Jeg utnyttet mulighetene på isolerte steder

JEG ble født i januar 1927 i Málaga i Spania som det sjette av sju barn i en fattig katolsk familie. Fra 1936 til 1939 herjet den spanske borgerkrigen landet vårt; vi ble utsatt for bombeangrep, og matvarene var rasjonert. Likevel var jeg et lykkelig barn som elsket å synge og å være sammen med andre mennesker.

Det var imidlertid én ting som skremte meg — utsikten til å bli pint i et brennende helvete. For å minske denne frykten flyttet jeg inn i et kloster da jeg var 12 år gammel. I nesten tre år vasket jeg klostrets marmortrapp, og jeg bad og fortsatte å vaske, men jeg følte likevel at det var noe som manglet. Jeg var glad da jeg kunne forlate klostret i 1941.

Noen år senere ble jeg venninne med en sangerinne, som mente at jeg kunne tjene penger på stemmen min, og oppfordret meg til å ta sangtimer og pianoundervisning. Da den annen verdenskrig endte i 1945, drog jeg til Marokko, der jeg begynte å opptre på nattklubber i Casablanca og Tanger. Det var et spennende liv for en tenåring. Men etter hver opptreden gikk jeg i kirken for å be jomfru Maria om tilgivelse, i håp om at jeg kanskje kunne unnslippe helvetes ild.

Jeg hadde arbeidet på nattklubber i ni år da jeg møtte en amerikaner som het Jack Abernathy, som på den tiden arbeidet i Marokko for et amerikansk byggefirma. Vi giftet oss samme år, og jeg sluttet å opptre. Kort tid senere flyttet vi til Sevilla i Spania, der vi bodde fram til 1960. Så flyttet vi til Lodi i California — og der inntraff det enda en forandring i mitt liv.

Jeg lærer om Jehova

I 1961 kom to av Jehovas vitner på besøk og leverte bladene Vakttårnet og Våkn opp! Senere tilbød de å studere Bibelen med meg, og jeg tok imot tilbudet. Slik lærte jeg om den sanne Gud, Jehova, som er vår kjærlige, himmelske Far. (Salme 83: 19, NW) Det var en stor lettelse også å lære at det ikke finnes noe brennende helvete, men at vi i stedet har utsikt til å leve evig i et paradis på jorden. — Salme 37: 9—11, 29, NW; Åpenbaringen 21: 3, 4.

Min søster Paquita, som bodde i nærheten av oss, begynte også å studere. Tidligere hadde jeg røykt og likt å feste. Og for et temperament jeg hadde! Men jeg gjorde forandringer i mitt liv, og den 17. oktober 1962 ble Paquita og jeg døpt i Sacramento i California som et symbol på at vi hadde innviet oss til Jehova for å tjene ham.

Til Thailand via Spania

Det byggefirmaet som mannen min jobbet for, overførte ham kort tid senere til Thailand, og jeg flyttet med ham. Underveis gjorde vi et opphold i Spania, og der fikk jeg anledning til å fortelle andre familiemedlemmer om min tro. Min svigerinne Pura reagerte positivt og ble et av Jehovas vitner.

Den gang var Jehovas vitners arbeid forbudt i Spania. Vi overvar likevel et hemmelig møte i et lite værelse, der det bare var et bord og ingen stoler. Alle vi 20 som var der, måtte stå. Så annerledes dette var enn møtene våre i California! Det å se mitt eget folk sette sin frihet på spill for å komme sammen på møter overbeviste meg om hvor viktig møtene er, og denne nyttige lærdommen tok jeg med meg til Bangkok i Thailand.

«Hvis jeg noen gang griper deg i å forkynne, kommer jeg til å forlate deg,» sa Jack til meg den dagen vi kom til Bangkok. Dagen etter drog han av gårde for å lede et byggearbeid ute i et landdistrikt. Jeg hadde en hushjelp som jeg ikke kunne kommunisere med, og ellers var jeg overlatt til meg selv midt i den hektiske storbyen Bangkok. Jeg holdt meg travelt opptatt med å studere den bibelske litteraturen jeg hadde, om og om igjen.

En dag i september 1963 da jeg kom hjem, la jeg merke til at en fremmed hadde satt skoene sine utenfor døren min. En dame med lyst, krøllete hår ventet på meg. «Hva kan jeg gjøre for Dem?» spurte jeg.

