Rasetilhørighet — et kontroversielt spørsmål

SÅ LANGT tilbake i historien som man kjenner til, har den oppfatning at det finnes en kløft mellom «dem» og «oss», preget folks tankegang. Mange er overbevist om at de er de eneste normale mennesker, og at deres måte å gjøre tingene på alltid er den rette. Det er dette vitenskapsmennene kaller etnosentrisme — det synet at ens egen kultur står i sentrum, og at andre kulturer er mindre verdifulle.

Oldtidens grekere hadde for eksempel ikke særlig høye tanker om «barbarene», en betegnelse de brukte på alle ikke-gresktalende. Ordet «barbar» kom av hvordan grekerne oppfattet fremmede tungemål, nemlig som en masse uforståelig «bla-bla». Før og etter grekernes tid følte henholdsvis egypterne og romerne seg på lignende måte hevet over andre folkeslag.

Kineserne kalte i århundrer landet sitt Zhongguo, «Midtens rike», fordi de var overbevist om at Kina var verdens, for ikke å si universets, sentrum. Senere, da europeiske misjonærer med rødt hår, grønne øyne og rødmusset hud kom til Kina, stemplet kineserne dem som «utenlandske djevler». På tilsvarende måte opplevde de første som kom fra Østen til Europa og Nord-Amerika, at deres skjeve øyne og det som ble betraktet som merkelige skikker, gjorde at de lett ble gjort narr av og mistenkeliggjort.

Det finnes imidlertid et bemerkelsesverdig faktum som en bør tenke over. Boken The Kinds of Mankind sier: «Ett er å tro at ens egen rase er andre overlegen; noe annet er å prøve å bevise det ved hjelp av vitenskapelige funn.» Det at man prøver å bevise at én rase er andre raser overlegen, er noe relativt nytt. Antropologen Ashley Montagu skrev at «den oppfatning at det finnes naturlige eller biologiske raser innen menneskeslekten som skiller seg fra hverandre mentalt så vel som fysisk, er en teori som ikke ble utviklet før i slutten av det 18. århundre».

Hvorfor kom spørsmålet om rasemessig overlegenhet så sterkt i forgrunnen i løpet av det 18. og det 19. århundre?

Slavehandelen og rasespørsmålet

En viktig grunn er at den lønnsomme slavehandelen da hadde nådd sitt høydepunkt, og hundretusener av afrikanere ble med makt ført som slaver til Europa og til det amerikanske kontinent. Familier ble ofte oppløst, og menn, kvinner og barn ble sendt til forskjellige verdensdeler og så aldri hverandre igjen. Hvordan kunne slavehandlere og slaveeiere, som i de fleste tilfelle hevdet at de var kristne, forsvare slike umenneskelige handlinger?

Ved å forfekte det syn at svarte afrikanere av natur var mindreverdige. «Jeg er tilbøyelig til å betrakte alle negrer, og i alminnelighet alle andre menneskeraser, som mindreverdige av natur i forhold til de hvite,» skrev den skotske filosofen David Hume, som levde på 1700-tallet. Ifølge Hume fantes det «ingen geniale oppfinnelser hos [negrene], ingen kunstarter og ingen vitenskapsgrener».

Slike påstander var imidlertid feilaktige. Oppslagsverket The World Book Encyclopedia (1973) skrev: «Høyt utviklede negerriker eksisterte i forskjellige deler av Afrika for hundrevis av år siden. . . . Mellom år 1200 og 1600 var det i Timbuktu i Vest-Afrika blomstrende virksomhet ved et negro-arabisk universitet, som ble kjent helt fra Spania og Nord-Afrika til Midtøsten.» Ikke desto mindre var de som var involvert i slavehandelen, raske til å anta det synet som ble framholdt av filosofer som Hume, og som gikk ut på at de svarte utgjorde en rase som var de hvite underlegen, ja, at de i virkeligheten nærmest var som dyr.

