På jakt etter suksess
DET var den 20. juli 1969. Romfartøyet Apollo 11 og månelandingsfartøyet «Ørnen» kretset rundt månen. De siste forberedelser ble gjort til den første historiske landsetting av et menneske på månen. Jeg satt i kontrollrommet i romfartssentret i Houston i Texas, mens mange forskjellige tanker fløy gjennom hodet mitt. Ville de lande trygt? Ville det system som jeg var ansvarlig for, virke på rette måte og utføre de nødvendige funksjoner?
Jeg og mange andre som hadde arbeidet iherdig i mange år for det som skulle finne sted i dette øyeblikk, ventet spent og lyttet intenst. Plutselig lød en stemme ute fra rommet, 400 000 kilometer borte: «Houston, Ørnen har landet!» Hvor opprømt og begeistret ble jeg ikke over å høre disse ordene!
Og likevel, selv om jeg hadde hjulpet til med å planlegge, bygge og teste det romfartøyet som brakte menneskene til månens overflate, ble jeg snart klar over at jeg ikke hadde oppnådd suksess — virkelig suksess — og lykke i livet. Men før jeg kommer nærmere inn på det, skal jeg først fortelle hvordan jeg kom med i romfartsprogrammet, og den virkning det hadde på mitt liv.
Påvirkning tidlig i livet
Jeg vokste opp på en gård i Oklahoma hvor hardt fysisk arbeid var en del av den daglige tilværelse. Selv om vi hadde husly og tilstrekkelig med mat og klær, var det tider da vi ikke hadde nok penger til å kunne kjøpe et frimerke, som på den tiden ikke kostet mer enn tre cent. Min far kom fra en svært fattig familie og hadde bare hatt noen få års skolegang. Han innprentet derfor i oss barn nødvendigheten av å få en god utdannelse, og det var jeg fast bestemt på å skaffe meg. Jeg arbeidet til langt på kveld i feriene og hadde deltidsjobb når jeg gikk på skolen. Jeg var på skolen hele dagen, og om kvelden leste jeg, gjerne til langt utpå morgenkvisten. I 1961 tok jeg eksamen som elektroingeniør ved Oklahoma universitet.
I løpet av de fire årene jeg gikk på universitetet, var romfartsprogrammet etter hvert kommet godt i gang, og mange firmaer var ivrige etter å få tak i nyutdannede ingeniører. Dette appellerte til meg. Jeg syntes det var et stort skritt framover i forhold til livet på gården. Ettersom jeg hadde fått gode karakterer på universitetet, fikk jeg utallige tilbud om arbeid over hele USA. Jeg tok imot et tilbud fra Cape Canaveral i Florida, utskytningsbasen for alle bemannede romfartøyer.
Jeg streber etter suksess
Det varte ikke lenge før jeg ble oppslukt av romfartsprogrammet. Bare tre uker etter at jeg begynte, ble det første amerikanske bemannede romskipet sendt opp. Selv om jeg ikke hadde arbeidet med dette prosjektet, følte jeg likevel at jeg hadde del i det. Nasjonalismen gjorde seg sterkt gjeldende på den tiden, ettersom De forente staters president offentlig hadde uttalt at landet ville gå inn for å landsette et menneske på månen og bringe det velberget tilbake til jorden før tiåret (1960-årene) var omme. Det så ut til at Sovjetunionen hadde slått inn på en lignende kurs, så prosjektet ble i virkeligheten betraktet som et «romkappløp». Jeg var ivrig etter å gjøre min plikt mot fedrelandet og bidra til at det vant dette kappløpet.
Jeg hadde et sterkt ønske om å oppnå gode resultater i mitt yrke. Jeg benyttet derfor alle muligheter til å komme meg fram. Jeg arbeidet regelmessig overtid (uten å få betaling for det) og påtok meg villig oppdrag utenbys som andre ikke ville påta seg, fordi de ikke ville være borte fra familien. Jeg meldte meg på kveldskurser og tok en spesiell eksamen, fordi min overordnede oppmuntret meg til dette med tanke på en forfremmelse. Ettersom min nærmeste overordnede likte å spille poker, spilte jeg også poker og betraktet det som en anledning til å fremme min karriere.
Innen det hadde gått to år, ble jeg forfremmet . Jeg skulle føre tilsyn med en gruppe på mellom fire og sju ingeniører, og selv om gruppen var liten, var den pålagt et stort ansvar. På dette tidspunkt var jeg blitt kjent med noen av astronautene, og det hørte med til min oppgave å informere dem om romfartøyets styringssystem og andre tekniske detaljer. Jeg likte ikke bare arbeidet mitt, men også den prestisje det medførte å kjenne og samarbeide med astronautene.