«Jeg representerer Selskapet Vakttårnet,» sa hun.

Jeg hoppet av glede og klemte og kysset henne. Eva Hiebert var misjonær og kom fra Canada. Fra den dagen av kom Eva regelmessig på besøk, selv om hun måtte bytte buss to—tre ganger for å komme til meg. Jeg var redd for å kjøre buss, for bussene var stappfulle, og passasjerene stod som sild i tønne, men det var ingen annen måte jeg kunne reise på. Eva sa: «Du kommer aldri til å tjene Jehova hvis du ikke venner deg til å kjøre med disse bussene.» Derfor øvde vi på å ta bussen til møtene.

Ettersom jeg ikke kunne språket, nølte jeg med å forkynne. Jeg pleide å klamre meg til Evas hånd, kurv eller kjole. «Du kan ikke tjene Jehova slik,» sa hun.

«Men jeg kan ikke språket,» innvendte jeg.

Eva gav meg ti blad, og så gikk hun og lot meg stå igjen midt på markedsplassen. Jeg nærmet meg engstelig en kinesisk kvinne og viste henne bladene — og hun tok imot dem!

«Eva, jeg leverte alle de ti bladene,» fortalte jeg senere gledestrålende. Hun svarte: «Jehova liker mennesker som deg. Bare fortsett.» Det gjorde jeg, og jeg lærte å utveksle hilsener på thai og å sitte på gulvet, slik skikken er i Thailand. Jeg lærte også å finne rundt på egen hånd. Og hvordan reagerte mannen min? En dag da Jack, som var blitt mildere stemt overfor min tro, hadde gjester, sa han til dem: «Pepita kan vise dere rundt. Hun er kjent i området fordi hun forkynner.»

Videre til Australia

Takket være den kjærlige, men bestemte opplæring jeg hadde fått av Eva, var jeg innstilt på å være aktiv i Jehovas tjeneste på det neste stedet der mannen min skulle jobbe, i det nordvestlige Australia. Vi kom dit i midten av 1965 og skulle bo i en arbeidsleir midt ute i ørkenen, der Jacks firma holdt på å legge jernbaneskinner. Vi fikk matvarer tilsendt med fly. Temperaturen var over 43 grader celsius. Det var 21 nordamerikanske familier i leiren, så jeg begynte å kontakte dem med Rikets budskap. Senere, etter hvert som arbeidet med jernbanelinjen skred framover, flyttet vi lenger ut i ørkenen og ble enda mer isolert.

Jeg hadde tidligere skrevet til Jehovas vitners avdelingskontor i Australia, og hvor glad ble jeg ikke da jeg mottok et brev der det stod: «En kjærlig hilsen . . . Vi vil tenke på deg og be for deg i månedene som kommer»! Slike brev fra Jehovas organisasjon var til stor oppmuntring for meg i de årene da jeg reiste rundt sammen med min mann på hans arbeidsoppdrag under fjerne himmelstrøk. Det å lese slike brev hjalp meg til å overvinne den ensomhetsfølelsen som av og til oppstod, og oppmuntret meg til å gå ut i forkynnelsesarbeidet selv om jeg ofte var isolert fra andre Jehovas vitner.

Avdelingskontoret i Australia ordnet det slik at et ektepar som var Jehovas vitner, besøkte meg i leiren i en uke. I tjenesten vår fikk vi kontakt med en interessert kvinne som bodde langt unna, så når jeg skulle besøke henne to ganger i uken, måtte jeg gå til fots gjennom et område der det krydde av slanger og firfisler. Mens jeg gikk, pleide jeg å synge en av Rikets sanger: «Stå fast for Jehova / og ham alltid lyd. / Han svikter deg aldri. / Gjør ham til din fryd.» Vi studerte i 11 måneder.

Så, etter ett års opphold i Melbourne, flyttet jeg med mannen min til en leir i nærheten av gruvebyen Port Hedland, også i det nordvestlige Australia. Etter fem dager fikk vi besøk av Jehovas vitner. Avdelingskontoret hadde opplyst dem om min nye adresse. Etter at de drog, fortsatte jeg å holde møter på egen hånd ved å gjennomgå det stoffet som skulle behandles på menighetsbokstudiet, den teokratiske tjenesteskolen, tjenestemøtet og Vakttårn-studiet. Jeg innledet med sang og bønn, svarte på spørsmålene og avsluttet med sang og bønn. Det var aldri noe problem å telle hvor mange som var til stede — det var alltid én. Likevel holdt dette ukentlige møteprogrammet meg oppe gjennom alle de årene jeg tjente Jehova på isolerte steder.

