Jehova har velsignet min besluttsomhet

FORTALT AV RICHARD WUTTKE

«Du har bare tre måneder igjen å leve!» «Hva er det du sier?» «Det var det den legen du var hos i Assis, fortalte meg,» svarte William, broren min.

MEN jeg ville gjerne leve, ikke dø. For første gang i mitt liv bad jeg til Gud. Heldigvis kan jeg nå, 46 år senere, si at legen stilte feil diagnose. Forskrekkelsen fikk meg imidlertid til å tenke over meningen med livet og behovet for å tjene Skaperen.

Familien på flyttefot

Da jeg ble født den 11. november 1921, bodde foreldrene mine i Grosen, en liten by øst i Tyskland. De var født i Russland, og foreldrene deres var tyske immigranter. Men da kommunismen ble innført under den russiske revolusjon i 1917, ble de og alle andre av tysk herkomst deportert. De mistet alt de eide. Etter at foreldrene mine og de små barna deres hadde reist langt med et godstog, kom de fram til den tyske grensen. De ble imidlertid nektet innreise i Tyskland og måtte dra tilbake til Russland. Der ble de også nektet innreise, så de måtte dra tilbake til Tyskland igjen. Etter flere måneder med store vanskeligheter fikk de endelig tillatelse til å reise inn i landet.

Da jeg var ti år gammel, døde far. To år senere, i 1933, kom Hitler til makten, og jeg ble tvunget til å slutte meg til den nazistiske ungdomsbevegelsen. Det var ingen lett tid for tyskere som var født i andre land, under Hitlers regime, og det ble etter hvert tydelig at Tyskland forberedte seg til krig. Vi bestemte oss derfor for å emigrere til Brasil, oppmuntret av andre som hadde gjort det før oss. Vi kom fram til Santos i Brasil i mai 1936.

Etter at jeg hadde arbeidet på en kaffeplantasje i noen måneder, kjøpte vi en liten gård i et fruktbart område nær Maracaí i staten São Paulo. Vi fikk bo hos en luthersk prest mens vi holdt på å bygge våningshuset. Han oppfordret oss til å komme til kirken, men da han og senere også hans etterfølger begynte å blande politikk inn i prekenene, forlot vi kirken.

Min første kontakt med Bibelens sannhet

Det var omtrent på denne tiden at broren min fortalte om diagnosen legen hadde stilt. Jeg drog derfor til São Paulo for å høre en annen leges mening. Mens jeg var der, hadde den familien jeg bodde hos, besøk av en venn, Otto Erbert. Han var et av Jehovas vitner, og han begynte å forkynne for oss. Familien som jeg bodde hos, likte imidlertid ikke det han forkynte, så en etter en forlot de rommet vi satt i. Til slutt var det bare oss to igjen.

Otto snakket med meg i to timer om helvete, sjelens udødelighet, den sanne Gud, Jehova, Guds rike og håpet om evig liv på en paradisisk jord. For en fantastisk framtid! Dette var svært forskjellig fra det jeg hadde lært i den lutherske kirke. Til slutt spurte Otto: «Tror du på kristenhetens falske læresetninger eller på Bibelen?»

«På Bibelen,» svarte jeg.

«Så studer den!» sa han, og så tilføyde han: «Hvis du har lyst til å høre mer, så kom hjem til meg.» Jeg likte det jeg hadde hørt, spesielt det å kunne få leve evig på jorden, så neste dag drog jeg hjem til ham. Denne andre samtalen med Otto overbeviste meg om at jeg hadde funnet ’sannheten som gjør fri’. (Johannes 8: 32) Da jeg gikk, fikk jeg med meg brosjyren Sundhet og Liv, og jeg ble også tilbudt et bibelstudium på tysk.

Mine innerste ønsker blir oppfylt

I mellomtiden fikk jeg riktig legebehandling og kunne snart dra hjem igjen. Otto Erbert ble med meg. Mor ble svært glad for at jeg studerte Bibelen, den boken som alltid lå framme på bordet hjemme, men som aldri ble lest. Etter at Otto hadde dratt tilbake til São Paulo, studerte jeg Bibelen etter beste evne med familien min nesten hver kveld. Jeg var overlykkelig da mor og to av søsknene mine, Robert og Olga, tok imot sannheten. Vårt hjem hadde alltid vært et samlingspunkt, men etter at vi hadde forkynt i to måneder, var det så godt som tomt. En av dem som pleide å komme hjem til oss, sa: «Hvis dere fortsetter slik, ender dere på sinnssykehus!»

