En ny oppdagelsenes tid

Av en av Våkn opp!s medarbeidere

HAR du noen gang sett oppskytingen av en romferje på TV? Lurte du på hvor store bærerakettene egentlig er? Og hvor stor plass har astronautene inni romferjen? Jeg fikk anledning til å se dette selv da jeg besøkte Spaceport USA på Cape Canaveral i Florida, også kjent som Kennedy-romsentret.

Jeg hadde sett alle slags oppskytninger på TV og hadde fulgt spent med under den første Apollo-ferden til månen i 1969. Det var derfor litt av en opplevelse å være i selve hjertet av denne virksomheten, bare en times biltur øst for Orlando. Da vi kjørte inn på parkeringsplassen, så jeg langt borte raketter som var utstilt, slike som tidligere var blitt brukt for å sende mennesker og instrumenter opp i rommet. Og der, på rullebanen ved siden dem, var en kopi i full størrelse av romferjene som brukes på ekspedisjoner i bane rundt jorden. Den heter «Ambassador», og selv om den bare er en kopi, var det imponerende å se den, gå inn i den og fotografere den. Den er 17 meter høy ved halen, 37 meter lang og har et vingespenn på 24 meter.

Det var fredag den 22. november i fjor, og jeg var interessert i å komme i nærheten av en utskytningsrampe, spesielt den som romferjen «Atlantis» skulle skytes opp fra søndag den 24. november. Det finnes flere slike utskytningsramper, men de ligger noen kilometer fra utstillingsområdet. Jeg ble derfor med på den offisielle bussturen til hovedbygningen og utskytningsanleggene.

Første stopp var ved den bygningen hvor astronautene læres opp, og der fikk vi se nøyaktige kopier av serviceseksjonen og månelandingsfartøyet som ble brukt på den historiske måneferden i 1969. Månelandingsfartøyet var ikke særlig vakkert — det manglet de myke linjene og formene som romskip vanligvis har. Ved første øyekast så det mer ut som en haug med klosser og pyramider som var plassert oppå edderkopplignende ben. Likevel hadde dets «tvilling» sørget for å føre to mennesker trygt ned på månen.

I juli 1971 landet Apollo 15 på månen, og astronautene Scott og Irwin tok ut månebilen, kjent som Lunar Rover Vehicle. Den kostet 15 millioner dollar (100 millioner kroner) og er sannsynligvis den dyreste jeepen som noen gang er bygd. Hvis du har lyst til å prøve den, kan du bare dra til månen — den ble etterlatt der sammen med landingsdelen av månelandingsfartøyet! Men husk å ta med nye batterier. De som er i jeepen, er utbrukt for lenge siden.

Neste stopp på turen var monteringsbygningen, VAB (Vehichle Assembly Building). En må venne seg til forkortelser på romsentret — de brukes for alt. Chris, en tidligere ingeniør i Apollo-programmet, fortalte meg senere: «Jeg ble flyttet til en annen avdeling, og i flere måneder var det mye jeg ikke forstod, fordi de brukte andre forkortelser enn jeg!» Hva er så spesielt med VAB? Med sine 160 meter i høyden (tilsvarende en 52-etasjes skyskraper), 158 meter i bredden og 218 meter i lengden er dette sannsynligvis verdens største bygning i volum. Den dekker et område på 32 mål. Den må være så stor fordi det er her bærerakettene monteres før de trilles ut på den møysommelige, strabasiøse ferden til utskytningsrampen. Det skal vi høre mer om senere.

Vi fikk høre at VAB er så stor at fire Saturn 5-raketter kunne monteres der samtidig. Og disse var 111 meter høye og ble konstruert for å skyte opp romfartøyet Apollo. Boken The Illustrated History of NASA sier: «Den totale startvekten var fantastiske 2,9 millioner kilo. Men motorene på Saturn 5 utviklet en skyvekraft på nesten 3,5 millioner kilopond [34 000 kilonewton] og kunne med letthet løfte den enorme lasten.»

Da jeg så opp mot toppen av den gigantiske bygningen, fikk jeg øye på gribber som sirklet der oppe og drog fordel av oppdriften over taket. Det minnet meg om at romsentret ligger midt i et vidstrakt naturreservat med flere titalls forskjellige arter av fugler, pattedyr og krypdyr. På bussturen passerte vi et ørnerede som var to meter i diameter, høyt oppe i et tre. Det passet seg på en måte at ørnene fløy der hvor menneskene har gjort noen av sine største landevinninger innen romfart.

Neste stopp var et utsiktsområde hvor vi kunne se to utskytningsramper et stykke borte. Et stort spørsmål var ennå ubesvart: Hvordan blir de enorme rakettene flyttet til utskytningsrampene, som ligger 5,5 kilometer unna? Jo, man bruker de største beltetraktorene jeg noen gang har sett. De er i stand til å føre en last på 6600 tonn. De er på størrelse med en halv fotballbane og veier 2700 tonn. Men ikke vent deg noen fartsrekorder av disse monstrene. Med last er toppfarten 1,6 kilometer i timen; uten last 3,2 kilometer i timen! De består av en plattform med en stor belteseksjon i hvert hjørne. Hver seksjon har to belter, hvert belte har 57 ledd, og hvert ledd veier ett tonn.

Forestill deg da den spesielle veien som måtte bygges til hver utskytningsrampe. Den måtte kunne tåle den veldige vekten av den mobile plattformen med rakettene og romfartøyet.

Hva så når romferjen vender tilbake til jorden? Den må ha en rullebane å lande på, men her på Cape Canaveral er det ikke snakk om noen vanlig landingsstripe. Både i lengden og i bredden er den cirka det dobbelte av en gjennomsnittlig flystripe. Den er 4,6 kilometer lang og har dessuten en sikkerhetsmargin på 300 meter i hver ende. Hvis landingsforholdene ikke er gode, blir romferjen dirigert til Edwards Air Base i Califonia-ørkenen, mer enn 320 mil lenger vest.

De enorme dimensjonene ved prosjektet var overveldende. Og visse spørsmål reiste seg: Hva har menneskene utrettet i romforskningen? Hvilken nytte har man hatt av det? Hvilke utsikter er det til ferder til andre planeter? Vil menneskene noen gang lande på Mars?