Dødens brodd skal fjernes

DØDEN blir ofte beskrevet som noe naturlig eller normalt. Ifølge Bibelens beretning er den egentlig ikke det. Døden er en fiende som fulgte med synden. «Synden kom inn i verden ved ett menneske og døden ved synden, og døden . . . spredte seg til alle mennesker fordi de alle hadde syndet,» sier Bibelen, i Romerne 5: 12.

Fordi Gud ikke skapte menneskene til å dø, har han i sin kjærlighet sørget for en utvei av denne situasjonen. Da han lot sin Sønn dø for vår skyld, tilveiebrakte han en løsepenge som var stor nok til at dødsstraffen kunne oppheves. (Matteus 20: 28; 1. Johannes 2: 2) Han har også lovt å opprette et jordisk paradis med en helt ny regjering som skal herske over hele menneskeheten. Denne regjeringen vil fullstendig utslette virkningene av synd og død. (Lukas 18: 30) Bibelen sier følgende i Åpenbaringen 21: 3, 4: «Gud selv skal være hos dem. Og han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer; heller ikke skal sorg eller skrik eller smerte være mer. De ting som var før, er forsvunnet.» Hva så med dem som allerede har dødd?

For dem gjelder oppstandelseshåpet. De har utsikt til å få livet tilbake som mennesker på jorden under de paradisiske forholdene som er beskrevet ovenfor, med fullkommen helse. Ja, «den time kommer da alle de som er i minnegravene, skal høre hans røst og komme ut». (Johannes 5: 28, 29) Han som Gud sendte for å gjenløse menneskeheten, Jesus Kristus, forsikrer oss videre: «Dette er min Fars vilje, at enhver som ser Sønnen og viser tro på ham, skal ha evig liv, og jeg vil oppreise ham på den siste dag.» — Johannes 6: 40.

Mange som har mistet en av sine kjære i døden, blir holdt oppe av dette håpet om en oppstandelse. De forstår at deres kjære bare «sover i døden», og derfor sørger de ikke som andre mennesker, «som ikke har noe håp». (1. Tessaloniker 4: 13) De ser fram til å være sammen med dem igjen i den nye tingenes ordning, som Gud har lovt å innføre. De tror på den Gud som gir trøst og håp. — Romerne 15: 4, 13; 2. Korinter 1: 3; 2. Tessaloniker 2: 16.

Det er grunnen til at Jehovas vitners begravelser skiller seg ut fra andres. For å kunne ha Guds gunst unngår Jehovas vitner alle handlinger som er i strid med hans Ord, Bibelen. De unngår skikker og dekorasjoner som har tilknytning til oppfatninger som ikke skriver seg fra Bibelen. De tilber ingen annen enn den sanne Gud, Jehova, og derfor vil de ikke hedre sine døde med tilbedelseshandlinger. De arrangerer heller ikke en iøynefallende framvisning av sin rikdom eller status, for de vet at dette mishager Gud. (1. Johannes 2: 16) Deres begravelser er enkle og verdige og virker beroligende på de etterlatte. Det blir holdt en minnetale over den avdøde, og i denne talen blir det redegjort for det håpet som Bibelen gir. De sørger, men ikke over all måte.

Jehovas vitner vet at «den siste fiende», døden, snart skal fjernes. Da vil det bli slik som det er forutsagt: «Døden er oppslukt for evig. Død, hvor er din seier? Død, hvor er din brodd?» — 1. Korinter 15: 26, 54, 55.