«Jehova, hjelp den lille piken min til å være trofast!»

JEG ble født inn i en kunstnerfamilie i Alsace i Frankrike i 1930. Om kveldene pleide far å sitte i godstolen og lese bøker om geografi eller astronomi. Hunden min lå og sov ved føttene hans, og når far kom over noe interessant i lesningen, leste han høyt for mor, som satt og strikket til familien. Som jeg koste meg disse kveldene!

Religion var viktig for oss. Vi var ivrige katolikker, og folk som så oss gå til kirken om søndagen, pleide å si: «Klokken er ni, for nå er familien Arnold på vei til kirken.» Hver dag før jeg gikk på skolen, gikk jeg i kirken. Men på grunn av prestens dårlige oppførsel forbød mor meg å gå dit alene. Jeg var seks år den gangen.

Etter at mor hadde lest bare tre brosjyrer som var utgitt av bibelstudentene (nå kjent som Jehovas vitner), begynte hun å forkynne fra hus til hus. Det likte ikke far. Han laget den regel at det ikke skulle diskuteres religion mens jeg hørte på. ’Du får ikke lese det tøvet der!’ Men mor var så begeistret for sannheten at hun bestemte seg for å lese litt i Bibelen sammen med meg. Hun skaffet seg en katolsk bibeloversettelse og leste i den hver morgen, men for å være lydig mot far kommenterte hun ikke det hun leste.

En dag leste hun Salme 115: 4—8 (EN), hvor det står: «Deres avguder er sølv og gull, et verk av menneskehender. . . . Som de selv er, blir de som gjør dem, hver den som setter sin lit til dem.» Så leste hun det andre bud, som lyder: «Du skal ikke lage deg noe gudebilde.» (2. Mosebok 20: 4—6) Jeg gikk straks bort og ødela mitt eget alter, som jeg hadde på rommet mitt.

Jeg pleide å fortelle de katolske klassekameratene mine hva jeg hadde lest i Bibelen hver dag. Da ble det bråk på skolen. Og rett som det var, ropte noen barn «Jødesvin!» etter meg på gaten. Det var i 1937. Denne situasjonen fikk far til å undersøke hva jeg lærte. Han skaffet seg boken Skabelse, som Jehovas vitner hadde utgitt. Han leste den og ble selv et av Jehovas vitner!

Så snart den tyske hær hadde gått inn i Frankrike over den belgiske grense, begynte vi å se flagg med hakekors på kirketakene, men over rådhuset vaiet fortsatt det franske flagget. De franske myndigheter hadde stengt vår Rikets sal og forbudt Jehovas vitners arbeid, og vi arbeidet allerede under jorden da tyskerne kom. Men det ble satt enda mer inn på å knuse vitnene. To år senere, da jeg var 11 år, ble jeg døpt.

Én måned senere, 4. september 1941, klokken to om ettermiddagen, ringte det på døren. Vi ventet far hjem fra arbeidet. Jeg sprang opp, åpnet døren og kastet meg om halsen på ham. En mann som stod bak ham, ropte: «Heil Hitler!» Da jeg kom meg ned på bena igjen, så jeg at den mannen jeg hadde omfavnet, var en SS-soldat! De sendte meg inn på rommet mitt og kryssforhørte mor i fire timer. Da de gikk, ropte den ene av dem: «Du får ikke se mannen din mer! Samme skjebne venter deg og barnet ditt!»

Far var blitt arrestert den morgenen. Han hadde hatt månedslønnen i lommen. SS sperret bankkontoen og nektet mor det dokumentet hun måtte ha for å kunne få en jobb. Deres politikk nå var: «Ikke noe levebrød til det pakket!»

Forfølgelse på skolen

På den tiden ble presset på skolen bare større og større. Hver gang læreren kom inn i klasserommet, måtte alle de 58 elevene stå med utstrakt arm og si: «Heil Hitler.» Når presten kom til religionstimen, sa han: «Heil Hitler — velsignet er den som kommer i Herrens navn.» Klassen svarte: «Heil Hitler — amen!»

Jeg nektet å si «Heil Hitler», og det kom rektor for øre. Det ble skrevet et brev med denne advarselen: «En av elevene bryter skolens reglement, og hvis det ikke skjer noen forandring på en uke, må denne eleven forlate skolen.» Nederst stod det at dette brevet skulle leses opp for de over 20 klassene.

Dagen kom da jeg ble kalt fram for å gjøre min avgjørelse kjent for klassen. Rektor sa at jeg hadde fem minutter på meg til enten å si «Heil Hitler» eller å ta sakene mine og gå. De fem minuttene virket som en evighet. Jeg ble nummen i bena, det virket som om hodet skulle sprenges, og hjertet dunket. Stillheten var til å ta og føle på. Den ble brutt av et kraftig «Heil Hitler!», og hele klassen gjentok det tre ganger. Jeg løp bort til pulten, tok sakene mine og sprang ut.

