Det går mot slutten for guineaormen

Av Våkn opp!s medarbeider i Nigeria

DET er en varm dag i likhet med alle andre dager. Chinyere binder fast det lille barnet sitt på ryggen, tar med seg to tørkede gresskar og slutter seg til andre landsbyboere på den støvete landeveien. Sammen går de forbi solsvidde marker til den lille innsjøen, den eneste ferskvannskilden i området. Ved innsjøen tar hun seg forsiktig nedover de sleipe mudderbankene og vader uti til knes for å hente vann.

Hun legger merke til krokodillene som ligger og drar seg i det visne gresset på bredden, og de som ligger og lurer i vannskorpen, men hun er ikke redd dem. Som en mann som står ved innsjøen, sier: «Vi gjør ikke dem noe; de gjør ikke oss noe.»

Det kan man så visst ikke si om visse andre skapninger som lever i innsjøen. Chinyere ser dem ikke, hun kan ikke se dem; de er for små. De finnes i det vannet som renner inn i vannbeholderne hennes.

Den farlige guineaormen

Chinyere går tilbake til huset sitt, et hus med leirvegger og stråtak, og tømmer vannet over i en leirkrukke. Etter at grumset har lagt seg, drikker hun litt av vannet. Et år senere legger hun merke til noe på den ene leggen som ser ut og kjennes som en liten åreknute. Men det er ingen åreknute. En mikroskopisk organisme som fantes i det vannet hun drakk, har vokst og blitt til en tynn, 80 centimeter lang guineaorm.

Snart vil ormen danne en smertefull blemme på huden hennes. Så kommer blemmen til å sprekke, og den kremfargede ormen vil begynne å komme ut, et par centimeter hver dag. Det kommer til å ta to til fire uker — kanskje mer — før den er helt ute. Mye av denne tiden kommer Chinyere sannsynligvis til å være arbeidsufør, og hun vil ha intense smerter. Den sprukne blemmen kan bli infisert av bakterier, noe som kan føre til at hun får stivkrampe, betennelse i såret, leddbetennelse eller en byll.

Chinyere har bare én orm, men det er ikke uvanlig å bli angrepet av mange, til og med et dusin eller enda flere, på en gang. De kommer vanligvis ut i bena eller føttene, men det hender at de kommer ut andre steder på kroppen, for eksempel i hodebunnen, i brystet eller gjennom tungen.

På grunn av en internasjonal utryddelseskampanje vil imidlertid denne ormen kanskje snart være bekjempet. Verdens helseorganisasjon sier at den nå hjemsøker færre enn tre millioner mennesker, og nesten alle disse bor i Pakistan, India og 17 forskjellige land i Afrika. For mindre enn ti år siden var opptil ti millioner plaget av den. I Asia er guineaormen like ved å bli utryddet; i de fleste av de afrikanske landene som er berørt, kan det godt være at den vil være utryddet innen utgangen av 1995.

En lang historie

Guineaormen har plaget menneskeheten siden oldtiden, særlig i Midt-Østen og i Afrika. I en mumie av en 13 år gammel jente som ble avdekket i Egypt, ble det funnet en forkalket guineaorm. Dessverre var begge bena hennes amputert, noe man kanskje hadde gjort for å stanse koldbrann som hadde oppstått som følge av infeksjoner i forbindelse med at hun var angrepet av guineaormer.

En mengde gamle skrifter omtaler denne ormen. Den eldste omtalen finnes i en egyptisk tekst som beskriver hvordan man viklet ormen rundt en pinne etter hvert som den kom ut. I det andre århundret før vår tidsregning skrev en greker ved navn Agatharkhides fra Knidos: «De som ble syke ved Rødehavet, var angrepet av mange merkelige og tidligere ukjente sykdommer, blant annet ormer, små slanger, som kom ut av dem, som gnagde bort bena og armene deres, og som trakk seg tilbake når noen rørte ved dem. De kveilet seg da sammen i musklene og forårsaket der de mest uutholdelige smerter.»

Behandlingen

Ordtaket «bedre føre var enn etter snar» passer virkelig godt på denne sykdommen. Det finnes faktisk ikke noe botemiddel mot den. Når noen drikker vann som inneholder guineaormlarver, er det ingenting legene kan gjøre før ormen skal til å komme ut gjennom huden, mens den ennå ikke har dannet noen blemme. På dette stadiet kan en dyktig lege noen ganger fjerne parasitten etter at han har laget et lite snitt langsmed ormen, ut for midten av den. Han bruker så et instrument med en krok på til å lirke ut litt av ormen, så den danner en bukt over huden. Til slutt trekker han resten av ormen forsiktig ut, en operasjon som det tar noen minutter å utføre.

Når ormen først begynner å komme ut av seg selv, er det imidlertid umulig å trekke den ut på en enkel måte, noe som skyldes betennelse i såret. Noe av det beste offeret da kan gjøre, er å følge den gamle skikken som går ut på å vikle den forsiktig rundt en liten pinne etter hvert som den kommer ut. Man må være forsiktig så ormen ikke blir slitt av. Hvis den blir det, trekker den gjenværende delen seg inn i offeret igjen og skaper mer betennelse og smerte og flere infeksjoner.

Det er ikke mye man kan gjøre for å bekjempe guineaormen når den først er kommet inn i et menneske, men man kan gjøre mye for å bekjempe disse parasittene mens de fortsatt befinner seg utenfor kroppen.

Problemet med guineaormen overvinnes

Én ting man kan gjøre, er å skaffe til veie rent drikkevann — man kan for eksempel bore en brønn hvor det ikke kan komme guineaormlarver i vannet. Man kan også lære landsbyboere at de enten må koke drikkevannet eller filtrere det ved å helle det gjennom et tettvevd tøystykke. En tredje mulighet er å behandle den aktuelle innsjøen med et kjemisk middel som tar livet av larvene, men som ikke er skadelig for mennesker og dyr.

I alle land hvor denne sykdommen fortsatt er endemisk (utbredt i enkelte områder), er man godt i gang med omfattende utryddelseskampanjer som går ut på at man undersøker hvilke landsbyer som er rammet, og hjelper innbyggerne til å treffe forebyggende tiltak. Så langt har disse tiltakene vist seg å være svært vellykkede. Det ser nå ut til at det går mot slutten for guineaormen. Og ingen kommer til å sørge over den.

[Bilde på side 26]

Vann som inneholder guineaormlarver, bør kokes eller filtreres før man drikker det