«Nå er det bare Mia og Jehova»

I MAI 1991 merket jeg at noe var galt med kroppen min. Når jeg gikk eller syklet langt, fikk jeg sterke smerter i armer og ben, og leddene hovnet opp. Da jeg så var til stede i bryllupet til en av brødrene mine i juli 1991, ble jeg syk. Jeg lå til sengs det meste av tiden, og jeg fikk noen rare røde flekker i ansiktet og på kroppen.

Mor tok meg med til en lege, som med en gang sørget for at jeg ble innlagt på et sykehus i nærheten av hjemmet vårt i Askim. Diagnosen lød på nedsatt nyrefunksjon og høyt blodtrykk. Hemoglobinnivået mitt var bare 7,3 gram pr. desiliter, mens det normalt bør ligge på mellom 11,5 og 16. To dager senere ble jeg overflyttet til et større sykehus med en spesialavdeling for behandling av nyresykdommer. Etter at legen hadde fått resultatet av en rekke blodprøver, konkluderte han med at jeg hadde systemisk lupus erythematosus, og at immunsystemet mitt dannet antistoffer som angrep blodet og nyrevevet. Jeg ble så behandlet med kortison og cellegift.

Siden både sykdommen og noen av medisinene førte til en nedbrytning av blodet, ble spørsmålet om blodoverføring aktuelt. Jeg tok meg kraftig sammen og sa: «Jeg er et innviet og døpt Jehovas vitne, og jeg skal ikke ha blod.» (1. Mosebok 9: 4; Apostlenes gjerninger 15: 28, 29) Legen snakket da med mor under fire øyne, og mor forklarte at vi gjerne ville gjøre bruk av alternativer til blodoverføring. Han sa at han var villig til å respektere mitt syn, og at han skulle gjøre alt han kunne for å hjelpe meg.

I legejournalen, som vi senere har fått en kopi av, står det: «Pasienten er myndig, klar og orientert. En finner derfor at en er nødt til å respektere pasientens synspunkt.» Et annet sted står det: «Fra medisinsk avdelings side står det helt fast at en respekterer pasientens ønske om ikke å få blod, selv om dette skulle ha til følge at hun dør.»

Medisinsk behandling

I løpet av de neste dagene prøvde legene forskjellige behandlingsmetoder for å redusere blodtrykket mitt og derved lette belastningen på nyrene. Kroppen min tålte ikke medisinene, og det eneste jeg husker, er at jeg kastet opp hele tiden. Jeg var i perioder svært nedtrykt, og foreldrene mine og jeg bad ofte til Jehova om hjelp og styrke. Etter en måned på sykehuset fikk jeg lov til å komme hjem for en helg. Senere, under den andre permisjonen, fikk jeg et kraftig epileptisk anfall, etterfulgt av fire mindre anfall. Sykdommen påvirket sentralnervesystemet. Jeg ble i hui og hast kjørt tilbake til sykehuset.

Legene bestemte seg nå for å prøve en alternativ behandling. Blodplasma ble fjernet fra blodet, slik at mange av de antistoffene som angrep blodlegemene og nyrevevet, også ble fjernet. Jeg fikk så infusjoner av Ringers løsning sammen med albumin. Jeg hadde snakket med legene om denne behandlingsmetoden og gitt dem skriftlig tillatelse til å bruke den.a Til tross for denne behandlingen ble min tilstand verre. Jeg hadde også gitt dem tillatelse til å behandle meg med immunglobuliner, men på dette tidspunktet gav de meg ikke det.b

Nyrefunksjonen var sterkt nedsatt. Kreatininkonsentrasjonen i blodet ble målt til 682, mens den normalt bør ligge på mellom 55 og 110. Blodtrykket var fortsatt høyt, og hemoglobinnivået holdt seg mellom 5 og 6 gram pr. desiliter. Tallet på blodplater ble en dag målt til 17 000 pr. kubikkmillimeter blod (normalt 150 000—450 000), noe som gjorde at det var stor fare for blødninger. Heldigvis økte tallet på blodplater igjen umiddelbart. Neste dag var tallet 31 000, og siden steg det ytterligere.

Kjærlig støtte

Det gjorde dypt inntrykk på sykehuspersonalet at jeg fikk så mange blomster, brev, kort og telefoner fra kjærlige kristne brødre og søstre over hele landet. De lurte på hvordan jeg kunne ha så mange venner når jeg bare var 18 år gammel. Dette gav oss anledning til å fortelle dem om vårt kristne håp og om Jehovas kjærlige organisasjon. — Johannes 5: 28, 29; Åpenbaringen 21: 3, 4.

I mellomtiden arbeidet Jehovas vitners sykehuskontaktutvalg iherdig med å skaffe flere opplysninger om behandling av lupus. Fra vårt norske avdelingskontor fikk vi tilsendt en artikkel som var blitt trykt i et legetidsskrift. Den beskrev to vanskelige tilfelle av systemisk lupus erythematosus hos to unge kvinner, som var blitt mye bedre etter å ha fått behandling med immunglobuliner. Under en samtale med legene bad foreldrene mine dem om å lese artikkelen for å se om opplysningene kunne være til nytte i mitt tilfelle. Det var delte meninger blant legene om hva de skulle gjøre. De var for eksempel bekymret over at de hadde så få opplysninger om bivirkningene ved behandling med immunglobuliner.

