Vi støttet ikke Hitlers krig

FORTALT AV FRANZ WOHLFAHRT

MIN far, Gregor Wohlfahrt, tjenestegjorde i den østerrikske hær under den første verdenskrig (1914—1918) og kjempet mot Italia. Alt i alt ble hundretusener av østerrikere og italienere drept. De redsler som far opplevde, forandret fullstendig hans syn på religion og krig.

Far så østerrikske prester velsigne troppene, og han fikk vite at italienske prester på den andre siden gjorde det samme. Så han spurte: «Hvorfor blir soldater som er katolikker, oppfordret til å drepe andre katolikker? Bør kristne krige mot hverandre?» Prestene hadde ikke noe tilfredsstillende svar å komme med.

Svar på fars spørsmål

Etter krigen giftet far seg og slo seg ned i de østerrikske alpene i nærheten av grensen til Italia og Jugoslavia. Jeg ble født der i 1920 som den første av seks søsken. Da jeg var seks år, flyttet vi et lite stykke østover, til St. Martin, som ligger i nærheten av feriestedet Pörtschach.

Mens vi bodde der, fikk foreldrene mine besøk av noen Jehovas vitner (som den gangen ble kalt bibelstudenter). I 1929 fikk de brosjyren Fremgang for alle av dem, som besvarte mange av fars spørsmål. Den viste ut fra Bibelen at verden er underlagt en usynlig hersker som blir kalt Djevelen og Satan. (Johannes 12: 31; 2. Korinter 4: 4; Åpenbaringen 12: 9) Hans innflytelse på denne verdens religion, politikk og handelsvirksomhet var ansvarlig for de redslene som far hadde vært vitne til under den første verdenskrig. Endelig hadde far funnet de svarene han hadde lett etter.

Nidkjær tjeneste

Far bestilte litteratur fra Selskapet Vakttårnet og begynte å dele den ut til slektninger og deretter fra hus til hus. Hans Stossier, en nabogutt på rundt 20 år, ble snart med ham ut i tjenesten fra hus til hus. Det tok ikke lang tid før fem av våre slektninger også ble Jehovas vitner — fars bror Franz, hans kone, Anna, senere deres sønn Anton, fars søster Maria og hennes mann, Hermann.

Dette skapte mye røre i den lille byen St. Martin. På skolen spurte en elev vår katolske religionslærer: «Fader Loigge, hvem er den nye guden Jehova som Wohlfahrt tilber?»

«Nei, nei, barn,» svarte presten. «Dette er ikke noen ny gud. Jehova er Jesu Kristi Far. Hvis de forkynner budskapet av kjærlighet til denne Gud, er det veldig bra.»

Jeg kan huske at far mange ganger gikk hjemmefra klokken ett om natten, utstyrt med en mengde bibelsk litteratur og en matpakke. Seks—sju timer senere kom han fram til det stedet i sitt forkynnerdistrikt som lå lengst unna, i nærheten av grensen til Italia. Jeg ble med ham på kortere turer.

Trass i sin offentlige tjeneste forsømte ikke far sin egen families åndelige behov. Da jeg var omkring ti år, begynte han et fast ukentlig bibelstudium med alle oss seks barna og brukte boken Guds Harpe. Andre ganger var huset fullt av interesserte naboer og slektninger. Snart var det en menighet på 26 Rikets forkynnere i den lille byen vår.

Hitler kommer til makten

Hitler kom til makten i Tyskland i 1933, og kort tid senere økte forfølgelsen av Jehovas vitner der i landet. I 1937 var far på et stevne i Praha. Stevnedeltagerne ble gjort oppmerksom på at det kunne komme vanskelige tider, så da far kom hjem, fikk han oss alle til å forberede oss på forfølgelse.

I mellomtiden, da jeg var 16 år, begynte jeg i lære som maler. Jeg bodde hos en malermester og gikk på handelsskole. En eldre prest som hadde flyktet fra Tyskland for å komme bort fra naziregimet, drev religionsundervisning på skolen. Når elevene hilste på ham ved å si «Heil Hitler!», viste han at han ikke likte det, og spurte: «Hva er det som er galt med vår tro?»

Jeg benyttet anledningen til å spørre hvorfor katolikker bruker slike titler som «Deres Eminense» og «Hellige Fader», når jo Jesus sa at alle hans etterfølgere er brødre. (Matteus 23: 8—10) Presten innrømmet at det var galt å gjøre det, og at han selv var i vanskeligheter fordi han nektet å bøye seg for biskopen og kysse hånden hans. Da spurte jeg: «Hvordan er det mulig å drepe andre katolikker med kirkens velsignelse?»

