Del 3

Vitenskap — menneskenes vedvarende søken etter sannhet

Religion og vitenskap — en dårlig kombinasjon

FLERE tusen års søken etter vitenskapelige sannheter hadde lagt et solid grunnlag for videre forskning. Det så ikke ut til at noe kunne stå i veien for ytterligere framskritt. Likevel sier boken The Book of Popular Science at «det gikk svært dårlig med vitenskapen i det tredje, fjerde og femte århundre etter Kristus».

Det var to begivenheter som for en stor del var årsak til dette. I det første århundre var en ny religiøs epoke blitt innledet av Jesus Kristus. Og noen tiår tidligere, i år 31 f.v.t., hadde en ny politisk epoke begynt da det romerske riket ble grunnlagt.

Romerne var i motsetning til de greske filosofene som levde før dem, «mer interessert i å løse dagliglivets problemer enn i å lete etter abstrakte sannheter,» sier den boken som er sitert ovenfor. Dette førte logisk nok til at «de tilførte den rene vitenskap svært lite».

Romerne bidrog imidlertid til å bringe videre den vitenskapelige viten som var blitt samlet inntil da. Plinius den eldre laget for eksempel et vitenskapelig samleverk i det første århundre som ble kalt Naturalis Historia (naturhistorie). Selv om det inneholdt flere feil, bevarte det forskjellige vitenskapelige opplysninger som ellers kunne ha gått tapt for etterslekten.

Når det gjelder den religiøse situasjonen, så var ikke den raskt voksende kristne menighet engasjert i datidens vitenskapelige søken. Det var ikke det at de kristne var imot dette, men det som var viktigst for dem, slik Kristus selv viste, var å forstå religiøse sannheter og å spre disse. — Matteus 6: 33; 28: 19, 20.

Allerede før utløpet av det første århundre hadde frafalne kristne begynt å forfalske den religiøse sannhet som de hadde fått i oppdrag å utbre. Dette førte senere til at det ble opprettet en frafallen form for kristendom, slik det var blitt forutsagt. (Apostlenes gjerninger 20: 30; 2. Tessaloniker 2: 3; 1. Timoteus 4: 1) Senere begivenheter viste at de ikke bare forkastet religiøse sannheter, men at de også hadde en likegyldig holdning — og noen ganger til og med en fiendtlig holdning — til vitenskapelige sannheter.

Det «kristne» Europa taper ledelsen

Oppslagsverket The World Book Encyclopedia sier om middelalderen (fra 400- til 1400-tallet) at «de lærde i Europa var mer interessert i teologi, eller religionsstudier, enn i naturstudier». Og Collier’s Encyclopedia påpeker at denne «fokuseringen på frelse istedenfor på naturforskning var mer til hinder for vitenskapen enn til fremme av den».

Det var ikke meningen at Kristi lære skulle være et slikt hinder. Men kristenhetens labyrint av falske religiøse forestillinger bidrog til at situasjonen ble slik, for eksempel den overdrevne vekt som ble lagt på frelsen av en angivelig udødelig sjel. Det meste av undervisningen lå under kirkens kontroll og ble hovedsakelig drevet i klostrene. Denne religiøse holdningen hemmet letingen etter vitenskapelige sannheter.

Helt fra begynnelsen av det første århundre kom vitenskapelige spørsmål i annen rekke i forhold til teologi. Noen av de få vitenskapelige framskritt som er verd å nevne, var på det medisinske område. Den romerske medisinske skribenten Aulus Celsus i det første århundre blir kalt «romernes Hippokrates», og han skrev det som nå blir betraktet som en medisinsk klassiker. Den greske farmakologen Pedanios Dioskorides, som var militærlege for Neros romerske hæravdelinger, fullførte et fremragende farmakologisk læreverk som ble mye brukt i mange hundre år. Galenos, en greker i det andre århundre, grunnla den eksperimentelle fysiologi og øvde derved innflytelse på medisinsk teori og praksis både på sin egen tid og opp gjennom hele middelalderen.

Perioden med vitenskapelig stillstand fortsatte også etter det 15. århundre. Europeiske vitenskapsmenn gjorde riktignok enkelte oppdagelser i denne tiden, men for det meste var dette ikke nye oppdagelser. Bladet Time bemerker: «[Kineserne] var vitenskapens første mestere. De visste lenge før europeerne hvordan de skulle bruke kompasset, lage papir og krutt [og] trykke med løse typer.»

Det framherskende vakuum som rådde i det «kristne» Europa når det gjaldt vitenskapelig tenkning, førte altså til at ikke-kristne kulturer overtok føringen.