Religionen og rasespørsmålet

Slavehandlernes rasistiske oppfatninger fikk betydelig støtte fra religiøse ledere. Så langt tilbake som i 1450-årene bifalt forordninger som var utstedt av romersk-katolske paver, at «hedninger» og «vantro» ble undertrykt og gjort til slaver, slik at deres «sjel» kanskje kunne reddes og komme inn i «Guds rike». De tidlige europeiske oppdagelsesreisende og slavehandlere, som hadde fått kirkens velsignelse, hadde ingen skrupler når det gjaldt å behandle de innfødte på en brutal måte.

«I 1760-årene, og i mange tiår framover, godkjente katolske, anglikanske, lutherske, presbyterianske og reformerte geistlige og teologer at svarte ble gjort til slaver,» sier boken Slavery and Human Progress. «Ingen moderne kirke eller sekt hadde forsøkt å få sine medlemmer fra å eie svarte slaver eller å drive handel med dem.»

Selv om noen av kirkesamfunnene snakket om universelt kristent brorskap, fremmet de også læresetninger som forsterket rasemotsetningene. Oppslagsverket Encyclopaedia Judaica sier for eksempel at «det var først etter langvarige kamper og teologiske diskusjoner at spanierne anerkjente de innfødte rasene de fant i Amerika, som mennesker som hadde en sjel».

Det var underforstått at så lenge «sjelen» til mennesker av slike innfødte raser ble «frelst» ved å bli omvendt til kristendommen, spilte det ingen rolle hvordan kroppen deres ble behandlet. Og når det gjaldt svarte, påstod mange religiøse ledere at de var forbannet av Gud uansett. Skriftsteder ble anvendt på en feilaktig måte for å bevise dette. Prestene Robert Jamieson, Andrew R. Fausset og David Brown sier i sin bibelkommentar: «Forbannet være Kanaan [1. Mosebok 9: 25] — denne dommen er blitt fullbyrdet ved kanaanittenes tilintetgjørelse — ved Egypts fornedrelse og ved at afrikanerne, Kams etterkommere, ble gjort til slaver.» — Commentary, Critical and Explanatory, on the Whole Bible.

Den læresetningen som går ut på at forfaderen til den svarte rase ble forbannet av Gud, er rett og slett ubibelsk. Sannheten er at den svarte rase nedstammer fra Kusj, og ikke fra Kanaan. I 1762 framholdt John Woolman at det å bruke denne bibelske forbannelsen for å rettferdiggjøre at svarte ble gjort til slaver og dermed fratatt sine naturlige rettigheter, «er en så grov forvrengning av fakta at ingen som oppriktig ønsker å la seg lede av rette prinsipper, bør la den få innpass i sitt sinn».

Kvasivitenskapen og rasespørsmålet

Kvasivitenskapen hevet også sin røst i et forsøk på å støtte den teorien at svarte utgjør en underlegen rase. Boken Essai sur l’inégalité des races humaines av den franske forfatteren Joseph de Gobineau, som levde på 1800-tallet, la grunnlaget for mange lignende, senere verker. I denne boken inndelte Gobineau menneskene i tre atskilte raser som utmerket seg i avtagende rekkefølge: den hvite, den gule og den svarte. Han påstod at hver av rasene var i besittelse av enestående egenskaper som fantes i blodet, og at enhver sammenblanding ved giftermål mellom rasene derfor ville resultere i forringelse og tap av de overlegne egenskapene.

Gobineau hevdet at det en gang hadde eksistert en ren hvit rase som bestod av høye, blonde, blåøyde mennesker, som han kalte ariere. Han hevdet at det var arierne som brakte sivilisasjonen og språket sanskrit til India, og at det var arierne som grunnla oldtidens sivilisasjoner i Hellas og Roma. Men fordi arierne giftet seg med underlegne innfødte, gikk disse en gang så strålende sivilisasjonene under, og den ariske rase mistet sin egenart og sine høyverdige egenskaper. Av de resterende folkeslag var de som kom nærmest de rene arierne, ifølge Gobineau, de som levde i Nord-Europa, nærmere bestemt de nordiske folk og i videre forstand det germanske folk.

