer på et sår. Jeg fulgte alle de standardprosedyrene jeg hadde lært. Jeg vet alt om hvordan en holder sår og bandasjer sterile. Men ingenting var bra nok for denne legen. Han brukte munn og kritiserte hver bevegelse jeg gjorde. Slike episoder, der menn nedverdiger kvinner, forekommer ganske ofte. Noen menn har problemer med sin egen selvfølelse, og det ser ut til at de har behov for å vise sin myndighet overfor de kvinnene de jobber sammen med.»
Sarah, som er sitert tidligere, hadde også en opplevelse i denne forbindelse. «Jeg var i ferd med å gjøre alt klart til en operasjon, da jeg undersøkte pasientens medisinske data. Hans EKG [elektrokardiogram] var så uregelmessig at jeg visste at han ikke burde opereres i den tilstanden. Jeg begikk den feilen å gjøre kirurgen oppmerksom på dette. Han ble rasende og svarte: ’Sykepleiere bør holde øye med bekkener, ikke med EKG’er.’ Jeg informerte deretter anestesilegen, og han sa at under slike omstendigheter ville teamet hans ikke samarbeide med kirurgen. Da foretok kirurgen en helomvending og gav mannens kone beskjed om at det var min skyld at mannen ikke kunne bli operert nå likevel! Under slike forhold kan en kvinne ikke vinne. Hvorfor ikke? Fordi hun uten å vite det har truet en manns selvfølelse.»
Kvinner blir tydeligvis ofte sjikanert og behandlet nedlatende på arbeidsplassen. Men hvor sterkt står de rent juridisk?
Kvinners juridiske stilling
I noen land har det tatt kvinner mange hundre år å oppnå bare teoretisk likhet for loven. Og der hvor loven krever en slik likhet, er det ofte en stor kløft mellom teori og praksis.
En FN-publikasjon sier: «En del av forskjellsbehandlingen [i den politikken myndighetene fører] er nedfelt i lover som nekter kvinner samme rettigheter som menn når det gjelder å eie jord, låne penger og inngå kontrakter.» (The World’s Women—1970-1990) Som en kvinne i Uganda sa: «Vi fortsetter å være annenrangs, nei, tredjerangs borgere, ettersom sønnene våre kommer før oss. Selv esler og traktorer blir noen ganger behandlet bedre.»
Time-Life-publikasjonen Men and Women sier: «Den 19. tilleggsbestemmelse til De forente staters grunnlov garanterte kvinner stemmerett i 1920 — lenge etter at de hadde oppnådd denne rettigheten i mange europeiske land. Men i Storbritannia fikk ikke kvinner stemmerett før i 1928 (og i Japan ikke før etter den annen verdenskrig).» I protest mot den politiske urettferdigheten som ble begått mot kvinner, kastet en britisk stemmerettskvinne, Emily Wilding Davison, seg ut foran kongens hest under derbyløpet i 1913 og ble drept. Hun ble en martyr i kvinnenes likestillingskamp.
Alene den kjensgjerning at det amerikanske senat først i 1990 behandlet «loven om vold mot kvinner», viser at mannsdominerte nasjonalforsamlinger har vært sene til å ta kvinners behov i betraktning.
Etter at vi nå kort har sett på hvordan kvinner blir behandlet rundt om i verden, kan vi spørre: Kommer forholdene noen gang til å bli annerledes? Hva må til for at situasjonen skal forandre seg? Disse spørsmålene vil bli drøftet i de to neste artiklene.
[Ramme/bilde på side 11]
Hvem er verst stilt?
«Kvinner utfører to tredjedeler av alle arbeidsoppgaver i verden. De står for mellom 60 og 80 prosent av matproduksjonen i Afrika og Asia og for 40 prosent i Latin-Amerika. Likevel utgjør det de tjener, bare en tiendedel av verdens samlede inntekter, og de eier mindre enn én prosent av all eiendom. De er blant de fattigste av verdens fattige.» — May You Be the Mother of a Hundred Sons av Elisabeth Bumiller.
«Faktum er at små jenter ikke går på skolen [i noen deler av verden] fordi det ikke finnes rent drikkevann. . . . Jeg har sett unge jenter gå 20 og noen ganger 30 kilometer for å hente drikkevann, noe som tar dem en hel dag. Når disse jentene er blitt 14—15 år, har de . . . aldri gått på skolen, aldri lært noe.» — Jacques-Yves Cousteau, The Unesco Courier, november 1991.
[Bilde på side 10]
Sexpress er ikke noe en er nødt til å finne seg i