Jeg holdt mitt løfte
JEG ble født i Rio de Janeiro i Brasil under en karnevalsfest på fastelavnssøndag i 1930. Folk fra byens øvre sosiale sjikt — leger, oberster i hæren og velstående forretningsmenn — var til stede. De kastet alle sammen gullringer og diamanter i det første badevannet mitt, på grunn av en overtroisk forestilling om at dette ville hjelpe barnet til å bli rik og berømt. Omtrent ett og et halvt år senere fikk jeg en pris som det vakreste lille barnet i Rio i en konkurranse som ble arrangert av et blad.
Kort tid senere ble mor alvorlig syk. Da hun ble oppgitt av legene, forlot far henne og barna. Han fikk gitt bort meg som betaling for noe han skyldte, og slik gikk det til at jeg kom til å bo hos en rik familie i Guarujá på øya Santo Amaro i staten São Paulo. Der vokste jeg opp uten å huske min tidligere familie. Men i løpet av en skoleferie som jeg tilbrakte i Rio de Janeiro — cirka 450 kilometer fra Guarujá, der jeg bodde — skjedde det noe som forandret livet mitt.
Et tilfeldig møte
Jeg lekte med jevnaldrende gutter i en bydel i Rio som heter Jardim da Glória. Ettersom fosterforeldrene mine gav meg massevis av penger, kunne jeg kjøpe is til hele gjengen, så jeg var temmelig populær. En av guttene, Alberto, spurte meg hvor jeg kom fra. Da jeg fortalte ham det, sa han: «Jeg har en yngre bror som også bor i staten São Paulo, men jeg har aldri kjent ham. Han heter Cézar. Faren min gav ham til en familie der, og nå gråter moren min hver dag fordi hun ikke har noe håp om å få se ham igjen.»
Han tilføyde: «Hvis du noen gang møter en gutt i São Paulo som er cirka ti år gammel, og som heter Cézar, så fortell ham at du har truffet broren hans, og at moren hans gjerne vil se ham igjen.»
«Ja, det skal jeg huske,» lovte jeg. «Han heter jo det samme som meg.»
Omstendighetene forandrer seg
Alberto fortalte moren sin om samtalen vår, og hun ville gjerne treffe meg. Da Alberto og jeg møttes igjen i Jardim da Glória søndagen etter, sa han: «Mor vil gjerne treffe deg. Jeg tror hun vil sende med deg en beskjed til broren min i São Paulo.»
Alberto tok meg straks med bort til moren sin, som satt på en benk i en park. Hun gransket meg inngående fra topp til tå. Så omfavnet hun meg og begynte å gråte. «Hvem er foreldrene dine?» spurte hun.
«Garibaldi og Nair Benzi,» svarte jeg. «Og jeg heter Cézar Benzi.»
Hun bad om å få treffe moren min, som holdt på å besvime da jeg fortalte henne hva som hadde skjedd. Senere møttes de to mødrene og snakket lenge om meg. Etterpå sa Alberto til meg: «Moren min er den ordentlige moren din, og du er broren min!»
Mor hadde kommet seg etter sykdommen og oppdrog nå den eldre broren og søsteren min alene. Da jeg ble helt sikker på at jeg hadde funnet min biologiske familie, bad jeg til min stemors store skuffelse om å få bo hos dem. Jeg hadde et sterkt ønske om å få være sammen med min egen bror og søster. Jeg syntes også synd på moren min, som hadde lidd da hun ikke visste om jeg var død eller i live. Så jeg stod fast på min beslutning, selv om det betydde at jeg måtte flytte fra et luksuriøst hjem i Guarujá til en fattig bydel i Rio de Janeiro. For en forandring! Etter skoletid måtte jeg nå ut og arbeide hardt, ettersom familien min var avhengig av min inntekt for å ha nok til livets opphold.
Jeg gir et løfte
Da jeg ble større, lærte jeg å lage smykker, og senere lærte jeg også smykkedesign. Den gruppen jeg arbeidet sammen med, drev også med import — hvorav mye var smuglergods — noe som viste seg å være svært lønnsomt. De lettjente pengene gjorde at jeg ble opptatt av fester, kvinner og orgier. Bare 22 år gammel giftet jeg meg så med Dalva, en venninne fra skoletiden. Jeg hadde så visst ikke fortjent å få henne. Hun var den ideelle hustru og mor — velutdannet, høflig og kultivert.
Vi hadde vært gift i sju år da jeg en kveld, på vei hjem fra enda en vill fest, begynte å tenke alvorlig over tingene. Jeg kom til at med det livet jeg levde, ville jeg aldri være i stand til å undervise de tre barna våre i moralske spørsmål. Så jeg bestemte meg for å forandre meg. Da jeg kom hjem, vekte jeg Dalva for å fortelle henne om min beslutning.