Mandagen etter fikk jeg lov til å gå på en annen skole. Rektor sa at jeg kunne gå der på den betingelse at jeg ikke fortalte noen hvorfor jeg var blitt utvist fra den andre skolen. De andre i klassen vendte meg ryggen. De kalte meg tyv og kriminell og sa at det var derfor jeg var blitt sendt bort. Jeg fikk ikke forklare hva som var den egentlige grunnen.

Jeg satt bakerst i klassen. Hun som satt ved siden av meg, merket at jeg ikke sa nazistenes hilsen. Hun trodde jeg tilhørte den franske motstandsbevegelsen. Jeg måtte simpelthen fortelle henne hvorfor jeg nektet å si «Heil Hitler»: «I Apostlenes gjerninger 4: 12 står det: ’Det er ikke frelse i noen annen, for det er ikke noe annet navn under himmelen som er blitt gitt blant mennesker, som vi skal bli frelst ved.’ Det er bare Kristus som er vår Frelser. Siden ’heil’ står for det å bli frelst av noen, kan jeg ikke tilskrive noe menneske, heller ikke Hitler, denne frelsen.» Denne piken og moren hennes begynte å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner og ble selv vitner!

Under jorden

Hele tiden fortsatte vi å forkynne under jorden. Den første søndagen i hver måned drog vi til et sted oppi fjellene hvor vi fikk den franske utgaven av Vakttårnet for å oversette bladet til tysk. Mor hadde laget en spesiell hofteholder til meg med en skjult lomme hvor jeg kunne ha Vakttårnet. En dag stoppet to soldater oss, og vi ble tatt med til en fjellgård hvor vi ble ransaket. Jeg ble så syk at de måtte la meg ligge i høyet, og derfor fant de aldri Vakttårnet. Det så ut til at Jehova alltid reddet meg på en eller annen måte.

En dag fikk jeg beskjed om å gå til en «psykiater». Det viste seg at det var to SS-folk. Andre barn av Jehovas vitner var der også. Jeg var den siste som ble kalt inn. De to «legene» satt bak et bord. Jeg satt med et skarpt lys skinnende i ansiktet, og så begynte kryssforhøret. Den ene stilte meg noen spørsmål om geografi eller historie, men før jeg fikk svart, kom den andre med spørsmål om vår virksomhet under jorden. Han ville også ha navnene på de andre vitnene. Jeg var på randen av sammenbrudd da telefonen plutselig ringte og forhøret ble avbrutt. Jehovas hjelp kom alltid på en så vidunderlig måte!

Da rektor fikk vite at jeg hadde snakket med en i klassen om det jeg trodde på, ble jeg arrestert. Jeg ble stilt for retten og dømt til «forbedringsanstalt». I dommen het det at ’hun er oppdratt i Den Internasjonale Bibelstudieforenings lære, som er forbudt ved lov, og hun kommer til å bli en fordervet personlighet og en fare for andre’. Det var en forferdelig ildprøve for meg, som nå var 12 år, å gjennomgå dette i den ærefryktinngytende rettssalen. Men på grunn av hjelpen fra en medfølende venn som arbeidet i administrasjonen, ble ikke dommen fullbyrdet med én gang.

Omkring en måned senere ble min klasse valgt ut til å dra på en to ukers skoleleir som Hitlerjugend drev. Jeg fortalte aldri mor om det. Jeg ville ikke at hun skulle føle noe ansvar for min avgjørelse om ikke å bli med. Før avreisedagen advarte rektor meg: «Hvis du ikke er på jernbanestasjonen eller på kontoret mitt på mandag, skal jeg sende politiet for å hente deg!»

Mandag morgen gikk jeg forbi jernbanestasjonen på vei til skolen. Alle i klassen ropte på meg og sa at jeg skulle bli med dem, men jeg hadde bestemt meg for å gå til rektors kontor. Jeg var for sent ute, så han gikk ut fra at jeg hadde gått på toget sammen med de andre. Han ble rasende da han fikk se meg. Han tok meg med inn i klasserommet sitt og lot hele klassen der lide i fire timer. Han bad for eksempel elevene, én etter én, komme fram og stille seg foran hele klassen, og istedenfor å gi dem gloseboken deres slo han dem i ansiktet med den. Så pekte han på meg sa: «Det er hennes skyld!» Han prøvde å få de 45 barna, som bare var ti år gamle, til å vende seg mot meg. Men etter timen kom de og sa at det var godt gjort av meg å fortsette å nekte å synge militære sanger.

