Aralsjø-tragedien

«I HELE menneskehetens historie finnes det ikke noe annet eksempel på at en hel innsjø forsvinner fra jordoverflaten like for øynene på en enkelt generasjon.»

Etter å ha kommet med denne bemerkningen uttalte R. V. Khabibullaen, en av de mest framstående vitenskapsmenn i den tidligere Sovjetunionen: «Dessverre er dette den triste skjebne som truer Aralsjøen.»

Denne store innsjøen ligger i ørkenområdene i Usbekistan og Kasakhstan, tidligere asiatiske republikker i Sovjetunionen. I 1960 dekket den cirka 67 000 kvadratkilometer og var verdens fjerde største innsjø. Bare Kaspihavet, som ligger like ved, Lake Superior i Nord-Amerika og Victoriasjøen i Afrika hadde større areal.

Men på de siste 30 årene har Aralsjøen skrumpet inn med over en tredjedel i areal og omtrent to tredjedeler i volum! Mer enn 28 000 kvadratkilometer av sjøen har forsvunnet, et område på størrelse med Hedmark fylke. Vannstanden har sunket med mer enn 12 meter, og noen steder har strandlinjen trukket seg mellom åtte og ti mil tilbake. Der det tidligere var vakkert, blått vann som myldret av fisk, ser man nå den tørre havbunnen av ufruktbar sand. De en gang blomstrende fiskerlandsbyene ligger forlatt mange kilometer fra stranden.

På slutten av 1950-tallet gav Aralsjøen en årlig fangst på cirka 45 000 tonn omsettelig fisk. Ferskvannsfisk av 24 forskjellige arter fantes i overflod, for saltinnholdet i sjøen var lavt. Bare ut fra havnen i Mujnak jobbet omkring 10 000 fiskere. Her ble tre prosent av Sovjetunionens årlige fangst foredlet. Men den blomstrende fiskeindustrien som en gang skaffet arbeid til 60 000 mennesker, er nå død; det økende saltinnholdet i Aralsjøen har tatt livet av fisken.

Et utrolig syn

Utrolig nok ligger Mujnak, hvor befolkningstallet har sunket fra over 30 000 til cirka 20 000, nå mer enn tre mil fra den skrumpende Aralsjøen! En amerikaner som besøkte byen, fortalte at han fra flyet så «noe som ligner lekebåter som ligger med slagside i ørkenen». Etter landingen tok han området nærmere i øyesyn, og han skrev: «Flere titalls store fisketrålere og andre båter er veltet og delvis begravd, som om de var kastet mange kilometer inn på land av en enorm flodbølge.»

Da vannet i sjøen begynte å trekke seg tilbake, ble det gravd en kanal for at båtene i havnen i Mujnak skulle ha adgang til selve sjøen. Men ordføreren i byen fortalte: «Sjøen minket raskt i løpet av vinteren 1974, og da båtene som vanlig skulle sjøsettes om våren, stod de på tørt land, og det var umulig å flytte dem.»

Hva var årsaken til denne tragedien?

Hvorfor sjøen skrumper inn

Aralsjøen har i uminnelige tider hatt tilløp fra to store elver, Syr-Darja og Amu-Darja. Disse elvene får sitt vann fra snøsmeltingen i fjellene i Kirgisia og det nordvestlige Afghanistan. Men for å forvandle det tørre Aralbekkenet til et viktig jordbruksområde ble vannet ledet inn i vanningskanaler, slik at svært lite fikk renne ut i sjøen.

Det såkalte Aralsjø-prosjektet ble startet i 1960, og det kunstig vannede området kom i løpet av kort tid til å utgjøre cirka 68 000 kvadratkilometer, et område som nesten er like stort som fylkene Troms og Finnmark til sammen. Ørkenen bar rike avlinger, men sjøen begynte snart å minke.

Har avkastningen oppveid de skadene som er påført sjøen?

Avkastning med sørgelige konsekvenser

Det meste av avlingen er bomull, som dyrkes på halvparten av jordarealet. Før Sovjetunionen ble oppløst, kom 95 prosent av all bomullen som landet brukte, fra dette kunstig vannede området i Aralbekkenet. Dessuten hadde man et overskudd som ble eksportert for å skaffe nødvendige inntekter. Området stod også for omkring 40 prosent av Sovjetunionens risproduksjon.

Aralbekkenet ble i tillegg landets hovedprodusent av frukt og grønnsaker, og det fantes arbeid til områdets hurtig voksende befolkning på nesten 40 millioner mennesker. Men det ble vist liten forutseenhet med hensyn til hvordan miljøet ville bli berørt.

