De unge spør . . .

Hva er galt med den musikken jeg hører på?

«Faren min sier: ’Slå av det bråket! Jeg får vondt i ørene!’» — En gutt i tenårene.

«Noe av rap-musikken er virkelig, virkelig avskyelig.» — En jente i tenårene.

«DET er ikke noe å ta på vei for,» mente Jodie. «Hvorfor lager de et slikt oppstyr om musikk?» Tretten år gamle Lisette er av samme mening. «Det er bare en sang,» sier hun.

Kjemper du også en stadig kamp med foreldrene dine om musikk? Hvis det er tilfellet, blir du kanskje møtt med klager, trusler og ordrer hver gang du setter på den kassetten eller den platen du liker best. («Faren min sier: ’Slå av det bråket! Jeg får vondt i ørene!’» sier en gutt i tenårene.) Du er kanskje trett av all kranglingen og synes at foreldrene dine lager oppstyr for ingenting. «Når de var unge, da?» sier en jente i tenårene. «Syntes ikke foreldrene deres at musikken deres var dårlig?»

Hun har et poeng der. Opp gjennom hele historien har generasjonene hatt en tendens til å være uenige når det gjelder personlig smak. Så hvorfor skulle du slutte å høre på den musikken du liker, bare fordi foreldrene dine ikke liker den? Hva er det forresten som er galt med den musikken du hører på?

Musikkens plass i livet

Det er jo ingen som egentlig sier at det er galt å høre på musikk. Deler av Bibelen — særlig Salmene — ble opprinnelig skrevet med tanke på at teksten skulle synges. I bibelsk tid hadde musikken en fremtredende plass i tilbedelsen av Gud. (Salme 149: 3; 150: 4) Musikk tjente også som et middel til å gi uttrykk for glede, begeistring og sorg. (1. Mosebok 31: 27; Dommerne 11: 34; 1. Samuelsbok 18: 6, 7; Matteus 9: 23, 24) På Jesu tid var musikk et vanlig trekk ved selskapelige samvær; det bidrog til at den festlige anledningen ble enda mer glederik. — Lukas 15: 25.

Musikk spiller fortsatt en viktig rolle — særlig blant de unge. Den amerikanske legeforenings tidsskrift bemerker: «Fra de unge er 12 år til de blir 18 år gamle, hører de på rock i gjennomsnittlig 10 500 timer — bare litt mindre enn det totale antall timer de tilbringer i klasserommet fra de går i barnehagen, til de er ferdige med videregående.»

Spørreundersøkelser viser at størstedelen av ungdommene i USA utelukkende hører på rock eller pop. (For enkelhets skyld bruker vi betegnelsene «rock» og «pop» om så å si alle de musikkformer som er populære blant de unge i dag — fra soul og new wave til rap og heavy metal.) Ifølge The World Book Encyclopedia er «rock . . . ikke lenger bare de unge amerikanernes musikk. Det er hele verdens musikk».

Det som appellerer ved rocken

Hvorfor er rock så populært? Ifølge en bok om trender blant de unge (Youth Trends) er rocken «et språk som alle de unge har felles». Noen ungdommer føler derfor at det at de holder seg orientert om det som skjer på musikkfronten — om de nyeste gruppene og låtene — hjelper dem til å komme bedre overens med andre. Musikken er noe de unge har felles, noe som knytter dem sammen og gir dem mye å snakke om.

Mange ungdommer liker imidlertid best å nyte musikk mens de er alene. Har du hatt en tøff dag på skolen? Da kan det være at du gjør som en tenåring som heter Bree. Hun sier: «Jeg setter meg på rommet mitt og har stereoen høyt på. Så sitter jeg bare der. Det får på en måte spenningene og presset til å letne.» Rock blir ofte kritisert for å være støyende og skingrende, men mange populære sanger har virkelig velklingende melodier og er vakkert arrangert.

For andre er det nok imidlertid rytmen som er det viktigste. «Det er den musikken som det er lettest å danse til,» sa en jente da hun ble spurt om hvorfor hun var tilhenger av rap-musikk. Men mange legger også stor vekt på tekstene. Poptekstene er jo skrevet spesielt for ungdom og spenner over hele registret av det de unge føler og frykter. Rap-musikken merker seg spesielt ut ved at den fokuserer på aktuelle problemer, for eksempel rasisme og sosial urettferdighet. «Jeg slår på radioen, og det meste av musikken har uforståelige tekster, det driver meg til vanvidd,» klager en tenåring som heter Dan, og som er sitert i bladet Newsweek. «Rap inneholder liksom fortellinger fra virkeligheten, det er virkelige ting det dreier seg om. Det er interessant å høre på det.»

Men det kan være at det først og fremst er budskapet i musikken foreldrene dine er bekymret for.

Budskapet i rap-musikken

Ta for eksempel rap-musikken. Rap-tekstene — som består av gatespråk på rim — blir talt, ikke sunget, til en kraftig rytme. Det er selvfølgelig ikke noe galt i dette opplegget i seg selv. I løpet av de siste tiårene har mange populære sanger inneholdt partier med tale istedenfor sang. Men rap-artistene går ofte til ytterligheter.