«Dette er den største skam!» utbrøt presten. «Det bør aldri skje igjen. Vi er kristne, og kirken bør ikke engasjere seg i krig.»

Den 12. mars 1938 marsjerte Hitler inn i Østerrike uten motstand og gjorde snart landet til en del av Tyskland. Kirkene var snare til å stille seg på hans side. Før det hadde gått en uke, hadde faktisk alle de seks østerrikske biskopene, deriblant kardinal Theodore Innitzer, undertegnet en ytterst gunstig «høytidelig erklæring» hvor de sa at i de kommende valgene «er det for oss biskoper en selvfølgelig nasjonal plikt som tyskere å stemme på Det tyske rike». (Se side 9.) Det ble holdt en stor mottagelse i Wien hvor kardinal Innitzer var blant de første som hilste på Hitler med nazihilsenen. Kardinalen påla alle østerrikske kirker å heise hakekorsflagget, ringe med kirkeklokkene og be for den nazistiske diktatoren.

Det virket som om den politiske stemning i Østerrike forandret seg over natten. Stormtropper i sine brune uniformer med hakekorsbånd på armene dukket plutselig opp både her og der. Den presten som tidligere hadde sagt at kirken ikke burde engasjere seg i krig, var en av de få prestene som nektet å si: «Heil Hitler!» Uken etter var det en annen prest som hadde tatt hans plass. Det første han gjorde da han kom inn i klasserommet, var å slå hælene sammen, løfte armen i en hilsen og si: «Heil Hitler!»

Forsøk på å få meg til å gi etter

Alle ble utsatt for nazistenes press. Når jeg hilste på folk ved å si «Guten Tag» (God dag) istedenfor «Heil Hitler», ble de sinte. Jeg ble meldt til Gestapo cirka 12 ganger. En gang kom en gruppe stormtropper og truet den malermesteren jeg bodde hos, med at jeg ville bli sendt i konsentrasjonsleir hvis jeg ikke sa «Heil Hitler» og ble med i Hitlerjugend. Maleren, som var nazisympatisør, bad dem være tålmodig med meg, siden han var sikker på at jeg kom til å forandre meg etter hvert. Han forklarte at han ikke hadde lyst til å miste meg fordi jeg var flink til å arbeide.

Da nazistene tok over, var det store marsjer som pågikk til langt på natt, og folk ropte fanatisk forskjellige slagord. Hver dag gjallet radioen med taler av Hitler, Goebbels og andre. Den katolske kirke underkastet seg mer og mer under Hitler; prestene bad jevnlig for Hitler og velsignet ham.

Far minnet meg om at jeg måtte ta et fast standpunkt og innvie mitt liv til Jehova og bli døpt. Han snakket også med meg om Maria Stossier, den yngre søsteren til vår nabo Hans. Hun hadde tatt standpunkt for Bibelens sannhet, og vi hadde forlovet oss. Far oppfordret meg til å være til oppmuntring for henne åndelig sett. Maria og jeg ble døpt i august 1939 av hennes bror Hans.

Fars eksemplariske standhaftighet

Dagen etter ble far innkalt til militærtjeneste. På grunn av sin dårlige helsetilstand som følge av vanskelighetene under den første verdenskrig ville han ha blitt fritatt, men han sa til dem som spurte ham ut, at han som kristen aldri ville bli med i en krig igjen, slik som han hadde vært da han var katolikk. Fordi han sa det, skulle saken hans granskes nærmere, og han ble varetektsfengslet.

En uke senere, da Tyskland invaderte Polen og den annen verdenskrig brøt ut, ble han ført til Wien. Mens han satt i varetekt der, skrev borgermesteren fra vårt distrikt og hevdet at far var skyld i at andre Jehovas vitner hadde nektet å støtte Hitler, og at far derfor skulle henrettes. Som følge av det ble far sendt til Berlin og kort tid senere dømt til døden ved halshogging. Han ble holdt i lenker natt og dag i Moabit-fengselet.

I mellomtiden skrev jeg til far på vegne av familien og fortalte at vi var fast bestemt på å følge hans trofaste eksempel. Far pleide ikke å være en som lot følelsene løpe av med seg, men vi kunne se hvordan han følte det, da vi fikk det siste brevet fra ham og så at det hadde vært vått av tårer. Han var så glad for at vi forstod det standpunkt han hadde tatt. Han sendte oppmuntrende ord til oss og nevnte hver og en av oss ved navn og formante oss til å forbli trofaste. Han hadde et sterkt oppstandelseshåp.