Senere ble jeg satt til å sortere papir, bokser og ben. Jeg nektet å gjøre det, siden boksene ble brukt til militære formål. Jeg ble slått bevisstløs og overlatt til meg selv. Senere kom klassekameratene mine og hjalp meg på bena igjen.

Da jeg kom tilbake på skolen, ble jeg overrasket over å se at alle klassene, omkring 800 barn, stod ute i skolegården rundt en flaggstang. Jeg ble plassert i midten. Det ble holdt en lang tale som beskrev friheten og hvordan det ville gå forrædere. Så fulgte tre rop med Sieg heil! (seier og frelse). Nasjonalsangen ble sunget mens jeg stod der stiv og skjelvende. Jehova hjalp meg; jeg bevarte min ulastelighet. Da jeg kom hjem, fant jeg klærne mine på sengen og en beskjed hvor det stod: «Simone Arnold skal møte opp på jernbanestasjonen i morgen tidlig.»

På forbedringsanstalten

Neste morgen var mor og jeg på jernbanestasjonen. To damer tok meg i forvaring. På toget gjentok mor det hun hadde sagt om hvordan jeg skulle oppføre meg. «Vær alltid høflig, snill og vennlig, også når du blir urettferdig behandlet. Vær aldri obsternasig. Kom aldri med frekke og uforskammete svar. Husk at det å være standhaftig ikke er det samme som å være gjenstridig. Dette er skolegang som vil bli nyttig for deg senere i livet. Det er Jehovas vilje at vi gjennomgår prøvelser som vil være til gagn for oss i framtiden. Du er godt forberedt. Du kan sy, lage mat, vaske klær og arbeide i hagen. Du er en ung dame nå.»

Den kvelden, ute på vinmarken ved det hotellet vi overnattet på, knelte mor og jeg, sang en Rikets sang om oppstandelseshåpet og bad en bønn. Med fast stemme bad mor inntrengende for meg: «Jehova, hjelp den lille piken min til å være trofast!» For siste gang pakket mor sengetøyet godt omkring meg og kysset meg.

Det gikk fort for seg da vi dagen etter kom fram til forbedringsanstalten, og jeg fikk ikke tatt farvel med mor. En jente viste meg en seng med en madrass som var stoppet med halm. Jeg ble fratatt skoene mine, og vi måtte gå barbent helt til 1. november. Jeg hadde problemer med å få i meg den første formiddagsmaten. Jeg fikk seks par sokker jeg skulle stoppe; hvis jeg ikke gjorde det, fikk jeg ikke mat. For første gang begynte jeg å gråte. Sokkene ble våte av tårene. Jeg gråt nesten hele natten.

Neste morgen stod jeg opp klokken halv seks. Sengen var tilsølt av blod — det var en av de første gangene jeg hadde menstruasjon. Skjelvende gikk jeg bort til den første læreren jeg støtte på, frøken Messinger. Hun ropte på en jente som viste meg hvordan jeg kunne vaske lakenet i kaldt vann. Steingulvet var kaldt, og smertene ble verre. Jeg begynte å gråte igjen. Så sa frøken Messinger med et selvtilfreds smil: «Be din Jehova vaske lakenet for deg!» Det var akkurat det jeg trengte å høre. Jeg tørket tårene, og de fikk meg aldri til å gråte mer.

Vi måtte stå opp klokken halv seks hver morgen for å vaske huset før frokost — som var en bolle med suppe klokken åtte. Skoleundervisningen for de 37 barna, som var i alderen 6 til 14 år, foregikk der på hjemmet. Om ettermiddagen var det klesvask, søm og hagearbeid. Det var ingen menn der som kunne gjøre det tyngste arbeidet. Vinteren 1944/45 måtte en annen jente og jeg felle trær som var opptil 60 centimeter i diameter, med en håndsag. Barna hadde ikke lov til å snakke med hverandre og fikk ikke være alene. Vi fikk ikke engang gå alene på toalettet. Vi fikk bade to ganger i året, og vi vasket håret én gang i året. Vi ble straffet ved at vi ikke fikk mat, eller at vi ble slått.

Jeg gjorde rent på rommet til frøken Messinger. Hun forlangte at jeg skulle krype under sengen hver dag for å vaske fjærene. Jeg hadde en liten bibel som jeg hadde smuglet inn i huset, og jeg klarte å kile den fast i fjærene. Det førte til at jeg fikk lest noe i Bibelen hver dag. Det var ikke noe rart at jeg ble kalt den tregeste de noen gang hadde hatt!

De protestantiske jentene gikk i sin kirke om søndagen, og de tre katolske jentene gikk i sin, mens jeg måtte lage maten til alle de 37 barna. Jeg var så liten at jeg måtte stå på en benk og holde sleiven med begge hender for å røre i suppen. Jeg måtte også lage middag til de fire lærerne, bake kaker til dem og gjøre i stand grønnsakene til dem. Søndag ettermiddag måtte vi brodere servietter. Vi fikk aldri leke.