Det varte ikke lenge før jeg igjen ble forfremmet. Det ble nå min oppgave å føre tilsyn med 10—12 ingeniørers virksomhet under prøver av romfartøyet mens det stod på utskytningsrampen. Ettersom vårt ansvar omfattet et av de største romfartøyene og jeg var talsmann for gruppen, følte jeg meg svært betydningsfull. I samsvar med min oppfatning på den tiden hadde jeg virkelig oppnådd suksess.
Ved avslutningen av Gemini-programmet (tomannsromfartøy) fikk jeg tilbud om å flytte fra romfartssentret Cape Kennedy i Florida til romfartssentret i Houston i Texas for å arbeide med Apollo-programmet, som gikk ut på å landsette mennesker på månen. Ettersom dette så ut til å ville innebære en ytterligere forfremmelse, kastet jeg ikke bort tiden, men tok imot tilbudet.
De neste årene arbeidet jeg hardt i forbindelse med det første månelandingsprosjektet. Jeg utviklet datamaskinprogrammer for styrings- og navigasjonssystemene, planla forskjellige tekniske detaljer og simulerte ferden ved hjelp av en datamaskin på bakken. Jeg husker at en av mine overordnede sa til meg: «Det er ikke noe som er viktigere enn at denne ferden blir vellykket.»
Følgen var at jeg ble arbeidsnarkoman. Hele livet mitt dreide seg om å bidra til en vellykket månelanding og å skape meg et navn hos mine overordnede. Familien fikk svært liten oppmerksomhet. Jeg var tydelig stolt den 20. juli 1969, da en som jeg kjente og hadde samarbeidet med, som det første menneske i historien trådte ut på månens overflate fra et romfartøy, et romfartøy som jeg hadde vært med på å planlegge og bygge.
En forandring i min tankegang
I løpet av de nærmeste to årene etter denne første måneferden, begynte jeg å tenke alvorlig over min stilling og min framtid. Jeg hadde tilsynelatende oppnådd et visst mål av suksess. Jeg hadde et godt betalt arbeid, var stort sett økonomisk sikret, hadde et hjem, en familie og respekterte omgangsfeller. Men det gikk mer og mer opp for meg at jeg var fanget inn av et system som i virkeligheten ikke førte til noe. Jo mer jeg utrettet, jo mer måtte jeg utrette; det var ingen ende på det. Det jeg egentlig hadde oppnådd, var en falsk trygghetsfølelse. Det førte ikke til virkelig suksess og sann lykke.
Sommeren 1973 kom en slektning av min kone på besøk til oss. Han og hans kone hadde studert Bibelen sammen med Jehovas vitner, og de hadde tenkt å overvære et stevne som vitnene holdt i Houston i Texas. Ettersom vi ikke hadde noe spesielt på programmet den weekenden, overvar jeg og familien min stevnet sammen med dem. Den ærlighet, tålmodighet og høflighet som de enkelte viste mens de stod i kø for å få noe å spise, gjorde sterkt inntrykk på meg.
Kort tid etter stevnet begynte jeg og familien å gå på møtene i Jehovas vitners Rikets sal på stedet, og det ble holdt et ukentlig bibelstudium med oss. Det første av det jeg lærte, som gjorde dypt inntrykk på meg, var muligheten til å få leve på en jord som var fri for griskhet, ondskap og urettferdighet. (Salme 37: 10, 11, 29; Ordspråkene 2: 21, 22; 2. Peter 3: 13) Dette var en sterk kontrast til den selviskhet og konkurranseånd som jeg hadde sett og selv hadde vært grepet av i så mange år.
Etter hvert som jeg gikk framover i mitt studium av Bibelen, ble jeg i stand til å sette min egen situasjon i livet i relasjon til det jeg lærte. Jeg satte meg for eksempel i kong Salomos sted når jeg leste det han sier i Forkynneren 4: 4: «Jeg så at alt strev og all dyktighet kommer av at den ene misunner den andre. Også dette er tomhet og jag etter vind.» Hvor sant var ikke dette når det gjaldt meg selv! Jeg hadde arbeidet hardt og var blitt svært dyktig til det jeg gjorde. Likevel hadde det vært forgjeves eller tomhet og ikke gitt meg varig lykke og fred i sinnet.
