Del 2

Vitenskap — menneskenes vedvarende søken etter sannhet

Letingen begynner

«INGEN vet hvem som først oppdaget ilden, oppfant hjulet, utviklet pilen og buen eller prøvde å forklare det at solen står opp og går ned,» skriver The World Book Encyclopedia. Men alt dette ble oppdaget, oppfunnet, utviklet og forklart, noe som førte til at verden aldri ble den samme igjen.

Disse landevinningene var tidlige skritt på en reise på leting etter sannhet — en reise som nå har vart i omkring 6000 år. Menneskene har alltid vært vitebegjærlige og ønsket å forstå både de levende organismene og den døde materien i verden omkring dem. De har også vært interessert i å anvende det de lærer, å bruke det på en praktisk måte til gagn for seg selv. Denne medfødte tørsten etter kunnskap og ønsket om å anvende den har vært drivkrefter i menneskenes vedvarende søken etter vitenskapelige sannheter.

Disse første forsøkene på å anvende vitenskapelige resultater i praksis ble naturligvis ikke kalt teknologi, som dette er kjent som i dag. Og de som gjorde slike forsøk, ble heller ikke kalt vitenskapsmenn. Nei, i mesteparten av den tiden menneskeheten har eksistert, har vitenskap i moderne forstand faktisk ikke eksistert. Da den engelske dikteren Chaucer så sent som på 1300-tallet brukte det engelske ordet for «vitenskap», siktet han ganske enkelt til alle de forskjellige former for kunnskap. Dette var i samsvar med grunnbetydningen av ordet, som kommer fra et latinsk ord som betyr «å vite».

Den første zoologen viser vei

Uansett hva vitenskapen opprinnelig ble kalt, fikk den sin begynnelse i Edens hage så snart menneskene begynte å utforske verden omkring seg. Allerede før Eva ble skapt, fikk Adam i oppdrag å gi dyrene navn. For å kunne gi dem passende navn måtte han nøye studere deres særtrekk og vaner. Dette kaller vi i dag zoologi. — 1. Mosebok 2: 19.

Adam og Evas første barn, Kain, «gav seg til å bygge en by», så han må ha hatt tilstrekkelig vitenskapelig viten til å utvikle nødvendige redskaper. Senere ble det sagt at en av hans etterkommere, Tubalkain, «smidde alle slags redskaper av bronse og jern». På den tid var vitenskapen og teknologien åpenbart kommet lenger. — 1. Mosebok 4: 17—22.

Da Egypt ble en verdensmakt — den første som er omtalt i Bibelen — var vitenskapen kommet så langt at egypterne kunne bygge kolossale pyramider. Oppslagsverket The New Encyclopædia Britannica sier at konstrueringen av disse pyramidene «først ble gjennomført med godt resultat etter mye eksperimentering hvorved store byggetekniske problemer ble løst». For å kunne løse disse problemene måtte egypterne ha hatt betydelige matematikkunnskaper og sannsynligvis også ferdigheter innen enkelte beslektede vitenskapsgrener.

Den vitenskapelige nysgjerrighet var naturligvis ikke begrenset bare til egypterne. Babylonerne laget tall- og målesystemer og utviklet dessuten en kalender. I Det fjerne østen gav den kinesiske sivilisasjonen verdifulle bidrag til vitenskapen. Og forfedrene til inkaene og mayaene i Amerika utviklet en høytstående sivilisasjon som senere overrasket europeiske oppdagere, som ikke hadde ventet at «tilbakestående innfødte» kunne oppnå slike resultater.

Det disse folkeslagene i oldtiden opprinnelig betraktet som vitenskapelige sannheter, viste seg imidlertid ikke alltid å være riktig. The World Book Encyclopedia forteller at foruten de nyttige redskapene babylonerne frambrakte med tanke på vitenskapelig forskning, «utviklet de også psevdovitenskapen astrologi».a

Babylon gjør seg bemerket overalt

For dem som studerer Bibelen, er Babylon nærmest et synonym til falsk tilbedelse. Babylonerne var opptatt av astrologi og trodde at forskjellige guder hersket over hver sin del av himmelen. Bibelen, som lærer at det finnes bare én sann Gud, er vitenskapelig korrekt når den forkaster den psevdovitenskap som kalles astrologi. — 5. Mosebok 18: 10—12; 1. Korinter 8: 6; 12: 6; Efeserne 4: 6.

Religion var en svært viktig del av menneskenes liv i tidlige tider. Det er derfor forståelig at vitenskapen ikke utviklet seg uavhengig av religiøse oppfatninger og forestillinger. Dette kommer spesielt til uttrykk innen legevitenskapen.