Flere måneder senere fortalte frøken Messinger, tydelig skadefro, at min kjære mor var blitt arrestert og satt i konsentrasjonsleir.

I 1945 sluttet krigen. Konsentrasjonsleirene var ikke lenger i funksjon, og de torturerte ofrene ble spredt for alle vinder. Tusener vandret omkring på leting etter eventuelle gjenlevende slektninger.

Rørende gjenforening

Mor visste i hvert fall hvor jeg var, men da hun kom for å hente meg, kjente jeg henne ikke igjen. Og det var ikke noe rart, etter alt det hun hadde vært igjennom! Da mor ble arrestert, ble hun sendt til den samme leiren som far var blitt sendt til, Schirmeck, bortsett fra at hun ble satt i kvinneleiren. Hun nektet å reparere soldatuniformer og ble satt i enecelle i flere måneder i en underjordisk bunker. Etterpå ble hun plassert sammen med kvinner som hadde syfilis, for at hun skulle bli smittet. Under overflyttingen til Ravensbrück ble hun svært svak på grunn av en hoste. På den tiden flyktet tyskerne, og de fangene som var på vei til Ravensbrück, var plutselig fri, deriblant mor. Hun drog til Konstanz, hvor jeg var, men ved en eksplosjon under et luftangrep ble hun såret i ansiktet, som ble vansiret.

Da jeg ble ført fram for mor, var hun så forandret — utmagret av sult og tydelig syk. Ansiktet hennes var blodig og forslått, og stemmen kunne så vidt høres. Jeg var lært opp til å bøye meg for besøkende og vise fram arbeidene mine — broderiene og det jeg hadde sydd — for det hendte det kom noen til hjemmet for å skaffe seg hushjelp. Og det var slik jeg behandlet stakkars mor! Det var først da hun tok meg med til en dommer for å få juridisk rett til å ta meg med hjem, at det begynte å gå opp for meg at dette var min mor! Plutselig spratt tårene, og ut kom alt det jeg hadde gått og båret på de siste 22 månedene.

Da vi drog, sa direktøren, frøken Lederle, noe som var som velgjørende olje for mor. Hun sa: «Jeg gir din pike tilbake til deg i samme mentale tilstand som da hun kom.» Min ulastelighet var fortsatt intakt. Vi fant leiligheten vår og begynte å komme i orden. Det eneste som fremdeles bedrøvet oss, var at far ikke var der. Røde Kors hadde ført ham opp på listen over omkomne.

I midten av mai 1945 var det noen som banket på døren. Igjen skyndte jeg meg å åpne. En venninne av meg, Maria Koehl, stod der, og hun sa: «Simone, jeg er ikke alene. Faren din står nede.» Far klarte så vidt å komme seg opp trappene, og han hadde mistet hørselen. Han gikk forbi meg og rett bort til mor. Den spontane, lille 11-åringen han en gang hadde kjent, var blitt en sjenert tenåring i de lange månedene som var gått. Denne nye piken kjente han ikke igjen.

Det han hadde vært igjennom, hadde satt sine spor. Først var han blitt sendt til spesialleiren Schirmeck og derfra til Dachau, hvor han hadde fått tyfus og som følge av det var bevisstløs i 14 dager. Senere var han blitt brukt i medisinske forsøk. Fra Dachau var han blitt sendt til Mauthausen, en utryddelsesleir som var verre enn Dachau. Der var han blitt satt til å utføre tvangsarbeid, var blitt prylt og var blitt angrepet av politihunder. Men han hadde overlevd og var endelig hjemme igjen.

Da jeg ble 17 år, begynte jeg i heltidstjenesten som en forkynner blant Jehovas vitner og gjennomgikk så Gilead i USA, Selskapet Vakttårnets misjonærskole. På Selskapets hovedkontor traff jeg Max Liebster, en tysk jøde som var blitt et av Jehovas vitner i en av Hitlers konsentrasjonsleirer. Vi giftet oss i 1956, og med Jehova Guds hjelp har vi fram til denne dag holdt det gående i heltidstjenesten som spesialpionerer her i Frankrike.

Jehova oppfylte virkelig den bønnen som mor bad for meg for så mange år siden, kvelden før hun måtte gå fra meg på forbedringsanstalten: «Jeg bønnfaller deg, Jehova, hjelp den lille piken min til å være trofast!»

Og det har han gjort helt fram til denne dag! — Fortalt av Simone Arnold Liebster.

[Bilde på side 18]

Simone Arnold Liebster og mannen hennes, Max Liebster