Jeg foretar forandringer i mitt liv
Den kunnskapen jeg tilegnet meg, gjorde at jeg innså at det ville bli nødvendig å foreta visse forandringer i mitt liv. Jeg lærte for eksempel at de kristne ikke må ’bli ærgjerrige, så de egger hverandre og blir misunnelige’, slik det sies i Galaterne 5: 26. Jeg hadde allerede en tid tenkt på å frigjøre meg fra mitt arbeid, men nå ble jeg overbevist om nødvendigheten av å gjøre det.
’Men hvordan skal jeg greie det og fortsatt kunne forsørge en familie på fem medlemmer og opprettholde den levestandard som vi er blitt vant til?’ spurte jeg meg selv. Jeg ble oppmuntret av Jesu ord i Matteus 6: 33: «Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre [de nødvendige ting til livets opphold] i tillegg.»
’Hva vil mine tidligere omgangsfeller tro når jeg gir opp et tilsynelatende sikkert og godt betalt arbeid?’ var også et spørsmål jeg stilte meg selv. Men både min kone og jeg var fast bestemt på å treffe den avgjørelse som det ville være rett av oss å treffe, uansett hva tidligere omgangsfeller måtte mene om det.
Noen år før vi begynte å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner, hadde vi kjøpt et hus og 480 mål jord i nærheten av det stedet hvor jeg hadde vokst opp i Oklahoma. Vi hadde snakket mange ganger om å flytte dit, men det var ikke blitt noe av det. Nå var vi imidlertid sikker på at det var det beste vi kunne gjøre. Omkring seks måneder etter at jeg hadde vært på Jehovas vitners stevne i 1973, sluttet jeg i mitt arbeid ved romfartssentret og flyttet sammen med familien til vårt nye hjem i Oklahoma.
For å tjene til livets opphold etter at jeg hadde forlatt romfartssentret, begynte jeg å arbeide i et lite elektronisk firma og tjente omkring halvparten av det jeg tidligere hadde tjent. Det varte imidlertid ikke lenge før jeg stod overfor en annen viktig avgjørelse.
Jeg ble klar over at det arbeid jeg nå utførte, hadde direkte tilknytning til fabrikasjonen av militært utstyr. Av samvittighetsgrunner kunne jeg ikke støtte et slikt arbeid og samtidig leve i harmoni med det Bibelen sier i Jesaja 2: 4 og 1. Johannes 3: 11, 12. Jeg bestemte meg derfor for å slutte i dette arbeidet. Det krevde mot og tro på Jehovas evne til fortsatt å sørge for at vi fikk det nødvendige til livets opphold. Når jeg nå ser tilbake, kan jeg oppriktig si at min familie og jeg aldri har manglet mat, husly og klær.
Det er nå over åtte år siden jeg bestemte meg for å forlate romfartssentret. Min familie og jeg har virkelig erfart sannheten i det Bibelen sier i 1. Timoteus 4: 8: «Gudsfrykten er nyttig til alt. Den har i seg løfte både for dette liv og for det som kommer.» Ja, det å tjene Jehova har gitt oss et bedre liv nå.
Vi har også hatt økonomisk gagn av å lære å være tilfreds med å ha det nødvendige til livets opphold. (1. Timoteus 6: 8) Som en kontrast til den fine stillingen jeg en gang hadde, er jeg nå opptatt med feiing av parkeringsplasser. Jeg har anskaffet meg en maskin for dette formålet og arbeider cirka to dager i uken. Dette gir meg tid til regelmessig å ha en andel i forkynnelsesarbeidet, og det gir meg også mer tid til å være sammen med familien, som jeg forsømte i mange år da jeg arbeidet med romfartsprogrammet.
Tjenesten for Jehova har naturligvis ikke fullstendig fjernet våre problemer. Men den har virkelig gjort oss bedre rustet til å løse dem. Jeg bekymrer meg ikke lenger om å oppnå suksess eller komme meg fram i denne verden, ettersom jeg nå vet at denne tingenes ordning vil forgå og bli erstattet av en rettferdig, ny ordning, som Gud skal skape. — 1. Johannes 2: 17; 2. Peter 3: 11—13.
Når jeg ser tilbake på de forandringer jeg har foretatt i mitt liv, er jeg fullstendig enig i det apostelen Paulus sier i Filipperne 3: 8. Verdslig prestisje og en fremtredende stilling er som skrap sammenlignet med en nøyaktig kunnskap om Gud og Kristus og det enestående håpet om evig liv på en paradisisk jord. — Innsendt av Wendell Marley.
[Uthevet tekst på side 4]
’«Ørnen har landet!» Jeg hadde vært med på å konstruere det styringssystem som plasserte det første menneske på månen’
[Bilde på side 5]
’Min familie og jeg har virkelig erfart at en kan oppnå et bedre liv nå ved å tjene Jehova’