Filippinenes høyesterett forsvarer tilbedelsesfriheten

Av Våkn opp!s medarbeider på Filippinene

DEN 7. juni 1993, da flere millioner filippinske skolebarn begynte på skolen igjen, var det nok Jehovas vitners barn som var gladest. Hvorfor? Jo, den 1. mars 1993, helt på slutten av det forrige skoleåret, endret Filippinenes høyesterett rettsoppfatning i forhold til en høyesterettsavgjørelse av 1959. Den forsvarte dermed Jehovas vitners barns rett til å unnlate å hilse flagget, avlegge troskapsløftet og synge nasjonalsangen.

Hva var det som førte til denne forandringen? Og hvilke følger får denne avgjørelsen for alle frihetselskende mennesker på Filippinene?

Hvorfor Jehovas vitner ikke hilser flagget

Jehovas vitner mener at det å hilse et flagg, synge en nasjonalsang eller avlegge et troskapsløfte er religiøse handlinger. Deres samvittighet, som er oppøvd i samsvar med Bibelen, tillater dem ikke å delta i slike tilbedelseshandlinger. (Matteus 4: 10; Apostlenes gjerninger 5: 29) Uansett hvilket land de bor i, inntar de dette standpunktet. Dermed etterligner de Jesus Kristus, som sa om sine etterfølgere: «De er ikke en del av verden, liksom jeg ikke er en del av verden.» — Johannes 17: 16.

Samtidig viser Jehovas vitner respekt for de myndighetene de har over seg. De tror at myndighetene utgjør en ordning som Gud tillater å eksistere, og føler seg derfor forpliktet til å følge landets lover, betale skatt og vise myndighetspersoner den rette respekt. De vil ikke under noen omstendighet noen gang delta i et opprør mot myndighetene.a

Begrunnelsen for høyesterettsavgjørelsen

Hvilken begrunnelse gav så Filippinenes nåværende høyesterett for å endre rettsoppfatning i forhold til avgjørelsen av 1959 i saken Gerona v. Secretary of Education? I avgjørelsen av 1993, som ble nedskrevet av dommer Griño-Aquino, het det: «Tanken om at noen skal bli tvunget til å hilse flagget, synge nasjonalsangen og avlegge troskapsløftet under en flaggseremoni med trussel om å bli oppsagt fra jobben eller utvist fra skolen, er uforenelig med den samvittighet som dagens generasjon av filippinere har. De er oppflasket med grunnlovsmessige rettigheter som garanterer deres rett til talefrihet og til religions- og tilbedelsesfrihet.»

Retten bemerket at selv om Jehovas vitner «ikke deltar i den obligatoriske flaggseremonien, gir de seg heller ikke av med ’ytre handlinger’ eller en oppførsel som ville støte landsmenn som ønsker å uttrykke sin fedrelandskjærlighet ved å delta i flaggseremonien». Retten sa videre: «De står stille og respektfullt under flaggseremonien for å vise respekt for rettighetene til dem som velger å delta i den høytidelige handlingen. . . . Ettersom de ikke forstyrrer noen ved sin oppførsel, er det ikke hjemmel for å utvise dem.»

Filippinenes nåværende høyesterett tok også et oppgjør med en forutsigelse som ble gjort i Gerona-saken. Der het det nemlig at hvis Jehovas vitner blir fritatt for kravet om å hilse flagget, «vil flaggseremonien bli avleggs eller kanskje bli gjennomført med svært få deltagere. Så vil tiden komme da vi får borgere som ikke er blitt innprentet og ikke har lært å vise ærbødighet for flagget og kjærlighet til landet, beundring for nasjonalhelter og patriotisme — en patetisk, ja, tragisk situasjon. Og alt på grunn av at en liten andel av skoleelevene har trumfet sin vilje igjennom, at de har krevd og fått innvilget fritagelse».

Høyesterettsavgjørelsen av 1993 imøtegikk dette ved å si: «Den situasjonen som høyesterett forutsa i Gerona-saken . . . har ikke oppstått. Vi tror ikke at det å frita Jehovas vitner — en religiøs gruppe som ganske riktig utgjør en ’liten andel av skoleelevene’ — for å hilse flagget, synge nasjonalsangen og avlegge troskapsløftet vil ryste vår del av kloden og plutselig frambringe en nasjon ’som ikke er blitt innprentet og ikke har lært å vise ærbødighet for flagget, kjærlighet til landet, beundring for nasjonalhelter og patriotisme’.»

Til slutt viste den nåværende høyesterett til kommentarene til dommer Robert Jackson ved USAs høyesterett i 1943 i forbindelse med Barnette-saken. Han sa: «Å tro at patriotismen ikke vil kunne blomstre hvis patriotiske seremonier er frivillige og ikke en obligatorisk formalitet, er en lite smigrende vurdering av den appell våre institusjoner har til frie sinn. . . . Friheten til å ha en annen mening er ikke begrenset til ting som ikke spiller så stor rolle. Det ville bare være et skyggebilde av friheten. Det som tilkjennegir frihetens sanne karakter, er retten til å ha en annen mening om ting som ligger den bestående ordning sterkt på hjertet.»

Etter at disse gode poengene var trukket fram, het det i den enstemmige avgjørelsen i den filippinske høyesterett: «Den offentlige ankemotparts vedtak om å utvise den ankende part er herved ANNULLERT OG OMSTØTT. Det midlertidige rettslige påbudet [om at skolemyndighetene ikke skulle iverksette utvisningen i påvente av avgjørelsen] som ble utstedt av denne retten, er herved gjort permanent.»

Meddommer Isagani Cruz tilføyde i tråd med dette: «Etter min ringe oppfatning var avgjørelsen i Gerona-saken basert på en feilaktig antagelse. Retten svevde åpenbart i den villfarelse at staten har rett til å avgjøre hva som er religiøst, og hva som ikke er det, og til å fortelle den enkelte hva han kan og ikke kan tilbe. . . . Når staten krevde at de som utgjør den ankende part i denne saken, skulle delta i flaggseremonien, erklærte den ex cathedra at de ikke ville handle i strid med Bibelen hvis de hilste flagget. Dette er for meg en uberettiget inngripen i deres religiøse oppfatninger, som sier dem det motsatte. Staten kan ikke tolke Bibelen for dem. Den har ingen kompetanse på dette området.»

Hva dette betyr for frihetselskende mennesker

Alle frihetselskende mennesker gleder seg virkelig over denne avgjørelsen som forsvarer folks rett til å velge fritt når det gjelder religion og det å handle i samsvar med sin samvittighet, samtidig som de underordner seg under statens relative myndighet. (Romerne 13: 1, 2) Når staten beskytter den enkeltes rettigheter, åpner den ikke veien for anarki, men tjener i stedet den hensikt som apostelen Paulus omtaler i Romerne 13: 5, 6, der han sier: «Det er . . . tvingende grunn for dere til å underordne dere . . . på grunn av deres samvittighet. Det er jo også derfor dere betaler skatter; for de er Guds offentlige tjenere som stadig tjener nettopp denne hensikt.»

Jehovas vitner på Filippinene har all respekt for høyesterettsdommernes avgjørelse og innser at det er vår Skaper, Jehova Gud, som har krav på den endelige æren for dette.

[Fotnote]