Et flygende renholdsverk

Hvis man spør folk hvilken fugl de har minst lyst til å møte, vil mange svare: «Gribben.»

Det er få fugler som er blitt så uglesett som gribben — den motbydelige fuglen som med sin illevarslende silhuett sirkler over de døde og de døende. Det sies at den bebuder blodbad, ødeleggelse og fortvilelse. Men dette er et bilde som hører hjemme i fantasiens verden.

Faktum er derimot at mange er blitt betatt av gribbens elegante flukt og dens kjærlige omsorg for ungene sine. De har også forstått hvilken viktig økologisk rolle den spiller. For dem er gribben både praktfull og uunnværlig.

Det skal innrømmes at gribbene har enkelte ufordelaktige særtrekk — i tillegg til de uappetittlige spisevanene. Det er helt klart at de aldri vil gå av med seieren i noen skjønnhetskonkurranse, og de lydene de gir fra seg, er blitt beskrevet som skriking, snadring, grynting, kvekking og hvesing. Men de har enkelte tiltalende egenskaper.

Gribben er en fugl som tar sitt foreldreansvar svært alvorlig. Hvert år blir det født et «enebarn» — en unge som får begge foreldrenes udelte oppmerksomhet, helt til den kan klare seg på egen hånd. En gribbunge som er hjelpeløst plassert på en utilgjengelig avsats, hvor den må være i flere måneder, kan sannelig trenge begge foreldrenes medfølende omsorg. Ja, en andeskondorunge må mates i seks måneder før den kan forlate reiret. Da er «ungen» nesten fullvoksen.

Og gribbene er ytterst nyttige. Det er riktignok mange fuglearter som er nyttige for menneskene på en eller annen måte, men gribbene utfører en helt spesiell tjeneste. De er et flygende renholdsverk.

Renholdsarbeidere

Det er ikke mange som oppfatter det å fjerne kadavre som drømmejobben, men det er viktig at det blir gjort. Det er nødvendig for hygienens skyld at dyrekroppene blir fjernet omgående. Hvis de blir liggende, kan de forårsake at farlige, smittsomme sykdommer sprer seg til både mennesker og dyr.

Her er gribbene på hjemmebane. De sluker til og med kadavre som inneholder miltbrannbakterier eller botulintoksiner, uten å ta skade av det, og de holder på til det ikke er annet igjen enn knokler.

Noen gribber har til og med spesialisert seg på å ete knokler. Lammegribben, som holder til i Europa, Asia og Afrika, slipper knoklene ned på berget fra luften. Når de går i stykker, eter den margen og de minste benstykkene.

Til forskjell fra sine menneskelige motstykker har disse renholdsarbeiderne heldigvis aldri gått til streik. Hvis gribbene ikke gjorde jobben sin, ville kadavre fulle av smittestoffer være et vanlig syn på slettene i tropiske strøk.

La oss følge en flokk gribber på en vanlig arbeidsdag.

Luftpatruljen

Kort tid etter soloppgang går de på vingene, og hver av dem dekker et bestemt område. Hele dagen patruljerer denne skvadronen av gribber utrettelig over slettene på jakt etter døde dyr. Når en av dem endelig får øye på et kadaver, stuper den bratt ned mot det. Dette vekker andre gribbers oppmerksomhet, og også de skynder seg til kadaveret. Bare noen få minutter senere har flere titalls fugler dukket opp.

Før måltidet begynner, hopper gribbene nølende rundt kadaveret. Til tross for sitt rykte er de svært sky skapninger. Til slutt begynner en av dem å rive i kadaveret, og på dette signalet kaster hele flokken seg over maten. Det blir mye krangling og hvesing, skyving og trekking, og de som er mest sultne, og som lager mest bråk, får vanligvis mat først. Hvis det er et stort kadaver, er det nok til alle.

Det er bare et spørsmål om minutter før måltidet er over, og bare knoklene ligger igjen når gribbene går på vingene for å lete videre. Det er ikke lett å være gribb. Det kan gå to—tre dager før flokken får seg et nytt måltid.