Til Bougainville

I 1969, etter at vi hadde svettet oss gjennom fire år i Australia, ble mannen min sendt til de regnfulle fjellene på øya Bougainville. Der skulle han være formann for et veibyggingsprosjekt i forbindelse med en kobbergruve. En kveld var det noen som banket på døren. Jack åpnet. «Det er et av Jehovas vitner og hans kone og fire barn,» sa han. De bodde ved kysten. Jeg besøkte dem en gang i uken og overvar Vakttårn-studiet, som ble holdt på den lokale skole.

Ved en annen anledning kom tre Jehovas vitner fra Papua på Ny-Guinea og besøkte meg. Mannen min sa stolt til kollegene sine: «Uansett hvor min kone drar, har hun venner blant Jehovas vitner som venter på henne.»

Til Afrika

I 1972 kom vi til den nordafrikanske ørken i Algerie, der Jacks firma skulle bygge et overrislingsanlegg. Dette skulle være et fireårsprosjekt. Jeg skrev til Jehovas vitners avdelingskontor i Frankrike angående forkynnelsesarbeidet, og de skrev tilbake: ’Vær forsiktig. Arbeidet vårt er forbudt der.’ Selskapet hjalp meg med å komme i kontakt med to uvirksomme forkynnere, og vi dannet en studiegruppe.

Så ble en av mine naboer i leiren, Cecilia, syk. Jeg besøkte henne på sykehuset hver dag, tok med suppe til henne og ristet putene og ordnet sengen hennes. Da hun kom hjem, fortsatte jeg å gå ærend for henne, og jeg fortalte henne også om håpet om Riket. Dette førte til at det ble opprettet et bibelstudium, og etter åtte måneder sa Cecilia: «Jeg ønsker å bli døpt.» Men hvor og av hvem skulle hun bli døpt?

Avdelingskontoret i Frankrike skrev til oss at et av Jehovas vitner som het François, skulle komme til Algerie på en kort ferie. Hvis vi kunne få ham ut til landsbyen vår i ørkenen og sørge for at han kom tilbake til flyplassen i rett tid, var han villig til å foreta dåpen. Men han kunne ikke bli lenger enn 24 timer.

Så snart François ankom, ble han hentet i bil og brakt ut i ørkenen. Om kvelden trakk han en liten papirlapp opp av skjortelommen og holdt en fin tale hjemme hos Cecilia. Tidlig neste morgen, den 18. mai 1974, døpte han Cecilia i badekaret hjemme hos meg og reiste igjen.

I slutten av 1975 brøt det ut krig i Algerie, og Jack og jeg måtte forlate landet i all hast. Jeg besøkte slektningene mine i Spania. I 1976 begynte jeg å pakke med tanke på det neste stedet der Jack skulle jobbe — en arbeidsleir i regnskogen i Surinam i Sør-Amerika.

I Sør-Amerika

Leiren i det sørvestlige Surinam var omgitt av frodig vegetasjon. Støyende papegøyer og nysgjerrige aper satt i trærne og betraktet de 15 nyankomne familiene, hvorav jeg kjente de fleste fra tidligere jobber. Seks måneder senere flyttet flere andre familier dit. Blant de nyankomne var Cecilia, som var blitt døpt i Algerie. Jeg fikk en samarbeidspartner i forkynnelsen!

Etter hvert som vi nærmet oss den 23. mars 1978, lurte vi på hvordan vi skulle klare å feire høytiden til minne om Kristi død. Siden vi ikke kunne få transport til hovedstaden, Paramaribo, planla vi å holde minnehøytiden hjemme hos meg. Leirlederen gav oss tillatelse til å ta fotokopier av den siden i Vakttårnet som kunngjorde minnehøytiden, og vi gikk fra hus til hus i leiren og delte ut kopiene. Tjueen personer overvar minnehøytiden! Cecilia holdt talen, og jeg leste skriftstedene. Den kvelden følte vi oss forent med Jehovas verdensomspennende organisasjon til tross for at vi var isolert.

