Vi driver en sauefarm

DU BRUKER sikkert ullklær eller kjøper deg noen nøster ullgarn en gang iblant. Har du noen gang tenkt på hvor ullen kommer fra, eller hva det innebærer å ale opp sauer som skaffer oss ull? Kanskje vi kan fortelle deg litt om det, for min kone, Barbara, og jeg driver en sauefarm på Sørøya i New Zealand.

Sauer er noen interessante skapninger — de er medgjørlige, sky og ofte rett og slett dumme. Men jeg husker en søye som holdt bedre styr på lammene sine enn noen av de andre søyene i flokken. Andre mistet rett som det var kontakten med lammene sine, men ikke denne søyen. Hva var det som var så spesielt med den? Den var blind, men den kompenserte for blindheten med sin skarpe luktesans og hørsel. Den visste nøyaktig hvor den skulle finne lammene sine. Det var artig å se lammene når de diet; de viftet med halen så en skulle tro den ville falle av!

Jeg har hatt med sauer å gjøre mesteparten av livet mitt her på Sørøya. Faren min har vært sauefarmer i 60 år. Hvorfor sier jeg sauefarmer og ikke gjeter? Det folk som regel forbinder med en gjeter, er en person som vokter en omstreifende saueflokk. Vi derimot har sauefarmer. Sauene våre blir passet på innenfor et avgrenset område og bare flyttet fra ett beitested (eller en innhegning) til et annet. Vi har ikke et titalls eller noen hundre sauer; vi har tusener av dem. Og likevel er farmen vår liten i forhold til det som er vanlig i New Zealand. Ikke desto mindre har bedriften vår et industrielt omfang. Hva innebærer det så å drive en sauefarm med så mange sauer?

Formering

Noen sauefarmere aler opp sauer utelukkende for kjøttet, men vi gjør det også med tanke på ullen. Mange besøkende blir overrasket over å få høre at New Zealand har omkring 70 millioner sauer av hovedsakelig 19 forskjellige raser. Sauer hører ikke naturlig hjemme i dette landet, men ble innført fra andre land. Den store merinosauen kommer opprinnelig fra Extremadura i Spania, og rasene romney, leicester og andre engelske raser ble stort sett innført via Australia.

Sauene våre er av rasen romney, som vanligvis er høye og kraftige og gir ull av høy kvalitet. Men før en kommer så langt som til det endelige produktet, må en gjennom mye hardt arbeid og god planlegging. Først av alt må vi klare å fostre opp en produktiv flokk, og det krever at en må ha fine avlsdyr. Jeg kjøper inn værer av høy kvalitet hvert år, slik at jeg har til sammen 35 av dem. I april blir de så sluppet løs for å pare seg med søyene. I løpet av tre uker vil værene ha paret seg med mellom 60 og 80 søyer hver. Lammingen foregår i september, og det er den tiden Barbara og jeg er mest glad i. Men hvordan holder vi oss beskjeftiget fram til september?

Fôring om vinteren

Her på den sørlige halvkule begynner vinteren i mai. Beitet er ikke så godt da, så vi må legge ut fôr til flokken. Jeg sier «vi», for Barbara er travelt opptatt med å hjelpe meg. Vi deler inn beitestedene, eller innhegningene, med elektriske gjerder, slik at hver del blir på cirka fem mål. Bare det å sette opp disse gjerdene er litt av en jobb i seg selv. Hvorfor må vi så gjøre det? Fordi sauene må flyttes fra ett beite til et annet hver dag, og vi må kjøre ut høy og annet fôr til dem. Annet fôr kan innbefatte bygg og nøtter, spesielt før sauene skal lamme, og de trenger ekstra næring. Vi fôrer også årsgamle sauer med kålrot. Og hvor får vi så kålrot fra? Vi dyrker den. Det betyr at vi må drive jordbruk i tillegg til sauefarmen. Men la oss nå se på det mest glederike arbeidet, lammingen.

