Hvordan byrdene ved et dødsfall kan bli litt lettere å bære

BEGRAVELSESSKIKKENE varierer sterkt fra land til land og fra kultur til kultur. Visse prosedyrer er kanskje bestemt ved lov og må følges. Men den faktor som betyr mest, er vanligvis familiens og omgivelsenes religiøse tro. Det heter i et oppslagsverk: «Studiet av de ritualer og skikker som blir fulgt ved dødsfall, gir et tydelig innblikk i forholdet mellom folks religiøse tro og den måten de vanligvis forholder seg på til de døde.» — The New Encyclopædia Britannica.

Tenk på en hinduisk begravelse i India. Legemet blir klargjort til kremering etter de ritualer som gjelder i den hinduiske sekten som den døde tilhørte. «Hellig vann», fortrinnsvis fra Ganges, stenkes på gulvet. Det blir så lagt et hvitt laken der hvor gulvet er fuktet, og oppå dette blir liket plassert. Røkelse som dufter søtt, blir brent i den tro at det vil få rene ånder til å komme til dette stedet. En deig laget av knust sandeltre og et rødt pulver blir smurt i den dødes ansikt. Legemet blir badet og deretter dekket med et hvitt klede, som blir bestrødd med blomster. Så blir legemet lagt på en bambusbåre og båret med hodet først til bålstedet. Der blir båren snudd, slik at føttene vender framover, mot bålstedet, som et tegn på at vedkommende ser fram til et framtidig liv. Bålet blir tent av den eldste sønnen, for en tror at det bare er på denne måten den avdødes «sjel» kan finne fred. Senere blir asken samlet opp og strødd på vannet i en av Indias «hellige» elver.

I Papua Ny-Guinea er det vanlig at slektningene holder seg nær det døde legemet, kysser det, gråter over det, avgir løfter til det og ber om tilgivelse for synder som de har begått mot den avdøde. Sørgingen er intens, og uhyggen blir forsterket ved klagesangene som blir framført. Det er vanlig å ha minst to overdådige tilstelninger en tid etter dødsfallet til ære for den dødes «ånd» og for å avverge en eventuell hevn fra dens side.

I Afrika følges også begravelsesskikker og tradisjoner som framhever troen på sjelens udødelighet. De etterlatte føler at de må formilde de døde for å unngå å få livet sitt ødelagt av dem. Det blir brukt mange penger og brakt store ofre i håp om at de døde skal gjøre godt mot de levende. Mange tror på reinkarnasjon, på at den døde vil vende tilbake, enten som et dyr som må hedres og tilbes, eller som et nytt familiemedlem som blir født av en kvinne som er gravid på det aktuelle tidspunktet. I en rapport fra Nigeria heter det: «Når et lik blir stelt, blir det derfor sørget spesielt omhyggelig for at alt er i orden. Hvis den dødes hånd ikke ligger rett i kisten, tror man for eksempel at det senere vil vise seg i form av en medfødt misdannelse hos vedkommende når han blir reinkarnert. Hvis en død mann ikke blir stelt på tilbørlig måte, tror de at han vil bli utilregnelig når han blir reinkarnert.» Frykt for de døde og for deres antatte makt over de levende spiller ofte en rolle i afrikanske begravelser.

I Hellas blir det mange steder i landdistriktene også holdt lange og omstendelige seremonier etter et dødsfall. «Kvinnelige slektninger av den avdøde arrangerer i de fem påfølgende årene mange minnehøytideligheter,» sier bladet Science. «Sørgetiden pålegger hustruene, mødrene og døtrene en bestemt rolle. De besøker graven hver kveld for å tenne lys, holde gravstøtten ren, snakke til den døde, synge sørgesanger og gråte. Hvis disse ritualene blir utført på en perfekt måte, antar de at sjelen til deres kjære derved vil bli hjulpet inn i himmelen.» Til slutt blir den dødes ben gravd opp og lagt i landsbyens felles gravkammer.

I Japan foregår de fleste begravelser etter buddhistiske ritualer. Etter at legemet er vasket og stelt, blir det dekket med et hvitt laken, og det blir lagt en kniv på den avdødes bryst for å skremme bort onde ånder. Det tennes lys og brennes røkelse, mens en prest framsier sutraer (sitater fra buddhistisk ortodoks litteratur) ved den dødes leie. Presten gir den avdøde et buddhistisk navn, som det må betales en stor sum penger for, avhengig av hvor mange bokstaver det inneholder. Liket blir så lagt i en umalt trekiste. Deretter holdes det likvake hele eller halve natten i sorg over den døde og for å be om hvile for sjelen. Mens presten framsier sutraer, skiftes de sørgende på å brenne en klype røkelse. De samme ritualene gjentas neste dag under begravelsesseremonien, som finner sted foran et alter hvor kisten er plassert sammen med et bilde av den avdøde og forskjellige buddhistiske rituelle gjenstander. Deretter blir liket kremert, slik loven krever. I en tid deretter brennes det røkelse med jevne mellomrom, og en prest framsier sutraer inntil en mener at sjelen har mistet sin innflytelse over menneskelige anliggender og smelter sammen med ursjelen i den universelle natur.

