Til Europas tak med tannhjulsbane

Av Våkn opp!s medarbeider i Sveits

PÅ 1800-TALLET var mennesket fast bestemt på å utfordre naturen. De sveitsiske Alpene var en passende kandidat. I århundrer hadde Alpenes avskrekkende fjelltopper med forrevne klipper dekket av is holdt menneskene på respektfull avstand — men ikke nå lenger. Tidlig på 1800-tallet klarte fjellklatrere å bestige det 4158 meter høye fjellet Jungfrau. Selv om det ikke er det høyeste fjellet i Alpene, er det i hvert fall et av de mest imponerende.

På slutten av 1800-tallet begynte flere initiativrike personer å spekulere på hvordan fjelltoppen kunne bli gjort tilgjengelig for flere enn bare en håndfull dristige fjellklatrere. Snart ble ideen om å bygge en tannhjulsbane til fjelltoppen født.

Et dristig foretagende

Å bygge en tannhjulsbane til et så høytliggende sted var en kolossal oppgave, spesielt med den begrensede teknologi de hadde på den tiden. Den sveitsiske regjering vurderte flere forslag til hvordan det kunne gjøres, og valgte planene til Adolphe Guyer-Zeller, en industriherre i Zürich. Han måtte først gjennomføre en vitenskapelig ekspedisjon til Alpene for å få slått fast om arbeidere og turister kunne overleve i så store høyder.

Planene hans gikk ut på å dra nytte av Wengernalp-banen, som allerede knyttet sammen alpedalene Lauterbrunnen og Grindelwald nedenfor Jungfrau. For å forlenge sporet opp til fjelltoppen foreslo Guyer-Zeller å bygge en sju kilometer lang tunnel oppover gjennom Eiger og Mönch, Jungfraus berømte nabofjell. På den måten ville sporet være beskyttet mot de ugjestmilde værforholdene.

Arbeidet startet i juli 1896. Det tok to år å fullføre den første etappen i friluft fra Kleine Scheidegg til Eigergletscher stasjon, en avstand på bare to kilometer. Den neste oppgaven var å begynne å bore seg gjennom Eiger. Da vinteren 1898/99 nærmet seg, forberedte flere hundre tunnelarbeidere seg på å bli fullstendig avskåret fra resten av verden på grunn av snømassene.

Arbeidernes sovesaler og proviantlageret utgjorde litt av en landsby. Tusenvis av kilo matvarer, byggematerialer og brennstoff måtte være på lager. Provianten var nødt til å vare helt til Wengernalp-banen begynte å gå igjen sent på våren.

Arbeiderne jobbet døgnet rundt i tre åttetimers skift. Men det å sprenge seg gjennom fjellet hadde sin pris. Seks arbeidere ble drept i en fryktelig sprengningsulykke. Likevel klarte tunnelarbeiderne å fullføre den andre etappen, opp til Eigerwand stasjon, den 7. mars 1899. Fra vinduene på stasjonen kunne de se Kleine Scheidegg, som nå lå 4,3 kilometer nedenfor dem, og, langt der nede, innsjøen Thuner See.

Uventede hindringer

Prosjektet ble hardt rammet den 3. april 1899, da Adolphe Guyer-Zeller døde brått. Men under ledelse av sønnene hans ble likevel neste etappe fullført; fra Eigerwand til Eismeer stasjon, 3160 meter over havet. Den åpnet i juli 1905.

De neste årene gikk det sent framover. Det svært anstrengende livet i de ugjestmilde omgivelsene gikk arbeiderne på nervene og tappet dem for krefter. Ikke desto mindre ble det siste hullet sprengt gjennom fjellveggen på Jungfraujoch den 21. februar 1912. (Jungfraujoch betyr «Jungfraus åk» og er navnet på fjellryggen mellom fjellene Mönch og Jungfrau.) Et panorama som rent tar pusten fra en, åpnet seg — snøkledde fjelltopper og breer med en dypblå himmel over, alt sammen badet i glitrende solskinn!

Europas høyest beliggende jernbanestasjon, Jungfraujoch, som ligger 3454 meter over havet og 9,3 kilometer fra begynnelsen av banen, ble åpnet den 1. august 1912. Den opprinnelige ideen om å nå helt opp til toppen av Jungfrau (700 meter høyere) måtte oppgis — først og fremst på grunn av kostnadene og mangelen på plass der oppe til det mylder av besøkende som var ventet. Prosjektet hadde allerede oversteget budsjettet på ti millioner sveitsiske franc med fem millioner. Istedenfor de planlagte sju årene hadde prosjektet tatt 16 år.

Hvis du besøker Jungfraujoch

Har du planer om å besøke Jungfraujoch? Fra Kleine Scheidegg kan Jungfrau-banen ta deg opp til Europas tak på mindre enn en time. Korte stopp gjør det mulig for deg å betrakte utsikten fra vinduene på Eigerwand og Eismeer stasjon. Når du først når toppen, må du kanskje til å begynne med bevege deg sakte omkring på grunn av den tynne luften som er der oppe i høyden, når du besøker utstillingssalen til den vitenskapelige forskningsstasjonen eller betrakter skulpturene i Ispalasset. Ved å ta en heis kommer du til toppen av Sfinks-avsatsen og kan se ned på isbreen Aletschgletscher. Du kan til og med få deg en tur med hundeslede!

Hvis du blir sulten eller tørst, vil du finne en restaurant som passer enhver lommebok og smak. Men det beste får du gratis: den praktfulle utsikten over Skaperens verk, forutsatt at verken tåke eller skyer plutselig skulle dukke opp. Dette landskapet er virkelig noe av det mesterligste som finnes i skaperverket. Vi ørsmå iakttagere kan bare betrakte det med ærefrykt og beundring.

[Bilde på side 24]

Jungfrau-banen

[Illustrasjon/bilde på side 25]

(Se den trykte publikasjonen)

Ruten som Jungfrau-banen følger:

1. Kleine Scheidegg (i friluft);

2. Eigergletscher (i friluft);

3. Eigerwand (i tunnel);

4. Eismeer (i tunnel);

5. Jungfraujoch (i tunnel)