Vi fungerer som «jordmødre»

Når september kommer, kjører Barbara og jeg rundt på jordene på motorsyklene våre. Nei, det er ikke kappkjøring vi driver med. Motorsyklene er det transportmidlet vi bruker for å nå fram til sauene. Vi prøver å se til de søyene som skal lamme, fire—fem ganger hver dag for å hjelpe dem som måtte ha vanskeligheter. De fleste lammer uten noen komplikasjoner, men vi må allikevel merke tvillinglammene, slik at vi, hvis de blir borte fra hverandre, kan føre dem sammen igjen.

Noen av søyene har en hard fødsel, og da hjelper motorsyklene oss til å komme raskt til unnsetning. Hvis for eksempel et lam kommer ut med hodet først uten at bena også stikker ut, kan det bli kvalt. Da trer vi til som «jordmødre» og hjelper naturen, slik at fødselen forløper normalt. For dem som ikke er vant til det, kan det kanskje virke som et temmelig ufyselig arbeid, men for oss er det å se nytt liv komme til verden hvert år som å være vitne til et mirakel.

De fleste av søyene får tvillinglam. Etter hvert setter vi et farget øremerke på omkring 500 hunnlam som vi beholder for videre avl. Denne øremerkingen viser hvor gamle de er. Etter tre—fire måneder blir hannene og de overskytende hunnene sendt til slakteriet for å bli slaktet. Vi har forresten også en spesiell terminologi som angir alderen. En ett år gammel sau kalles en ungsau, og en som er to år, kalles en «to-tenner». En sau får nemlig bare i alt åtte tenner, to hvert år. Når en søye er en «to-tenner», kan den bli drektig.

Men la oss ikke glemme hovedgrunnen til at vi holder sauer — den verdifulle drakten deres, ullen. Det bringer oss til en travel tid med hardt arbeid.

Klipping av sauene

En god saueklipper kan klippe 300—400 sauer på en dag. Jeg stiller ikke i den klassen; jeg klipper gjennomsnittlig omkring 150 sauer på en dag. De fleste av sauene blir klipt én gang i året, men noen blir klipt to ganger, som ungsauer i oktober og som toåringer i mars. For å gjøre klippingen lettere stusser vi halen på dem når de er lam. Det bidrar til å holde bakdelen deres ren.

I gamle dager ble sauene klipt med saks. I dag har vi elektriske klippemaskiner, men arbeidet er fremdeles anstrengende og krever spesielle ferdigheter. Arbeidet kan gjøres lettere eller tyngre, avhengig av hvordan man holder sauen. Jeg ansetter saueklippere som blir betalt etter hvor mange sauer de klipper hver dag. Vanligvis får vi mellom fire og seks kilo ull fra hver sau.

Neste del av arbeidsprosessen består i å bearbeide ullen før den sendes til ullhandlere. Vi må pakke den i baller som veier nesten 200 kilo hver. Men hvordan kan vi garantere at ullen holder høy kvalitet? Det er en annen fase i arbeidet vårt som er av vesentlig betydning for å få god ull.

Sauene får seg et bad

Sauene får midd eller lus fra hverandre, og disse parasittene gir dem kløe. Før du vet ordet av det, står sauene og gnir seg mot gjerdet istedenfor å spise. Dermed går de ned i vekt og ødelegger ullen. Hvordan kan vi forhindre dette? Vi bader dem i en kjemisk væske en gang i året. Dette er også en tid med mye hardt arbeid. En tilreisende utlending som besøkte farmen min, fikk se dette. Hør hvordan han beskriver det.

Fra en bygutts synspunkt

«Da jeg kom til stedet, hadde badingen vært i full sving i flere timer. Det første jeg fikk se med mine uerfarne ’byøyne’, var vill forvirring og mye bråk. Mennene ropte, og hundene bjeffet. Noen av sauene hostet; andre pustet og peste. Hundene løp bokstavelig talt oppå ryggen av de skremte sauene for å komme opp i spissen av flokken og få den i bevegelse igjen når den korket seg. Snart klarte jeg å se logikken i det som foregikk.