«Du vil ikke si at du har vekt meg klokken to om natten bare for å fortelle meg det tullet der?» Hun hadde massevis av grunner til ikke å stole på meg. Men jeg lovte: «Denne gangen mener jeg det virkelig. Og som en begynnelse vil jeg flytte verkstedet mitt til et sted nærmere hjemmet vårt, slik at familien vår kan tilbringe mer tid sammen.» Dalva var fremdeles skeptisk da vi la oss for å sove.
Neste dag kom jeg over en toetasjes bygning, og jeg la planer om at vi kunne bo i andre etasje og ha verkstedet mitt i første etasje. Så drog jeg for å ta farvel med de tidligere kameratene mine. Jeg var fast bestemt på å holde mitt løfte. For første gang begynte Dalva og jeg å glede oss over livet sammen med barna.
Hjulpet til å holde mitt løfte
Omtrent tre måneder senere besøkte Fabiano Lisowski meg. Han hadde kjent meg lenge, så da jeg sa at jeg gjerne ville at han skulle treffe min hustru, spurte han: «Hun du virkelig er gift med?»
Da Dalva kom, presenterte jeg ham for henne som «en prest fra en eller annen bibelsk religion». Han lo og forklarte at han var et av Jehovas vitner. Jeg var ikke interessert i religion, men Dalva likte Bibelen. Han og Dalva begynte å prate, men jeg forholdt meg taus ettersom jeg ikke skjønte noe av det de pratet om.
Fabiano inviterte oss til et møte søndagen etter. Til hans overraskelse lovte jeg å komme. Dalva var ute av seg av glede. Hun visste at jeg holdt det jeg lovte, og at hvis jeg sa at jeg ville komme på møtet, kunne hun regne med det. To ting hadde jeg lært av å handle med smuglergods: å være ordholden og aldri å komme for sent til en avtale.
Jeg hadde alltid gått med en revolver i beltet, men da vi drog på møtet, lot jeg revolveren bli igjen hjemme. Det var gjestfrie og dannede mennesker der, så jeg lovte å komme tilbake søndagen etter. Fra da av overvar vi regelmessig møter i Rikets sal, og jeg gikk aldri mer med våpen.
Fabiano begynte å besøke oss hver onsdag kveld sammen med sin kone og sin svigermor. Siden han visste at jeg var ateist, snakket han mest med Dalva. Jeg følte meg litt utenfor, så jeg gav meg til å snakke med ham om andre ting, og han begynte høflig å vise meg mer oppmerksomhet. Jeg så at han hadde en bok, «Gud er sanndru», men han nølte med å tilby meg den. Til slutt spurte jeg: «Hva er den boken til?»
Han svarte overrasket: «Til å studere i.»
«Hvis den er til å studere i, så la oss se hva som står i den,» sa jeg.
Alle ble overrasket og lurte på hva som videre ville skje. Men studiet kom i gang, og jeg lyttet oppmerksomt. Dalva strålte av glede, og de tre barna våre likte også det Fabiano fortalte.
I løpet av studiet la Fabianos kone merke til at jeg stadig røykte, og hun bemerket: «Du røyker visst mye.»
«Jeg har røykt siden skoletiden,» fortalte jeg. «Og når jeg holder på med smykkedesign, kjederøyker jeg.»
Hun sa taktfullt: «Det er mange som prøver å slutte, men som ikke klarer det.»
«Jeg kan slutte når jeg vil,» svarte jeg.
«Det er noe du tror,» sa hun.
«Jeg slutter i dag, bare for å vise deg at jeg kan!» svarte jeg. Jeg gjorde det og har aldri røykt siden.
De første månedene vi studerte, var ingen lett tid. Tidligere venner oppsøkte meg med tvilsomme forretningsforetagender, og kvinner jeg hadde pleid å feste sammen med, kom hjem til oss for å treffe meg. Men jeg var fast bestemt på å forandre livet mitt, og ved Jehovas ufortjente godhet klarte jeg å gjøre det. Til å begynne med gikk det nedover med forretningen, og vi måtte senke levestandarden vår. Men heldigvis var Dalva en stadig kilde til oppmuntring.
Da jeg hadde studert Bibelen i fem måneder, var all tvil jeg hadde hatt, fjernet. Jeg var overbevist om at Jehova er den sanne Gud, og at Bibelen er hans skrevne Ord. Så den 12. januar 1962 var Dalva og jeg blant de 1269 som ble døpt på det første store stevnet i São Paulo, som ble holdt i Ibirapuera Park. Det var cirka 48 000 mennesker til stede — for et syn!