Det sies at rap (eller hip-hop) ble populært på 1970-tallet i små danseklubber i New York, hvor det vanket ungdommer fra sentrum av byen. Da noen av diskjockeyene begynte å framsi rim (å rappe) til et rytmeakkompagnement som var tatt opp på forhånd, reagerte de som danset, nærmest med å gå fra konseptene. Rap-musikken beveget seg snart bort fra gatene og kjellerlokalene og inn i de musikalske hovedstrømningene. Rappere som smykket seg med navn som stod i stil med musikken — Public Enemy, M. C. Hammer og Vanilla Ice — fylte snart luften med sin tordnende musikkform.

Da en av Våkn opp!s medarbeidere stilte en gruppe kristne ungdommer av forskjellige raser spørsmålet: «Hører mange av dere på rap?», svarte overraskende mange av dem ja! «Hva er det du liker med rap?» spurte han så. «Rytmen,» svarte en jente i tenårene. «Den bare flyter av gårde, og den er lett å høre på.» «Du kan danse til den,» svarte en annen. Det neste spørsmålet gav imidlertid ikke like mange begeistrede svar: «Er noe av rap-musikken problematisk for kristne?»

Etter en trykkende pause innrømmet en jente: «Noe av rap-musikken er virkelig, virkelig avskyelig.» Andre sa seg motstrebende enig med henne. Ja, det viste seg at mange av de unge var foruroligende fortrolig med en mengde forkastelige låter — låter som oppfordret til promiskuitet og perversitet i uhyrlig beskrivende ordelag. Noen innrømmet at det forekommer mye banning i mange av disse låtene.

Ja, det ser ut til at mye av rap-musikken inneholder et budskap om opprør, vold, sinne, rasisme og seksuelle bedrifter. Daniel Caudeiron er president for Black Music Association (en forening for svart musikk) i Canada. Han lovpriser rap-musikken og kaller den «enormt positiv», men innrømmer at mye av rap-musikken er «kvinnefiendtlig, kjønnsdiskriminerende og til tider slibrig». — Maclean’s, 12. november 1990.

Den livsstilen som er knyttet til rap-musikken

Selvfølgelig er det ikke all rap-musikk som er umoralsk eller voldelig. Ifølge en artikkel i The New York Times er noe av den viet slike positive mål som utdannelse, det å få folk fra å bruke narkotika og det å få bukt med sosiale onder. Men tekster som ikke er støtende, er gjerne unntaket, ikke regelen. Da bladet Newsweek klassifiserte de ti mest populære rap-platene ved hjelp av et tilsvarende system som det den amerikanske filmkontrollen bruker, ble bare to av dem bedømt som passende for folk i alle aldersgrupper. Newsweek gav fire av platene 16-årsgrense, og to av dem fikk til og med 18-årsgrense, på grunn av «slibrig språkbruk» og detaljerte beskrivelser av seksuelle handlinger.

Budskapet i rap-musikken er dessuten ikke bare knyttet til tekstene. Rap har gitt støtet til en kulturrevolusjon. Millioner av tenåringer går kledd i de altfor store klærne, de høye, usnørte joggeskoene, de posete olabuksene og de gullkjedene, baseballuene og solbrillene som hører med til rap-artistens standardutstyr. Mange tar også etter rap-artistenes teatralske fakter og kroppsholdning. Og til foreldrenes og lærernes forferdelse har slike «ikke-ord» som «yo!» og «dis» — den barske gateslangen som forherliges i rap-musikken — sneket seg inn i dagligtalen.

Det kan godt være at rap representerer et opprør mot urettferdige forhold. Men som kultur betraktet står rap også for opprør mot gudgitte normer for oppførsel, klesdrakt og tale. Ønsker en kristen å risikere å bli dratt inn i en slik tvilsom livsstil på grunn av sin musikksmak?

Det er selvfølgelig ikke bare rap-artistene som går til ytterligheter. Bladet Time skriver: «Nesten alle deler av dagens amerikanske popkultur har en besk bismak. Den store heavy metal-gruppen Motley Crüe maner fram satanistiske forestillinger, og Beastie Boys mimer masturbasjon på scenen.» Bibelen har forutsagt at «i de siste dager . . . [vil] onde mennesker og bedragere . . . gå fra vondt til verre, idet de leder vill og blir ledet vill». (2. Timoteus 3: 1, 13) Bør det da overraske deg at mye av dagens musikk overbringer et budskap som er svært uheldig for kristne ungdommer?

Det kan derfor være at foreldrene dine har grunn til å være bekymret hvis du interesserer deg for rap eller ytterliggående former for rock. De frykter kanskje at du vil kunne ta skade av å høre på slik musikk regelmessig. Kan det være at dette er en berettiget frykt? Vårt neste nummer vil ta opp dette spørsmålet.

[Bilder på side 17]

Mange ungdommer tar nå etter rap-artistenes klesdrakt og kroppsholdning