Hundrevis av sauer stod i innhegninger og ventet på tur til å bli ledet inn i en smal renne. Der ventet en av sauefarmerne ved siden av et lite basseng som inneholdt en kjemisk blanding og var skjult for sauene av et forheng av sekkestrie. Så snart sauen nådde fram til mannen som stod og ventet, skubbet han til den med kneet så den fór inn under sekkestrien og med et plask havnet i bassenget og den skumle væsken. Sauens første reaksjon var å prøve å komme seg opp igjen, så den begynte å svømme mot den trange utgangen. Men på hver side stod det arbeidere med lange staker i hendene. De dyttet sauen ned i væsken for at all ullen skulle bli gjennombløt. Når sauene hadde kommet seg opp av væsken, hostet og harket de og ristet seg kraftig, så spruten stod. Når noen var rede til å slippes løs fra utgangskveen, fikk de lov til å vende tilbake til beitet, noe det så ut til at de fleste gjorde med iver og lettelse!»

Kampen mot sauelus og orm

Det er interessant for meg å høre hvordan en utenforstående beskriver det vi gjør. Du lurer kanskje på hva slags kjemisk løsning vi har i badet? Det kalles for Grenade, og den virksomme bestanddelen i stoffet er pyretroid, med fem prosent Cyhalothrin, som dreper lusene. Disse parasittene er ikke de eneste fiendene sauene har. De får også innvollsorm og lungeorm. Det betyr at vi regelmessig må gi dem store doser medisin. Det igjen innebærer at vi må bringe sauene hjem til gården. Vi setter dem inn i en smal, inngjerdet passasje som er litt over en meter bred og har plass til 50 sauer. Så får de medisinen sin ved at vi heller i dem en kjemisk blanding som tar knekken på ormene. Vi har medisinen oppi en kanne som vi bærer på ryggen. Ut fra kannen går det et rør med et munnstykke ytterst, og ved hjelp av dette sprøyter vi medisinen ned gjennom svelget på sauen. Av og til må vi også gi penicillin for å motvirke blodforgiftning.

Får sauene våre noen gang munn- og klovsyke? Nei, og det kan vi takke den strenge kontrollen ved New Zealands havner og flyplasser for, en kontroll som utføres etter forskrifter fra immigrasjonsmyndighetene og landbruksvesenet. Mange utlendinger blir forskrekket når de ankommer lufthavnene våre og får vite at kabinen må sprayes før de kan gå ut. Men det er en av grunnene til at dyr i New Zealand ikke blir rammet av enkelte av de sykdommene som rammer dyr i andre land.

De uunnværlige hundene

Fortellingen min ville ikke være fullstendig hvis jeg ikke nevnte noe om gjeterhundene. På farmen har vi alltid fem—seks hunder av to forskjellige blandingsraser som har tilknytning til collie. Vi har det vi kaller huntaway-hunder. De bjeffer på sauene og holder flokken sammen og driver den framover ved blant annet å løpe bortover ryggen på sauene for å komme i en strategisk posisjon. Den andre typen, lederhunden, styrer sauene med blikket sitt uten å gi fra seg en lyd. Den kan løpe rett bort til en sau og se den inn i øynene og på den måten true den ved bare å se på den uten å bjeffe. Vi hadde aldri klart å utføre arbeidet vårt uten disse trofaste dyrene. De kan jobbe til de stuper.

Dette var et lite innblikk i hvordan livet vårt arter seg på en sauefarm her i Mossburn i New Zealand. Så neste gang du kjøper et fint klesplagg av ull, kan du kanskje sende en tanke til de sauefarmerne som så omhyggelig har alt opp de dyrene som har frambrakt ullen. — Fortalt av Bruce Cournane.

[Bilde på side 16]

Her vises 19 forskjellige raser fram på en utstilling i Agrodome i Rotorua

[Rettigheter]

Agrodome Rams on Stage

[Bilder på side 18]

Over: En sau får seg et bad

Under til høyre: Å klippe sauer er en hard jobb