Vanningskanalene ble for eksempel ikke støpt i betong. Derfor trengte mesteparten av vannet inn i sandjorden før det nådde avlingene. Det ble brukt enorme mengder farlige insektmidler, og for å lette innhøstningen brukte man sterke ugressmidler, slik at bladene på plantene skulle falle av.

Skadene på miljøet har altså vært store; de omfatter mye mer enn ødeleggelsen av Aralsjøens fiskeindustri. Hvert år pisker for eksempel vinden opp flere titalls millioner tonn sand og salt fra de 28 000 kvadratkilometerne med tørr havbunn og danner stormer som er så store at de kan ses fra verdensrommet.

Nedfall fra disse stormene — enten i form av støv eller regn — inneholder skadelige mengder av blant annet salter og insektgifter. Noen deler av Aralbekkenet får hvert år så mye som 125 kilo pr. mål av denne salt- og sandblandingen. Støv fra Aralsjø-området er blitt påvist så langt borte som ved nordkysten av Russland.

Noe annet som er skremmende, er den innvirkning den skrumpende Aralsjøen har hatt på været. Sjøens stabiliserende virkning på været er blitt mindre, så sommertemperaturene er høyere enn før og vintertemperaturene lavere. Det kan komme frost senere på våren og tidligere på høsten, og dermed blir vekstsesongen kortere.

Aralsjøens tilbaketrekning har også gjort store skader på dyrelivet. Over 170 dyrearter levde rundt Aralsjøen for noen få år siden; nå er det færre enn 40. På begynnelsen av 1960-tallet ble det tatt over 600 000 bisamskinn i året; nå tas nesten ingen. Sjøens økte mineralinnhold har tatt livet av ørkendyrene som drikker av den.

Døende jord og syke mennesker

Noe som også er tragisk, er at opphopningen av salter forgifter jordsmonnet. Ved vanning av ørkenjord fordamper mye av vannet på grunn av solvarmen, og dermed hoper saltene seg opp i jorden. Når store mengder tilført vann siver ned i jorden, blir dessuten grunnvannsnivået gradvis hevet. Og når det forurensede vannet kommer opp til planterøttene, blir disse skadet på grunn av giftinnholdet i vannet. Det er dette som skjer i Aralbekkenet. En skribent sa: «Den samme svøpen som medvirket til at de tidlige mesopotamiske sivilisasjonene gikk under, krever nå enda et offer.»

Folk blir også forgiftet. Insektmidler og ugressmidler trekker ned i grunnen og forurenser brønnvannet. Mange drikker derfor vann som inneholder farlige kjemikalier, og det har sørgelige konsekvenser. Bladet World Watch påpeker: «Den medisinske litteraturen i området er full av rapporter om barn med misdannelser, flere og flere lever- og nyresykdommer, kronisk magekatarr, større spedbarnsdødelighet og stadig stigende krefttall.»

Dr. Leonid Elpiner, som har spesialisert seg på helseproblemene ved Aralsjøen, karakteriserte de lidelsene som folk i området opplever, som «kjemikalie-AIDS». Han sa: «Vi mener at hovedmålet ikke lenger er å redde Aralsjøen. Det er å redde befolkningen.»

En av redaktørene i bladet National Geographic, William S. Ellis, var en av de første amerikanerne som besøkte området, og han skrev: «Det som skjer med sjøen, er en kontinuerlig miljøtragedie som mange sier er minst like stor som atomkatastrofen i Tsjernobyl i 1986.» På et møte i Mujnak mente til og med én mann at den var «ti ganger større».

Det som har skjedd med Aralsjøen, er virkelig en tragedie. Men den var ikke tilsiktet. De styrende hadde gode forsetter. De prøvde å gjøre ørkenen fruktbar for å skaffe mat til folket. Men gjennomføringen av planene fikk forferdelige konsekvenser, og tapet ble langt større enn gevinsten.

En skribent som drøftet Aralsjø-tragedien, framhevet menneskenes ansvar for å overlate jorden til framtidige generasjoner «som et velstelt og foredlet sted». Dessverre har det motsatte skjedd, noe vi tydelig kan se av de dramatiske forandringene som begynte i Aralbekkenet for over 30 år siden.

[Bilde på sidene 24 og 25]

Aralsjøens strandlinje har trukket seg opptil ti mil tilbake, og båter står etterlatt i sanden

[Rettigheter]

David Turnley/Black Star

[Bilde på side 26]

Kunstig vanning gjorde Aralbekkenet til et fruktbart område, men prisen var høy

[Rettigheter]

David Turnley/Black Star