Jehovas vitners avdelingskontor i Surinam sendte imidlertid noen som kunne støtte oss — et ungt misjonærektepar som kom kjørende i en gammel Land-Rover. Før de kom, hadde jeg begynt å føle at jeg ikke fikk utrettet noe særlig i leiren, men misjonærene forsikret meg: «Pepita, det er en hensikt med at du er her.» På den tiden var jeg ikke så overbevist om det, men snart forstod jeg det bedre.

En dag mens misjonærene var på besøk, oppdaget vi en grusvei som nettopp var blitt åpnet, og vi ble begeistret over å oppdage noen indianerlandsbyer cirka 50 kilometer fra leiren vår. Noen få dagers forkynnelse blant disse vennlige arawakindianerne førte til at det ble opprettet en rekke bibelstudier. Så da misjonærene drog, begynte Cecilia og jeg å besøke disse landsbyboerne to ganger i uken.

Vi stod opp klokken fire om morgenen, og klokken sju begynte vi på det første bibelstudiet. Vi var hjemme i femtiden om ettermiddagen. I to år ledet vi 30 studier hver uke. Det gikk ikke lang tid før barna i landsbyen kalte meg tante Bibel! Med tiden ble mange døpt, og noen år senere var det 182 som overvar et kretsstevne i den landsbyen. Ja, det var virkelig sant det som mine kjære misjonærvenner hadde sagt — det var en hensikt med at vi var i urskogen!

Til Papua Ny-Guinea

Vi reiste fra Surinam i 1980, og året etter ble vi sendt til Papua Ny-Guinea. Etter seks hyggelige måneder sammen med Jehovas vitner i hovedstaden, Port Moresby, ble Jack og jeg fløyet med helikopter til det neste hjemmet vårt — en leir høyt oppe i fjellene, der Jacks firma holdt på å anlegge en gullgruve. Det var ingen veier. Folk, utstyr og matvarer ankom luftveien. Dette var det mest isolerte stedet jeg noen gang hadde bodd på. Atter en gang lurte jeg på hvem jeg kunne snakke med.

De som bodde i leiren, kjente meg fra før, og ingen av dem ville lytte. Men omtrent på den tiden åpnet firmaet en kolonialbutikk. Kvinner fra fjerntliggende steder kom dit for å handle. Snart ble jeg en av butikkens stamkunder. Gav det noen resultater?

En dag innledet jeg en samtale med en papuansk kvinne. Hun fortalte meg at hun var lærer. «Jeg er også lærer,» sa jeg.

«Sier du det?» sa hun.

«Ja, jeg underviser i Bibelen.» Hun tok straks imot tilbudet om et bibelstudium. Senere var det flere kunder i butikken som tok imot det samme tilbudet. I dette nybyggerstrøket i nærheten av gullgruven ble det opprettet sju bibelstudier — så stedet var en gullgruve også i åndelig forstand!

Etter at vi hadde tilbrakt tre år her i stillehavsområdet, fikk Jack en ny jobb, og vi ble sendt til øya Grenada i Karibia. Men etter halvannet år fikk mannen min helseproblemer, og vi måtte dra tilbake til De forente stater. I 1986 slo vi oss ned i Boise i Idaho.

Jeg samarbeider med en menighet

Etter å ha tilbrakt så mange år isolert fra mine kristne brødre og søstre måtte jeg nå lære å samarbeide med andre. Men kristne eldste og andre har tålmodig hjulpet meg. I dag gleder jeg meg over å kunne overvære møter og lede bibelstudier i denne delen av verden.

Av og til tenker jeg tilbake på den gang da jeg løp bak Eva og holdt godt fast i henne gjennom mylderet i Bangkok, eller da jeg gikk og sang Rikets sanger på ørkenveien i Australia, eller da jeg forkynte for de ydmyke indianerne i regnskogen i Surinam. Jeg smiler ved tanken — og får tårer i øynene av takknemlighet over den omsorg jeg ble vist gjennom alle de årene da jeg tjente Jehova på isolerte steder. — Fortalt av Josefa ’Pepita’ Abernathy.

[Bilde på side 15]

Jeg synger sammen med de spaniere jeg studerte Bibelen med i Melbourne

[Bilder på side 16]

Jeg hjalp mange i Papua Ny-Guinea til å lære Jehova å kjenne

Jeg underviser i Guds Ord i Surinam

[Bilde på side 17]

Nå tjener jeg sammen med en menighet i Idaho