Vitenskapelig framgang

På 800-tallet tok snart arabiske vitenskapsmenn ledelsen i vitenskapelige spørsmål. Det tiende og det ellevte århundre — mens kristenheten stod på stedet hvil — var i særlig grad en gullalder for dem. De gav verdifulle bidrag innen medisin, kjemi, botanikk, fysikk, astronomi og framfor alt matematikk. (Se rammen på side 20.) Maan Z. Madina, som er professor i arabisk ved Columbia universitet, sier at «moderne trigonometri og også algebra og geometri er for en stor del utviklet av arabere».

Mye av dette var ny viten. Men noe var basert på et bredt grunnlag av gresk filosofi og ble merkelig nok hjulpet fram som følge av religiøs innblanding.

Kristendommen spredte seg forholdsvis tidlig til Persia og deretter til Arabia og India. På 400-tallet ble Nestorios, som var patriark i Konstantinopel, trukket inn i en strid som førte til at den ortodokse kirke ble splittet. Som følge av det ble det dannet en utbrytergruppe, nestorianerne.

På 600-tallet kom plutselig en ny religion, islam, til syne på verdensarenaen og begynte sin militære ekspansjon. Nestorianerne var da snare til å formidle den kunnskap de hadde, til sine arabiske herrer. «Nestorianerne var de første som virket til fremme for gresk vitenskap og filosofi ved å oversette greske tekster til syrisk og senere til arabisk,» sier The Encyclopedia of Religion. De var også «de første som lanserte gresk medisin i Bagdad». Arabiske vitenskapsmenn begynte å bygge videre på det de lærte av nestorianerne. Arabisk erstattet syrisk som det vitenskapelige språk i det arabiske riket og viste seg å være et språk som egnet seg for vitenskapelige opptegnelser.

Men araberne ikke bare tilegnet seg kunnskap; de brakte den også videre. Da maurerne rykket inn i Europa via Spania — for så å bli værende i over 700 år — hadde de med seg en opplyst muslimsk kultur. Og under de åtte såkalte kristne korstogene, mellom 1096 og 1272, ble korsfarerne fra Vest-Europa imponert over den høytstående islamske sivilisasjonen de kom i kontakt med. De vendte tilbake med «en vrimmel av nye inntrykk,» som en skribent uttrykte det.

Araberne forenkler matematikken

Et av de betydningsfulle bidrag araberne gav Europa, var innføringen av arabiske tall, noe som erstattet den romerske bruken av bokstaver. Men benevnelsen «arabiske tall» er egentlig misvisende. «Hinduisk-arabiske tall» er nok et riktigere uttrykk. På 800-tallet skrev riktignok den arabiske matematikeren og astronomen Al-Khwarizmî om dette tallsystemet, men han hadde hentet det fra hinduiske matematikere i India, som hadde utviklet det over 1000 år tidligere, på 200-tallet før vår tidsregning.

Dette tallsystemet var lite kjent i Europa før den anerkjente matematikeren Leonardo Fibonacci (også kjent som Leonardo fra Pisa) lanserte det i 1202 i Liber Abaci (kulerammens bok). Han viste hvilke fordeler systemet hadde, og forklarte: «De ni indiske tallene er: 9 8 7 6 5 4 3 2 1. Med disse ni tallene og med tegnet 0 . . . kan man skrive et hvilket som helst tall.» Til å begynne med reagerte europeerne tregt. Men ved slutten av middelalderen hadde de antatt det nye tallsystemet, og fordi det var så enkelt, stimulerte det den vitenskapelige framgangen.

Hvis du tviler på at hinduisk-arabiske tall er en forenkling i forhold til de tidligere brukte romertallene, kan du jo prøve å trekke LXXIX fra MCMXCIII. Står du fast? Kanskje 79 fra 1993 vil være litt lettere.

Interessen vekkes til live i Europa

Den vitenskapelige interessen som hadde vært så stor i den muslimske verden, begynte å avta på 1100-tallet. Den ble imidlertid vakt til live i Europa da grupper av lærde begynte å danne forløperne til dagens universiteter. På midten av 1100-tallet ble universitetene i Paris og Oxford grunnlagt. Så fulgte Cambridge universitet på begynnelsen av 1200-tallet og universitetene i Praha og Heidelberg på 1300-tallet. På 1800-tallet var universitetene blitt de viktigste sentrene for vitenskapelig forskning.

Disse skolene var opprinnelig under sterk religiøs innflytelse, og de fleste studiene var konsentrert om teologi eller tilpasset teologien. Men skolene anerkjente samtidig gresk filosofi, spesielt Aristoteles’ skrifter. The Encyclopedia of Religion sier at «den skolastiske metode . . . opp gjennom hele middelalderen . . . var bygd opp i samsvar med den aristoteliske logikk når det gjaldt definering, inndeling og resonnering i forbindelse med tekstfortolkning og problemløsning».