Men mitt ønske om å tjene Jehova ble bare sterkere og sterkere. Jeg fikk tak i flere publikasjoner, som jeg leste til langt på natt. All litteraturen var på tysk, og jeg forstod at jeg måtte lære portugisisk hvis jeg skulle undervise andre. I 1945 drog jeg derfor til São Paulo for å lære portugisisk. Jeg bodde sammen med Otto Erbert, som senere giftet seg med min søster Olga.

Sammen med 50 andre gikk jeg på møtene i São Paulos eneste Rikets sal. Den ene menigheten er nå blitt til over 510 menigheter med til sammen over 50 000 Rikets forkynnere i Stor-São Paulo. Den 6. januar 1946 ble jeg døpt som et symbol på at jeg hadde innviet meg til Gud for å gjøre hans vilje. Samme år overvar jeg mitt første store stevne. Det var det teokratiske stevnet med temaet «Glade nasjoner» i São Paulo. Det var flott å se at 1700 var til stede søndagen under stevnet. På dette stevnet hilste jeg på Otto Estelmann. Han oppmuntret meg og sa: «Richard, du er ung og frisk. Bli pioner!»

Jeg hadde tenkt på heltidstjenesten tidligere, men nå ble det alvor. Sammen med to andre bestemte jeg en dato; om seks måneder skulle vi begynne i heltidstjenesten. Da tiden kom, spurte jeg de andre: «Er dere klar til å begynne?» Ingen av dem var det. Jeg sa da til dem at jeg ville begynne uansett. «Du vil få problemer,» sa de. Men jeg holdt fast ved den avgjørelsen jeg hadde truffet. Den 24. mai 1947 ble jeg utnevnt til alminnelig pioner.

Nye tjenestemuligheter åpner seg

Jeg ble tildelt et stort distrikt som blant annet omfattet boligstrøk og forretningsstrøk i São Paulo. Jeg leverte hundrevis av bøker og brosjyrer hver måned. En morgen kom jeg inn i et stort rom hvor det satt flere menn og arbeidet. Jeg henvendte meg til ham som satt nærmest, og tilbød ham boken «Sannheten skal frigjøre eder».

«Hvor mange bøker har du i vesken din?» sa han.

«Cirka 20,» svarte jeg. Han kjøpte alle sammen og gav en til hver av de andre arbeiderne. Det viste seg at det var rådhuset jeg hadde vært i!

Men det som gav meg størst glede, var å lede hjemmebibelstudier. Takket være Jehova ble 38 av dem jeg studerte med, døpt i løpet av en fireårsperiode. Flere av dem begynte i heltidstjenesten. En av dem var Afonso Grigalhunas, som til tross for at han hadde et kunstig ben, var hjelpepioner i over ti år, helt til han døde i 1988. Jeg må også nevne familien Ciuffa. Sønnen Francisco tjente i mange år som reisende tilsynsmann, og hans søster, Ângela, er fremdeles pioner.

I 1951 ble jeg utnevnt til reisende tilsynsmann. Jeg skulle arbeide i store deler av statene Rio Grande do Sul og Santa Catarina. Mange tusen av dem som bodde i disse distriktene i det sørlige Brasil, var av europeisk herkomst. Det var få menigheter der på den tiden, så jeg besøkte mest isolerte personer eller grupper. Det var mange elver og få broer i området, noe som medførte at jeg måtte krysse de minste elvene med kofferten på ryggen og skrivemaskinen og dokumentmappen i hendene. Det var ikke fast dekke på veiene, så de var svært hullete. For å beskytte klærne mot støvet gikk jeg med en tynn kittel. Noen trodde derfor at det var den nye presten som kom, og de forsøkte å kysse hånden min.

Jeg forsvarer Rikets interesser

For å se problemene i det rette perspektiv fulgte jeg følgende prinsipp: Hvis andre kan bo så langt fra byen, gå langs disse veiene og krysse disse elvene, hvorfor kan ikke jeg gjøre det, spesielt med tanke på det viktige budskapet jeg forkynner?

