Jeg kjempet for livet under trykk

«UTLIGN trykket i ørene! Det er viktig at du utligner trykket i ørene!» Dette var de første ordene jeg hørte etter at jeg hadde fått operert vekk en del av tykktarmen. Jeg tenkte: «Det var rart — det var i magen jeg var blitt operert. Hvorfor skulle det ha noen innvirkning på ørene?»

Men litt etter litt, etter hvert som jeg ble klar over hva som var rundt meg, forstod jeg at dette ikke var noen vanlig sykehusavdeling. Jeg befant meg i et langt, smalt, torpedoformet rom — et trykk-kammer.

Komplikasjoner under operasjonen

Jeg forstod at operasjonen hadde vært mer omfattende enn planlagt. Kreften hadde spredt seg til leveren, og jeg hadde fått store, indre blødninger. Da jeg forlot operasjonsstuen, hadde hemoglobinnivået i blodet falt til 3,6. (Den normale hemoglobinverdien hos en voksen er omkring 15 gram pr. 100 milliliter blod.) Legene ble engstelige og tilkalte faren min til sykehuset. Han er også et av Jehovas vitner, og han avslo å underkjenne den avgjørelsen jeg hadde truffet om at jeg ikke ville ta imot blodoverføring. — Apostlenes gjerninger 15: 20, 29.

Den kirurgen som hadde operert meg, skyndte seg å be om tillatelse til å bruke trykk-kammeret ved sentret for dyphavsdykking i Dyce, en by i nærheten av Aberdeen i Skottland. Dette ville kunne øke oksygeninnholdet i den lille mengden med blod som fremdeles sirkulerte i kroppen min. Tillatelse ble gitt, og jeg ble i all hast kjørt åtte kilometer med ambulanse fra Aberdeen til Dyce, hvor jeg ble anbrakt i et trykk-kammer og utsatt for et trykk som tilsvarer trykket på 15 meters dyp.

Dette var en ny erfaring for alle som var inne i bildet, for trykk-kammeret ble vanligvis brukt til å dekomprimere dykkere som arbeidet på oljerigger i Nordsjøen. Nå som det for første gang skulle brukes i postoperativ behandling, ble to sykepleiere og en tekniker, alle i 20-årene, med meg inn i seksjonen, og der måtte de bli helt til den var dekomprimert. Utenfor tok spesialister seg av styringen av de kompliserte mekanismene.

Under trykk

Etter hvert som det ble pumpet luft inn i kammeret, økte trykket. Når jeg pustet gjennom en maske ved et atmosfærisk trykk som var to og en halv gang så høyt som det normale, fylte jeg lungene med to og en halv gang så mye oksygen som det som er vanlig. På grunn av det økte trykket ble noe av oksygenet oppløst i blodplasmaet (som nå var supplert med plasmaekspandere), og dette oppveide mangelen på hemoglobin.a

De neste dagene var nokså vanskelige. Det var bare besøkende som bestod strenge medisinske tester som fikk komme inn i den tilstøtende seksjonen, hvor trykket kunne senkes. Andre besøkende kunne se meg gjennom et lite kikkhull forrest i torpedoen, men alt jeg kunne se, var et øye!

Broren min, som også er et av Jehovas vitner, besøkte meg inne i kammeret en kort stund, noe som var til stor oppmuntring for meg. Det var også alle de kortene vennene mine var så vennlige å sende meg, hvor de gav uttrykk for sin kjærlighet og trøstet meg med tanker fra Bibelen. Det virket som om alle disse kortene kom nettopp på de tidspunktene da jeg følte meg spesielt svak.

På den femte dagen i kammeret henvendte den legen som hadde ansvaret, seg til meg. Han var tydelig bekymret og sa: «Det er for mye oksygen i blodet ditt nå.» På grunn av dette fungerte benmargen øyensynlig ikke lenger. Han sa at blodet mitt hadde begynt å bli omtrent som blodet til en bløder, og en regnet med at det lille som var igjen av blod, ville sive ut på grunn av en svikt i koagulasjonsmekanismen. (På dette tidspunktet var hemoglobinverdien for lav til at instrumentene kunne måle den; den var omkring 2,6.)

Sykepleierne brast i gråt. Jeg gjorde hva jeg kunne for å berolige dem og la utfallet i Jehovas hender.

Suksess med dekompresjon!

På legens ordre ble dekompresjonsprosessen startet øyeblikkelig. De uheldige virkningene det har å være under trykk i så lang tid, begynte å vise seg hos sykepleierne; den lengste perioden noen hadde vært i trykk-kammeret tidligere, var tre dager. Dette var allerede den femte dagen vi var der. Og nå måtte vi vente i ytterligere to dager, mens trykket gradvis ble nedsatt.

Neste gang legen kom inn, så han mye gladere ut. Han sa: «Av en eller annen ukjent grunn har hemoglobinnivået ditt økt aldri så lite.» Han mente at benmargen hadde begynt å fungere igjen. Jeg var overlykkelig.

En uke etter operasjonen kom jeg endelig ut av kammeret, og da var hemoglobinnivået på 4,6. Jeg ble flyttet til et tilstøtende rom, hvor jeg ventet på den ambulansen som skulle kjøre meg til intensivavdelingen i Aberdeen. Mens jeg var der, kom en av mine medtroende med de bladene hun hadde fått i Rikets sal kvelden før. Artikkelserien «Legebehandling — hvem bør treffe avgjørelsene?» (Våkn opp! for 22. november 1984) kom akkurat i rette tid. Jeg brukte disse artiklene for å vise hva som var bakgrunnen for det standpunktet jeg hadde tatt.

Hemoglobinverdien steg gradvis til over 5, og tilstanden min ble ikke lenger betraktet som kritisk. Jeg fikk ikke noen annen form for behandling enn sunn og god mat. Kroppen min gjorde nå en bemerkelsesverdig jobb på egen hånd. Etter en tid var hemoglobinnivået oppe på 7,8, og dagen etter ble jeg utskrevet.

Ettersom det vanligvis tar ganske lang tid å komme seg etter en slik operasjon som den jeg hadde gjennomgått, fikk jeg fri fra arbeidet i tre måneder for å samle krefter. Hemoglobinverdien var nå 15,3, og jeg la på meg ni og en halv kilo.

Så glad jeg har vært for at jeg i de årene som har gått siden da, har kunnet bruke mitt liv til å fortsette å dele min tro med andre! Jeg ønsker å takke Jehova, som opprettholder livet, og også det vennlige medisinske personalet som gav meg en slik uortodoks behandling med et så vellykket resultat. — Fortalt av Doreen Strachan.

[Fotnote]

[Bilde på side 21]

Doreen en uke etter at hun ble utskrevet fra sykehuset

[Bilderettigheter på side 20]

Gjengitt med tillatelse av Grampian Health Board