Godt syn og samarbeid

Gribbene er virkelig godt utstyrt for å holde oppsyn med store områder. De store vingene er utformet slik at de egner seg perfekt til glideflukt. Derfor kan gribbene fly i timevis nesten uten et vingeslag. De er mestere i å utnytte oppstigende luftstrømmer. Slik holder de høyden selv om de anstrenger seg minimalt. Dean Amadon, en fremtredende amerikansk ornitolog, sa at gribbens flukt er «en av de mest uttrykksfulle som kan ses i naturen».

Men ett spørsmål opptok ornitologene i mange år: Hvordan finner gribbene kadavrene så raskt?

Det viste seg at det er en kombinasjon av skarpt syn og samarbeid som gjør dette mulig. Forskerne har beregnet at en gribb som sirkler i en høyde på omkring 750 meter, kan få øye på en gjenstand på bakken som er mindre enn 13 centimeter lang. Men selv med et så skarpt blikk ville en enslig gribb ha store problemer med å finne mat.

Samarbeid er derfor en nødvendighet. Forskerne har lagt merke til at gribbene sprer seg for å holde oppsyn med hvert sitt område. Hvis en av gribbene flyr ned mot et kadaver, oppfatter de gribbene som er nærmest, dette som et signal om at det er mat i sikte, og de flyr sporenstreks etter denne gribben. Kursendringen deres blir på samme måte lagt merke til av fugler som befinner seg lenger unna, og også de skynder seg etter. Dette kommunikasjonssystemet er overraskende effektivt — ja, for en iakttager kan det virke som om alle fuglene ankommer nesten samtidig.

Men det at gribbene er så effektive og nyttige, har dessverre ikke utgjort noen garanti for at de vil bli beskyttet og vil få overleve.

Kondoren vender tilbake

Selv om gribbene blir regnet blant de største og mest imponerende rovfuglene, står de i fare for å bli utryddet i mange deler av verden. Det disse fuglene tradisjonelt har levd av, er forsvunnet fra slettene, og de få kadavrene de finner, er ikke så sjelden forgiftet. Det at gribbene formerer seg så sakte som de gjør, gjør det også vanskelig for den uttynnede bestanden å komme seg igjen.

Det har imidlertid skjedd enkelte oppmuntrende ting. Et program for kunstig formering av kaliforniakondoren ser ut til å lykkes, og man håper at flere fugler snart kan settes ut i villmarken igjen. Takket være det arbeidet som franske naturvernere har utført, har gåsegribben kommet tilbake til Massif Central i Frankrike igjen etter å ha vært borte fra området i mange år.

Slik er den fuglen som folk elsket å hate, blitt et symbol på menneskenes anstrengelser for å forsøke å redde de dyreartene som de selv har brakt i fare for å bli utryddet. Kondorens flukt over fjellene i Nord- og Sør-Amerika er et flott syn — for flott til at man kan tillate at det forsvinner.

Imens utfører gribbene i Afrika og Asia fordringsløst sin utakknemlige oppgave som et flygende renholdsverk.

[Ramme på side 12]

Noen fakta om gribbene

GRIBBENE regnes blant verdens største og sjeldneste fugler. De har også høyderekorden blant de fjærkledde.

Kaliforniakondoren er en av de artene i verden som er mest truet av utryddelse. Store anstrengelser blir gjort med tanke på å redde denne gribben fra utryddelse. Det er satt i gang et program for avl blant de drøyt 20 kondorene som er i fangenskap. I 1986 var det bare tre kaliforniakondorer igjen i vill tilstand.

Det er andeskondoren som, sammen med den afrikanske marabustorken, har størst vingespenn av alle landfugler — over tre meter. Den er også den tyngste rovfuglen — noen har veid over 14 kilo.

Gribbene flyr også svært høyt. I 1973 kolliderte en afrikansk gribb (Gyps rueppellii) med et fly som fløy over Elfenbeinskysten i Vest-Afrika i 11 300 meters høyde.

[Bilderettigheter på side 10]

Foto: Gjengitt med tillatelse av Madrid dyrepark