«Gamle dokumenter som skildrer det egyptiske samfunn og egyptisk legekunst under Det gamle rike, viser at magi og religion var uløselig knyttet til den empirisk-rasjonelle medisinske praksis, og at sjefmagikeren ved faraos hoff også ofte tjente som nasjonens sjeflege,» sier The New Encyclopædia Britannica.

Under det tredje egyptiske dynasti vant en kjent arkitekt som het Imhotep, anerkjennelse som en svært dyktig lege. Mindre enn hundre år etter hans død ble han tilbedt som legekunstens gud i Egypt. Ved slutten av 500-tallet før vår tidsregning var han blitt opphøyd til en plass blant de store gudene. Templer som var innviet til ham, var «ofte overfylt av syke som bad og sov der i overbevisning om at guden ville åpenbare et botemiddel for dem i drømmene deres,» forteller The New Encyclopædia Britannica.

Egyptiske og babylonske leger var i høy grad påvirket av religiøse forestillinger. «Den framherskende sykdomsoppfatning på den tid og i mange generasjoner framover gikk ut på at feber, infeksjoner, smerter og lidelser var et resultat av at onde ånder, eller demoner, angrep kroppen,» sier boken The Book of Popular Science. Den medisinske behandlingen omfattet derfor vanligvis religiøse ofringer, trylleformularer eller besvergelser.

Senere, på 300- og 400-tallet før vår tidsregning, reiste den greske legen Hippokrates tvil om denne oppfatningen. Han er spesielt kjent på grunn av den hippokratiske ed, som i grove trekk fremdeles regnes som en norm for god legeetikk. Boken Moments of Discovery—The Origins of Science bemerker at Hippokrates også var «blant de første som konkurrerte med prestene om å finne en forklaring på folks sykdommer». Han drev medisinsk praksis i vitenskapens ånd ved å lete etter naturlige årsaker til sykdommene. Fornuft og erfaring begynte å erstatte religiøs overtro og gjetninger.

Ved å skille legevitenskapen fra religiøse dogmer tok Hippokrates et skritt i riktig retning. Likevel blir vi ennå i dag minnet om legevitenskapens religiøse bakgrunn. Legekunstens eget symbol er en stav med en slange snodd omkring — staven tilhører Asklepios, legekunstens gud hos grekerne. Dette symbolet, asklepiosstaven, kan spores tilbake til de gamle helbredelsestemplene hvor det ble holdt hellige slanger. Ifølge oppslagsverket The Encyclopedia of Religion hadde disse slangene i seg «evnen til å gi nytt liv og fornye helsen».

Hippokrates ble senere kjent som legekunstens far. Men det betyr ikke at han ikke av og til tok feil vitenskapelig sett. Boken The Book of Popular Science forteller at noen av hans uholdbare oppfatninger «kan virke ganske utrolige for oss i dag», men advarer mot overmot på dette området og sier: «Noen av de medisinske teoriene som nå er sterkt rotfestet, vil sannsynligvis virke like utrolige for mennesker i en framtidig generasjon.»

Gradvise framskritt

Avdekkingen av vitenskapelige sannheter har altså vært en gradvis prosess hvor menneskene over mange hundre år har skilt sannheter ut fra feilaktige teorier. Men for at dette skulle være mulig, måtte det som én generasjon oppdaget, bringes nøyaktig videre til den neste. Dette kunne naturligvis gjøres muntlig, ettersom menneskene ble skapt med evnen til å tale. — Jevnfør 1. Mosebok 2: 23.

Men denne måten å formidle observasjoner på ville aldri ha vært pålitelig nok til å gi den nøyaktighet som vitenskapelig og teknologisk framgang krever. Det var åpenbart behov for å kunne bevare opplysninger i skreven form.

Man vet ikke nøyaktig når menneskene begynte å skrive. Men da de gjorde det, rådde de over en enestående metode når det gjaldt å formidle opplysninger som andre kunne bygge videre på. Før papiret ble oppfunnet — sannsynligvis i Kina cirka år 105 e.v.t. — ble det skrevet på materialer som leirtavler, papyrus og pergament.

Det ville ha vært umulig å oppnå noen vesentlig vitenskapelig framgang uten tall- og målesystemer. Man kan neppe overdrive betydningen av at disse ble utformet. The Book of Popular Science sier at bruken av matematikk har «universelt omfang», og minner oss om at «dens analyser har ført til mange ytterst viktige vitenskapelige framskritt». Matematikk tjener også «som et uvurderlig redskap for kjemikeren, fysikeren, astronomen, ingeniøren og andre».