På 1200-tallet gikk en lærd mann, Thomas av Aquino, inn for å forene Aristoteles’ lære med kristen teologi. Han ble senere kalt «den kristne Aristoteles». På visse punkter var han imidlertid uenig med Aristoteles. Thomas av Aquino forkastet for eksempel teorien om at jorden alltid har eksistert, og var enig med Bibelen i at den er blitt skapt. Ved å holde fast ved «troen på at universet er ordnet og kan forstås ved hjelp av forstanden, . . . gav [han] et verdifullt bidrag til utviklingen av moderne vitenskap,» sier The Book of Popular Science.

For det meste ble imidlertid det som Aristoteles, Ptolemaios og Galenos lærte, godtatt som ufeilbarlige sannheter, også av kirken. Den ovennevnte boken sier: «Aristoteles’ ord var lov i middelalderen, da det var liten interesse for vitenskapelige forsøk og direkte observasjoner. Ipse dixit (’han har selv sagt det’) var det argument som skolastikere i middelalderen brukte for å bevise sannheten i mang en ’vitenskapelig’ uttalelse. Disse forholdene førte til at Aristoteles’ feilaktige oppfatninger hemmet den vitenskapelige framgangen i mange hundre år, spesielt innen fysikk og astronomi.»

En som protesterte mot at man så blindt skulle holde seg til tidligere oppfatninger, var munken Roger Bacon i Oxford på 1200-tallet. Bacon er blitt kalt «den største skikkelse innen middelaldersk vitenskap». Han var nesten alene om å gjøre seg til talsmann for eksperimentering som et middel til å komme fram til vitenskapelige sannheter. Det sies at han så tidlig som i 1269 — flere hundre år forut for sin tid — forutsa at det ville komme selvgående kjøretøyer, fly og motoriserte skip.

Men trass i sin framsynthet og fremragende dyktighet hadde Bacon bare begrensede kunnskaper om sannheten. Han trodde sterkt på astrologi, magi og alkymi. Dette viser at vitenskap virkelig er en vedvarende søken etter sannhet; vitenskapelige sannheter er hele tiden gjenstand for revidering.

Selv om det så ut til at den vitenskapelige forskning lå i dvale på 1300-tallet, var menneskenes søken etter vitenskapelige sannheter langt fra over da 1400-tallet gikk mot slutten. De neste 500 årene skulle faktisk komme til å overskygge fullstendig det som hadde skjedd inntil da. Verden stod på terskelen til en vitenskapelig revolusjon. Og som tilfellet er med alle revolusjoner, skulle denne komme til å få sine helter, sine skurker og framfor alt sine ofre. Lær mer om dette i Del 4 i serien «Vitenskap — menneskenes vedvarende søken etter sannhet», som kommer i det neste nummeret av Våkn opp!

[Ramme på side 20]

Gullalderen for arabisk vitenskap

Al-Khwarizmî (700- og 800-tallet), irakisk matematiker og astronom; kjent for å være opphav til betegnelsen «algebra», som kommer fra al-jebr, et arabisk ord som betyr «forening, kombinasjon».

Abū Mūsā Jābir ibn Ḥayyān (700- og 800-tallet), alkymist; kalt den arabiske kjemis far.

Al-Battani (800- og 900-tallet), astronom og matematiker; forbedret Ptolemaios’ astronomiske beregninger og kunne derfor mer nøyaktig bestemme for eksempel årets og årstidenes lengde.

Ar-Rāzī (Rhazes) (800- og 900-tallet), en av de mest kjente persiskfødte legene; den første som skilte mellom kopper og meslinger, og den første som klassifiserte alle stoffer som enten animalske, vegetabilske eller mineralske.

Abū ‘Alī al-Ḥasan ibn al-Haytham (Alhazen) fra Basra (900- og 1000-tallet), matematiker og fysiker; kom med betydelige bidrag til optikken, blant annet i forbindelse med lysbrytning, refleksjon, samsyn og atmosfærisk brytning; den første som helt riktig forklarte at synet er et resultat av at øyet fanger opp lys som kommer fra en gjenstand.

Omar Khayyam (1000- og 1100-tallet), berømt persisk matematiker, fysiker, astronom, lege og filosof; best kjent i Vesten for sin poesi.

[Bilder på side 18]

Aristoteles (øverst) og Platon (nederst) har øvd sterk innflytelse på den vitenskapelige tankegang opp gjennom århundrene

[Rettigheter]

National Archaeological Museum of Athens

Musei Capitolini, Roma