Gjør kjent hva dine ønsker går ut på

Slike begravelsesskikker gjør ofte byrdene tyngre i stedet for å lette de påkjenningene som følger med når en kjær venn eller slektning dør. En av disse byrdene er omkostningene. Imponerende begravelser er ikke billige. Mange prester venter store donasjoner eller honorarer for sine tjenester. Tilstelninger og seremonier i den store stil er også meget kostbare. Noen kan dessuten bli utsatt for press til å gå ut over den avdødes egne ønsker eller arrangere ritualer som han ikke trodde på. Familie eller venner kan komme med høylytte klager over at den døde ikke får en tilbørlig og anstendig begravelse i samsvar med lokale skikker. Hvis du har noen ønsker om hvordan din begravelse skal arrangeres, vil det være forstandig å gi skriftlig uttrykk for disse ønskene og sørge for at dokumentet blir bekreftet av vitner.

En japansk husmor erfarte et slikt press da hennes 85 år gamle far døde. Han hadde bedt om en enkel minnehøytidelighet med bare familiens medlemmer til stede. Men dette medførte sterk kritikk fra folk som foretrakk det konvensjonelle begravelsesopplegget. Senere skrev datteren følgende til Tokyo-avisen Asahi Shimbun: «Hvis noen ønsker å ha en begravelse som skiller seg ut fra andres, og uansett hvor fornuftig en selv synes dette er, så er det best å snakke om det med familien i dagligdagse samtaler og få deres samtykke. Det er også viktig å etterlate seg en skriftlig redegjørelse for sine ønsker, slik at de etterlatte familiemedlemmene kan besvare kritikken.»

Det er enda viktigere å gjøre dette når du har sterke religiøse overbevisninger som er i strid med lokale skikker. En kristen i Japan kan for eksempel frykte at hans ikke-kristne slektninger ved hans død vil bøye seg ned i religiøs ærefrykt for hans kiste eller bilde under begravelsen, slik de gjør foran et buddhistisk alter. Han kan derfor på forhånd sette opp en skriftlig redegjørelse hvor han bestemmer at hans legeme skal kremeres når folk har tatt farvel med ham i hans hjem, og at det deretter skal holdes en enkel minnehøytidelighet hvor verken kisten eller noe bilde av ham er til stede. For å unngå problemer kan man på forhånd underrette slektningene om framgangsmåten.

Konferanser med dem som har begravelser som levebrød

Inntil for omkring 100 år siden døde de fleste hjemme, omgitt av familie og venner. Også barn var til stede ved dødsleiene og lærte på denne måten hva døden var. Men alt dette er blitt forandret i de sterkest industrialiserte landene i verden. Mange døende mennesker blir i all hast sendt til sykehus, og det blir gjort forsøk på å forlenge livet deres. Et leksikon sier: «I stedet for å oppfatte døden som noe naturlig har vår tids leger kommet til å betrakte den som noe ondt eller fremmed, et nederlag for alle deres terapeutiske bestrebelser, av og til nesten som et personlig nederlag. Sykdom blir behandlet med alle mulige våpen, ofte uten tanke for det syke mennesket — og noen ganger uten tanke for om det fremdeles er snakk om et ’menneske’ i det hele tatt.» — The New Encyclopædia Britannica.

En vanlig begravelse i De forente stater koster nå omkring 20 000 kroner — og da er utgiftene til gravstedet ikke medregnet. De som har en konferanse med en sympatisk funksjonær i et begravelsesbyrå, glemmer gjerne at vedkommende praktiserer et yrke for å tjene penger. Det amerikanske bladet Changing Times har dette å si: «Profittmotivet er i høy grad levende i begravelsesindustrien. Og akkurat som i enhver annen handel risikerer kjøperen å bli presset, ført bak lyset, avkrevd for høy betaling eller snytt av en umoralsk selger. Ja, risikoen er høyere enn ellers fordi folk flest er førstegangskjøpere, de er sørgende, og de må handle raskt.»

Men det finnes andre muligheter. En av dem er at du selv setter av penger til din egen begravelse. Dette kan gjøres ved at du oppretter en spesiell bankkonto som ved din død kan disponeres av en person du selv oppnevner, mot at vedkommende legitimerer seg og framlegger dødsattesten. Inntil det skjer, har du selv disposisjonsrett over kontoen. En annen mulighet er å tegne livsforsikring i et solid og velrenommert selskap. Hvis du er gift, er det viktig at du informerer din ektefelle, spesielt om økonomiske forhold. Det er også nyttig å opprette et testament. Det er lite sannsynlig at dere dør samtidig. Som oftest lever hustruen lenger enn mannen. Mange hustruer oppdager plutselig at de er uvitende om det som angår økonomien, og det gjør deres sorg og smerte enda tyngre å bære. Fordi døden kan komme uventet, bør ingen utsette det å drøfte slike saker med sin familie.

Hva man kan gjøre med sorgen

De som har mistet en av sine kjære, har lidd et stort tap. Behovet for å gråte og sørge vil være der til enhver tid helt til de kan forsone seg med dødsfallet. Noen klarer kanskje å avfinne seg med tapet forholdsvis snart, mens andre trenger et år eller mer. Noen slutter aldri å sørge. Hvordan kan man lære å komme best mulig igjennom en slik situasjon?