Press for å få meg til å ta imot blod

Jeg hadde nå ligget på sykehuset i nesten åtte uker. En natt fikk jeg plutselig sterke smerter i magen, og det var blod i avføringen på grunn av indre blødninger. En kirurg ble kontaktet. Han sa at jeg umiddelbart måtte opereres og få blodoverføring, ellers ville jeg komme til å dø i løpet av få timer. Denne kirurgen sa til min søster, som satt hos meg, at hvis hun ikke klarte å overtale meg til å ta imot blod, ville hun være ansvarlig for at jeg døde. Det gjorde meg sint, for beslutningen om ikke å ta imot blodoverføring var min.

Legene ønsket å snakke med meg i enerom for å forsikre seg om at dette virkelig var min egen beslutning, og at jeg fullt ut forstod hvilke konsekvenser det etter deres syn ville få å nekte blodoverføring. Etter 15 minutter var de blitt overbevist om at jeg ikke kom til å forandre mening. I stedet for å operere gav de meg nå antibiotika for å bekjempe infeksjonen.

Den 30. september, dagen etter samtalen med legene, sank hemoglobinnivået fra 6,5 til 3,5. Jeg ble overflyttet til intensivavdelingen. Jeg var så svak at jeg måtte få tilført oksygen gjennom en maske. Selv om jeg var mer eller mindre bevisst hele tiden under denne kritiske fasen, husker jeg ikke noe. Det som skjedde i løpet av de neste dagene, fikk jeg siden høre av familien min og to kristne eldste.

Jeg svever mellom liv og død

På dette tidspunktet var legene villige til å prøve intravenøse injeksjoner av immunglobuliner. Fra 9. til 11. oktober fikk jeg en dose på seks gram immunglobuliner om dagen. Jeg mistet kontrollen over vannlatingen og avføringen, og sykepleierne måtte stadig skifte sengetøy. Hemoglobinnivået fortsatte å synke. Legejournalen sier: «På det laveste ble hennes hemoglobinnivå målt til 1,4, og etter dette hadde hun ytterligere melena [blod i avføringen], men man valgte da ikke å ta ytterligere blodprøver. På dette tidspunkt var hun nærmest moribund [døende].»

Legene mente nå at alt håp var ute. De sa at hvis jeg mot formodning skulle overleve, ville jeg få hjerneskader og kanskje bli delvis lam. De var så sikre på at det ikke var noe mer å gjøre, at de den 12. oktober besluttet å stoppe all aktiv behandling og bare tilføre væske. Far, som hele tiden oppmuntret meg til å fortsette å kjempe, satt ved sengekanten og sa: «Nå er det bare Mia og Jehova.»

Under denne kritiske fasen var hele tiden noen fra menigheten til stede sammen med familien min. En av dem fortalte siden: «Lørdag kveld, den 12. oktober, trodde ingen at Mia ville overleve natten. Men søndag morgen var hun fortsatt i live. Utpå ettermiddagen gikk pusten hennes tungt, og alle regnet med at dette var slutten. Hele familien samlet seg rundt sengen. Hun trakk pusten dypt, og etter noe som virket som en evighet pustet hun ut igjen. Foreldrene hennes gjennomgikk det mest smertefulle foreldre kan gjennomgå, nemlig å se sitt kjære barn langsomt gli bort fra livet. Faren sa at vi alle skulle vende oss til Jehova i bønn. Etterpå snakket vi stille sammen og håpet at Mia ikke ville behøve å lide lenge.

Men Mia døde ikke. Legene og sykepleierne hadde aldri sett noe lignende — at noen kunne leve med en så lav blodprosent. Blødningene stoppet, slik at situasjonen ikke ble verre. Natt til mandag gikk, og Mia var fortsatt i live.»

Et vendepunkt

Mandag morgen, den 14. oktober, kom en av legene for å se til meg. Jeg lå i en døs og kan ikke huske denne episoden. Legen stod ved sengen, og mor sa: «Legen er her for å si god morgen.» Jeg reagerte med å si et tydelig «hei». Han hadde ikke ventet det, og han ble overrasket og beveget.

Hjernen min var i orden, og jeg var ikke lam. Behandlingen ble gjenopptatt. Jeg fikk erytropoietin og jern intravenøst, og jeg fikk to daglige doser med immunglobuliner. Langsomt ble tilstanden bedre. Den 16. oktober hadde hemoglobinnivået steget til 2,6, og den 17. til 3,0. Jeg ble stadig bedre. Den 12. november ble jeg utskrevet fra sykehuset med et hemoglobinnivå på 8,0.

Vi vet ikke sikkert hvorfor nedbrytningen av de røde blodlegemene stanset, eller hvorfor blodprosenten steg så raskt. Injeksjonene av immunglobuliner, erytropoietin og jern spilte tydeligvis en viktig rolle. I begynnelsen av mai 1992 var hemoglobinverdien kommet opp i 12,3, og den har holdt seg på et normalt nivå siden.

Jeg får nå medisiner som holder sykdommen under kontroll, og jeg fungerer ganske bra i hverdagen. Den 28. november 1992 giftet jeg meg med en medkristen, og vi tjener nå Jehova sammen. Sykdommen og vissheten om at jeg adlød Jehovas lov om blodet, har ført meg nærmere Jehova. Nå ser jeg fram til å tjene ham av hele min styrke i all evighet. — Fortalt av Mia Bjørndal.

[Fotnoter]