Det oppstod ofte spesielle problemer i småbyene. En gang skulle vi arrangere et møte på en skole som lå ved siden av en park. På den andre siden av parken lå det en liten bar og en katolsk kirke. Da læreren ikke kom for å låse opp for oss, bestemte jeg meg for å holde foredraget i parken. Så snart jeg hadde begynt å tale, kom fem—seks menn ut av baren og begynte å rope og gestikulere. Vi fikk senere vite at presten hadde betalt dem for å gjøre det.

Jeg hevet stemmen og henvendte meg direkte til dem. De roet seg, og en av dem sa: «Han snakker om Gud. Hvorfor sa presten at han er av Djevelen?» Da presten skjønte at mennene ikke ville avbryte møtet, hoppet han inn i jeepen sin, kjørte rundt parken og ropte: «Ingen katolikker bør overvære dette møtet!» Men det var ingen som forlot stedet, og møtet fortsatte i fredelige former.

I Mirante do Paranapanema i São Paulo oppsøkte jeg politimesteren for å forklare litt om arbeidet vårt og for å be om lov til å bruke et forsamlingslokale for å holde et offentlig foredrag. Han ordnet det slik at vi fikk bruke et lokale som tilhørte en klubb. Vi fortalte at vi også skulle trykke løpesedler for å annonsere foredraget. «I hvilken bydel har dere tenkt å dele dem ut?» spurte han. Etter at vi hadde fortalt ham det, bad han om å få noen som skulle deles ut i en annen bydel. Den søndagen da foredraget skulle holdes, kom politimesteren sammen med to andre politimenn, for, som han sa, «å opprettholde ro og orden».

«Vil du at jeg skal introdusere foredraget?» spurte han.

«Gjerne det,» svarte jeg, «la meg bare først forklare hvordan vi pleier å introdusere våre talere.» Etter at han hadde introdusert meg, satte han seg på podiet for å lytte til foredraget. Tilhørerne oppførte seg upåklagelig. Det var selvfølgelig ingen som laget bråk når to politimenn hadde tatt oppstilling ved utgangen og selve politimesteren satt på podiet!

I mars 1956 ble jeg utnevnt til områdetilsynsmann, og jeg tjente ved stevner over hele Brasil. Det medførte lange reiser. Noen ganger tok det tre dager å reise fra et stevne til det neste. I den nordlige delen av landet hendte det at vi reiste med stasjonsvogner. De manglet vinduer og hadde derfor god luftsirkulasjon. Og godt var det, for det hendte at medpassasjerene var griser og kyllinger.

Gilead styrker min besluttsomhet

I 1958 hadde jeg den store glede å gjennomgå Vakttårnets bibelskole Gilead. Klassen vår ble uteksaminert den sommeren, under stevnet på Yankee Stadium og Polo Grounds, hvor 253 922 fra over 123 forskjellige land hørte det offentlige foredraget. For et syn! Etter stevnet drog jeg tilbake til Brasil, mer bestemt enn noen gang på å fortsette å forkynne om Jehovas rike.

I 1962 giftet jeg meg med Ruth Honemann, som tidligere hadde arbeidet over seks år som misjonær i Brasil. Etter at vi giftet oss, har jeg fortsatt gledet meg over de forskjellige tjenesteprivilegier jeg har hatt. Jeg har blant annet vært lærer ved Rikets tjenesteskole og pionertjenesteskolen, og jeg har ledet organiseringen av forskjellige nasjonale og internasjonale stevner og dessuten byggingen av São Paulos første stevnehall.

For tiden er vi medlemmer av Betel-familien i Brasil, det største privilegium i vår teokratiske karriere. Når jeg ser tilbake på de over 40 årene jeg har vært i heltidstjenesten, må jeg si jeg har vært opptatt i en gledebringende og givende virksomhet. (Ordspråkene 10: 22, NW) Jeg har lært mye av Jehovas organisasjon, blant annet hvor viktig det er å vise empati og å være folks venn, ikke deres sjef. Jeg har også lært meg ikke å være så opptatt at jeg ikke kan stille opp når andre har behov for det. Til slutt har jeg lyst til å si til dere unge det samme som bror Estelmann sa til meg for mange år siden: ’Dere er unge og friske. Bli pioner!’

[Bilde på side 29]

Vårt nåværende hjem, avdelingskontoret i Brasil