Det er viktig at du ikke isolerer deg og trekker deg tilbake fra andre mennesker. For å kunne overvinne sorgen er det viktig å gjenoppta dagliglivets rutiner og opprettholde kontakten med venner og slektninger over telefon eller ved personlige besøk. Av og til kan du nok ha behov for å være alene, men det bør ikke bli en vane. Hjelp folk til å rekke deg en hjelpende hånd ved at du selv rekker hånden ut mot dem.

En mann mistet fem nære slektninger i løpet av tre år, deriblant sin mor og hun som hadde vært hans kone gjennom 41 år, som hadde kjempet med kreft i lengre tid. Denne mannen kommer med følgende gode råd: «Jeg har sannelig hatt mine sorger. Noen ganger gråt jeg. Men du må ha et realistisk syn på livet. Du må avfinne deg med livet slik det er, ikke vente at det skal være slik du vil. Du må innrette deg etter motgangen og avfinne deg med døden framfor å sørge i det uendelige.»

Det er viktig å støtte og oppmuntre dem som sørger. Dessverre faller det vanskelig for de fleste av oss — vi er gjerne usikre på hva vi skal si. Kanskje føler vi oss også forlegne hvis følelsene tar overhånd. Derfor har mange en tendens til å unngå dem som sørger — akkurat når de trenger oss mest. Noen er til og med blitt beskyldt for å gå over på den andre siden av gaten for å slippe å snakke med en som har mistet en av sine nærmeste. En enke sier: «Jeg måtte sørge alene. Jeg hadde et desperat behov for å snakke, men ingen ville høre på meg.»

Andre iler til for å støtte den gjenlevende når dødsfallet inntreffer, men uteblir deretter like plutselig. «Etter et dødsfall tar det noen ganger uker eller måneder før den etterlatte kommer over det første sjokket. Det er da det er så viktig å få støtte, men så vanskelig å oppnå det,» sier Patricia Minnes, som er professor i psykologi. Og hvis det er noen som ikke gir uttrykk for stor fortvilelse, er det galt å oppfatte det slik at de enten er kalde og ukjærlige og setter en strek over sorgen eller har kommet over den. Noen har ganske enkelt større indre styrke til å bære sorgen, men de har også behov for trøst og støtte.

Det er virkelig fint når venner trår til og hjelper den etterlatte til å ta hånd om praktiske oppgaver og skaffe de nødvendige dokumenter. Det er trygt å ha en fast hånd og et klart hode å støtte seg til når begravelsen skal arrangeres. Det blir satt pris på at noen hjelper til med barna og tar seg av slektninger og venner som kommer på besøk. Det vitner om omtanke når venner og naboer kommer med mat dag etter dag og tilbyr seg å gjøre husarbeid eller følge de sørgende til steder som de ønsker å komme til. Det er velgjørende for de sørgende å ha noen de kan snakke med om sine følelser. Det gjør godt å høre trøstende ord og føle et varmt håndtrykk. Det er også fint når folk flere måneder senere spør de sørgende om hvordan de har det, og kommer med et vennlig ord.

Men det som hjelper best, er å ha et håp for framtiden. Finnes det et slikt håp?

[Uthevet tekst på side 5]

«Du må avfinne deg med livet slik det er, ikke vente at det skal være slik du vil»

[Ramme/bilde på side 7]

Hva skal vi si til barna?

Fortell dem sannheten på en måte som passer til deres forstandsmessige nivå. Snakk om døden med rene ord, og unngå tvetydige uttrykksmåter. Hvis du sier: «Bestefar har gått bort», eller: «Vi har mistet bestefar», regner kanskje barnet med at bestefar kommer tilbake eller blir «funnet» igjen. Hjelp barnet til å forstå hva døden er, og gi bibelske svar på spørsmålene som kommer. Et barn kan kanskje bli kjent med døden gjennom det som skjer i naturen. Du kan forklare hvordan det er når dyr eller fugler eller insekter dør. Vær tålmodig, og korriger feilaktige tanker som barn kan ha fått gjennom kinofilmer eller TV. Hvis du holder barna i fullstendig uvitenhet om døden, kan det føre til sinne eller frykt for det ukjente.

Små barn kan føle at de har skylden for at en i familien er død, spesielt hvis de var sint på den som har dødd. Hjelp barna til å forstå at de ikke kan lastes for dødsfallet, slik at det ikke oppstår skyldfølelse hos dem.

Barn som har mistet en av foreldrene sine, er ofte redd for at de skal bli forlatt og overlatt til seg selv. Sørg for å berolige dem så godt som mulig, og fortell dem at noen vil være glad i dem og sørge for dem. Barn kan også føle sinne. Hvis det blir sagt til dem at Gud har tatt far eller mor fra dem, kan de komme til å hate Gud. Kunnskap om Bibelens sannheter er til hjelp i slike situasjoner. Trøst barna og gi dem kjærlighet og støtte.

[Bilde på side 8]

Trøst og støtt opp om dem som sørger