De viktigste elementene i Gobineaus teorier — inndelingen i tre raser, blodgruppens betydning og den ariske rase — savnet ethvert vitenskapelig grunnlag og er i vår tid kommet i miskreditt i vitenskapelige kretser. Ikke desto mindre ble disse teoriene raskt godtatt av andre. En av dem var en engelskmann, Houston Stewart Chamberlain, som ble så begeistret for Gobineaus teorier at han bosatte seg i Tyskland og gjorde seg til talsmann for den oppfatningen at det bare var gjennom tyskerne at det var håp om å bevare den ariske rases renhet. Chamberlains skrifter ble selvfølgelig populære i Tyskland, noe som fikk uhyggelige følger.

Rasismens uhyggelige følger

I sin bok Mein Kampf hevdet Adolf Hitler at den germanske rase var den overlegne ariske rase som skulle styre verden. Hitler beskyldte jødene for å undergrave den tyske økonomi og mente at de hindret ham i å nå sitt strålende mål. Dermed fulgte en periode med tilintetgjørelse av jøder og andre minoriteter i Europa — en periode som utvilsomt utgjør et av de mørkeste kapitlene i menneskehetens historie. Rasismen, som blant annet Gobineaus og Chamberlains teorier dannet grunnlaget for, hadde fått uhyggelige følger.

Slike grusomheter fant imidlertid ikke bare sted i Europa. På den andre siden av havet, i den såkalte nye verden, var den samme slags grunnløse oppfatninger årsak til at generasjoner av uskyldige mennesker ble påført utallige lidelser. I De forente stater fikk afrikanske slaver omsider sin frihet etter borgerkrigen, men mange stater opprettholdt likevel lover som hindret svarte i å ha mange av de rettighetene som andre borgere hadde. Hvorfor? Hvite borgere mente at den svarte rase ikke var mentalt skikket til å delta i styre og stell.

En sak der en antiraseblandingslov var inne i bildet, illustrerer hvor dypt slike raseoppfatninger var rotfestet. Denne loven forbød ekteskap mellom svarte og hvite. En dommer som dømte et par som hadde brutt denne loven, sa: «Den allmektige Gud skapte rasene, den hvite, den svarte, den gule, den malayiske og den røde, og satte dem på forskjellige kontinenter, og hvis en hadde unnlatt å gripe forstyrrende inn i Hans ordning, ville det ikke ha vært noen grunn til å inngå slike ekteskap.»

Dommeren sa ikke dette på 1800-tallet, men i 1958. Det ble heller ikke sagt på et avsidesliggende sted, men bare 100 kilometer fra Capitol, den amerikanske kongressbygningen! Det var faktisk ikke før i 1967 at De forente staters høyesterett opphevet alle lover mot blandingsekteskap.

Slike diskriminerende lover — i tillegg til raseskille på skoler, i kirker og i andre offentlige institusjoner og diskriminering med hensyn til ansettelsesforhold og boligforhold — har gjort at demonstrasjoner, vold og indre uroligheter hører til livets realiteter i De forente stater og i mange andre land. Selv når en ser bort fra ødeleggelser på liv og eiendom, kan det sinne, det hat og de personlige ydmykelser og lidelser som dette har medført, bare betraktes som en skam og en vanære for et såkalt sivilisert samfunn.

Rasismen er således blitt en av de mest splittende faktorer i det menneskelige samfunn. Den gjør det avgjort påkrevd at vi alle gransker vårt hjerte og spør oss selv: Forkaster jeg enhver læresetning eller ideologi som går ut på at én rase er en annen overlegen? Har jeg forsøkt å kvitte meg med enhver mulig følelse av rasemessig overlegenhet som fortsatt måtte finnes hos meg?

Vi har også grunn til å spørre: Hvilket håp er det om at rasefordommer og rasemotsetninger, som er så utbredt i dag, noen gang kan fjernes? Kan mennesker av forskjellig nasjonalitet og med forskjellig språk og forskjellige skikker leve sammen i fred?

[Bilde på side 7]

Mange hvite betraktet svarte nærmest som dyr

[Rettigheter]

Gjengitt fra DESPOTISM—A Pictorial History of Tyranny

[Bilde på side 8]

Nazistenes tilintetgjørelsesleirer var et katastrofalt resultat av rasistiske oppfatninger

[Rettigheter]

Foto: U.S. National Archives