Undervisning av barna
Dette stevnet hjalp meg til å bli klar over mitt ansvar når det gjaldt å undervise og lære opp barna. Derfor ordnet vi det straks slik at vi kunne ha familiestudium hver onsdag kveld. Den dag i dag er onsdag studiekvelden vår, men nå studerer Dalva og jeg alene, ettersom alle barna våre er gift.
Når vi studerte med barna, drøftet vi også spørsmål som dagens unge er opptatt av, for eksempel hvordan en bør kle seg og stelle seg, og hvordan en bør oppføre seg overfor det annet kjønn. Og hvis noen av barna hadde et oppdrag på den teokratiske tjenesteskolen, øvde de på det onsdag kveld.
Dessuten tok vi barna med til zoologiske hager og andre steder for å vise dem hvor vakkert Jehovas skaperverk er. Vi hjalp dem til å forstå at dyrene og fuglene ble skapt av Jehova til glede for menneskene, og at vi snart vil kunne glede oss over å se dem, ikke i bur eller bak gitter, men ute i det fri, der vi vil kunne klappe dem og kjæle med dem.
Allerede mens barna var små, laget vi en plan for lesing av bladene Vakttårnet og Våkn opp! og andre av Selskapet Vakttårnets publikasjoner, og denne planen slo vi opp på kjøkkenet. De gjorde alle sitt beste for å følge planen, slik at de kunne fortelle oss hva de hadde lært. Vi kan virkelig si at det har gitt oss stor lønn å lære opp barna på denne måten. Alle de tre barna våre var døpt før de kom i tenårene.
Cézar, som er yngst, var den som først viste interesse for heltidstjenesten. Da han var ni år gammel, ble han uten at det var avtalt på forhånd, kalt opp på podiet av en reisende tilsynsmann, som spurte ham hva han hadde lyst til å bli når han ble stor. «Jeg vil begynne på Betel eller bli kretstilsynsmann eller misjonær,» svarte Cézar.
Da Cézar var 17, begynte han i heltidstjenesten som pioner. Han tok også et kurs i boktrykking for på denne måten å forberede seg til å arbeide ved Selskapet Vakttårnets avdelingskontor i Brasil. Kort tid senere ble han innbudt til Betel, der han tjente i fire år. Så giftet han seg, og han og hans kone ble spesialpionerer og fortsatte i denne tjenesten inntil de fikk en sønn. Nå tjener Cézar som en kristen eldste, og hans kone er alminnelig pioner. Sønnen deres ble døpt i 1990, da han var 11 år gammel.
Sandra, den ene av døtrene våre, begynte i pionertjenesten i 1981. Året etter giftet hun seg med Sílvio Chagas, et medlem av Betel-familien. De tjente sammen som spesialpionerer i åtte år og er nå i kretstjenesten, der de besøker Jehovas vitners menigheter. Sandras tvillingsøster, Solange, og hennes mann tjente som spesialpionerer i tre år. Sønnen deres, Hornan, ble nylig døpt. Solanges mann er en kristen eldste.
Dalva og jeg føler at vårt regelmessige familiestudium onsdag kveld, som vi begynte med for cirka 30 år siden, i høy grad har bidratt til barnas åndelige utvikling. Noe annet som var til hjelp i oppdragelsen av barna, var det at vi regelmessig inviterte reisende tilsynsmenn og andre heltidstjenere hjem til oss. Disse kristne brødrene og søstrene hjalp barna til å sette seg heltidstjenesten som mål.
Personlige velsignelser
Dalva og jeg har passert mange milepæler siden den viktigste milepælen, dåpen, i 1962. Jeg tjente en tid som stedfortredende kretstilsynsmann, og vi gledet oss over det privilegium det var å besøke Jehovas vitners menigheter. Jeg medvirket også ved byggingen av stevnehallen vår i Duque de Caxias, et prosjekt som varte i fem år. Og jeg har ofte hatt møter med helsemyndigheter og med sivile og militære myndigheter, deriblant med delstatens viseguvernør. Hensikten med disse møtene har vært å forklare hvorfor Jehovas vitner ikke tar imot blodoverføring, å få leie stadioner til stevnene våre og å forklare vårt nøytrale standpunkt.
Når jeg ser tilbake og tenker på alle de rike velsignelser jeg har mottatt siden den avgjørende natten da jeg vekte Dalva for å gi henne et løfte, kan jeg i sannhet si at den største av alle velsignelser er å være en forkynner av det gode budskap om Guds rike. Dalva og jeg er overbevist om at den måten Jehova Gud leder oss på ved hjelp av sin organisasjon, virkelig er den «Veien» som fører til et lykkelig liv nå og etter hvert til evig liv i Guds nye verden. (Apostlenes gjerninger 9: 2; 19: 9) — Fortalt av Cézar A. Guimarães.
[Bilde på side 23]
Cézar Guimarães og hans familie i dag