I århundrenes løp har andre faktorer satt fart i letingen etter vitenskapelige sannheter. Én slik faktor er muligheten til å reise. The Book of Popular Science forklarer: «Den som besøker fremmede land, vil sannsynligvis få større vitebegjær på grunn av nye synsinntrykk, lyder, lukter og smaker. Han vil bli fristet til å spørre hvorfor ting er så forskjellige i et fremmed land, og i forsøket på å tilfredsstille sitt vitebegjær vil han få visdom. Slik var det med de gamle grekerne.»

Ja, alltid disse grekerne

Les i historien om religion, politikk eller handelsvirksomhet, og du vil oppdage at grekerne ikke bare blir flyktig omtalt. Hvem har ikke hørt om deres berømte filosofer, en betegnelse som er hentet fra det greske ordet fi·lo·so·fiʹa, som betyr «kjærlighet til visdom»? Grekernes kjærlighet til visdom og tørst etter kunnskap var velkjent i det første århundre, da den kristne apostelen Paulus besøkte landet deres. Han snakket med epikureiske og stoiske filosofer, som i likhet med «alle atenerne og de fremmede som oppholdt seg der, . . . ikke [brukte] sin fritid til noe annet enn å fortelle om noe eller å høre på noe nytt». — Apostlenes gjerninger 17: 18—21.

Det er derfor ikke overraskende at det er grekerne — av alle gamle folkeslag — som har gitt vitenskapen den største arven. The New Encyclopædia Britannica sier: «Den greske filosofiens forsøk på å framsette en teori om universet som kunne erstatte de mytiske kosmologiene, førte etter hvert til faktiske vitenskapelige oppdagelser.»

Ja, noen av de greske filosofene gav betydelige bidrag til letingen etter vitenskapelige sannheter. De strebet etter å luke ut feilaktige forestillinger og teorier som deres forgjengere hadde hatt, samtidig som de bygde videre på grunnlag av det de fant ut var riktig. (Se eksemplene i rammen.) Blant alle folkeslag i fortiden var det altså de greske filosofene som kom nærmest når det gjaldt å tenke som dagens vitenskapsmenn. I parentes bemerket ble begrepet «naturfilosofi» inntil ganske nylig brukt for å beskrive de forskjellige vitenskapsgrenene.

Med tiden ble Hellas, som hadde en slik kjærlighet til filosofi, politisk sett overskygget av det nyopprettede romerske riket. Fikk dette noen innvirkning på den vitenskapelige framgangen? Eller ville kristendommens komme føre til noen forandring? Del 3, i det neste nummeret av Våkn opp!, vil besvare disse spørsmålene.

[Fotnote]

[Ramme på side 22]

Førkristne greske «vitenskapsmenn»

THALES fra Milet (det sjette århundre), spesielt kjent for sitt matematiske arbeid og for troen på at vann er det egentlige urstoff i all materie. Han fant fram til en kritisk metode når det gjaldt å bestemme strukturen i kosmos, noe The New Encyclopædia Britannica sier var «avgjørende i utviklingen av den vitenskapelige tenkemåten».

Sokrates (det femte århundre) blir i The Book of Popular Science kalt «skaperen av en forskningsmetode — dialektikk — som kommer nær selve hjertet i den sanne vitenskapelige metode».

Demokrit fra Abdera (det femte og det fjerde århundre) bidrog til å legge grunnlaget for den universelle atomteorien og for teoriene om materiens og energiens konstans.

Platon (det femte og det fjerde århundre) grunnla Akademiet i Aten som et institutt for systematisk filosofisk og vitenskapelig forskning.

Aristoteles (det fjerde århundre), en kyndig biolog, opprettet Lykeion, en vitenskapelig institusjon hvor det ble forsket på mange områder. Forestillingene hans dominerte den vitenskapelige tankegang i over 1500 år, og han ble betraktet som den øverste vitenskapelige autoritet.

Evklid (det fjerde århundre), antikkens mest framstående matematiker, er best kjent for sin samling av kunnskap om geometri. Ordet «geometri» kommer fra et gresk ord som betyr «jordmåling».

Hipparkhos fra Nikaia (det andre århundre), en fremragende astronom og grunnleggeren av trigonometrien. Han ordnet stjernene i størrelsesklasser etter lysstyrke, et system som i grove trekk ennå er i bruk. Han var en forløper for Ptolemaios, en fremtredende geograf og astronom i det andre århundre etter vår tidsregning, som bygde videre på Hipparkhos’ resultater og lærte at jorden er universets sentrum.

[Bilde på side 23]

Asklepiosstaven, en påminnelse om at vitenskapen ikke har utviklet seg uavhengig av religiøs påvirkning