Foruten far satt omkring 24 andre Jehovas vitner i Moabit-fengselet. Høytstående nazister prøvde å overtale dem til å gi avkall på sin tro, men forgjeves. I desember 1939 ble omkring 25 Jehovas vitner henrettet. Da vi fikk vite at far var blitt henrettet, gav mor uttrykk for hvor takknemlig hun var for at Jehova hadde gitt far styrke til å forbli tro til døden.

Mine prøver begynner

Noen uker senere ble jeg innkalt til arbeidstjeneste, men fikk snart vite at den viktigste virksomheten var militær opplæring. Jeg forklarte at jeg ikke ville tjenestegjøre i hæren, men at jeg kunne gjøre annet arbeid. Men da jeg nektet å synge nazistiske kampsanger, ble offiserene rasende.

Neste morgen hadde jeg på meg vanlige klær istedenfor den militæruniformen vi hadde fått. Den ansvarlige offiseren sa at han ikke hadde noe annet valg enn å sette meg i det underjordiske fangehullet. Der levde jeg på vann og brød. Senere fikk jeg vite at det skulle holdes en flagghilsningsseremoni, og jeg ble advart om at hvis jeg nektet å delta, ville jeg bli skutt.

Det var 300 rekrutter på området foruten militære offiserer. Jeg fikk ordre om å gå forbi offiserene og hakekorsflagget og foreta nazihilsenen. Jeg hentet åndelig styrke fra den bibelske beretningen om de tre hebreerne og sa ganske enkelt «Guten Tag» idet jeg gikk forbi. (Daniel 3: 1—30) Jeg fikk ordre om å gå forbi en gang til. Denne gangen sa jeg ikke noe, bare smilte.

Da fire offiserer førte meg tilbake til fangehullet, sa de at de skalv fordi de regnet med at jeg ville bli skutt. «Hvordan kan det ha seg at du smilte, mens vi var så nervøse?» spurte de. De sa at de skulle ønske at de var like modige som meg.

Noen dager senere kom dr. Almendinger, en høytstående offiser fra Hitlers hovedkvarter i Berlin, til leiren. Jeg ble kalt inn til ham. Han forklarte at lovene var blitt mye strengere. «Du er overhodet ikke klar over hva som venter deg,» sa han.

«Å jo da,» sa jeg. «Min far ble halshogd av samme grunn for bare noen uker siden.» Han ble helt målløs.

Senere kom en annen høytstående person fra Berlin, og det ble gjort enda flere forsøk på å få meg til å ombestemme meg. Etter at denne personen hadde hørt hvorfor jeg ikke ville bryte Guds lover, tok han meg i hånden, og med tårer som rant nedover kinnene, sa han: «Jeg vil redde livet ditt!» Alle offiserene som så på, ble dypt rørt. Så ble jeg ført tilbake til fangehullet, hvor jeg satt 33 dager i alt.

Rettssak og fengsel

I april 1940 ble jeg overført til et fengsel i Fürstenfeld. Noen dager senere kom min forlovede, Maria, og min bror Gregor på besøk. Gregor var bare halvannet år yngre enn meg, og han hadde tatt et fast standpunkt for Bibelens sannhet på skolen. Jeg kan huske at han formante våre yngre brødre til å forberede seg på forfølgelse fordi det bare var én vei å gå, og det var å tjene Jehova. Den dyrebare timen vi brukte på å oppmuntre hverandre, var siste gang jeg så ham i live. Senere, i Graz, ble jeg dømt til fem års straffarbeid.

Høsten 1940 ble jeg satt på et tog som skulle til en arbeidsleir i Tsjekkoslovakia, men jeg ble tatt i forvaring i Wien og satt i fengsel der. Forholdene var helt forferdelige. I tillegg til at jeg led av sult, ble jeg om nettene bitt av store insekter som gav meg blødende og sviende sår. Av grunner som var ukjent for meg, ble jeg sendt tilbake til fengselet i Graz.

Min sak var interessant fordi Gestapo beskrev Jehovas vitner som fanatiske martyrer som ville ha dødsdom for å få en himmelsk belønning. Som følge av det fikk jeg en fin anledning til å snakke i to dager med en professor og åtte studenter fra Graz universitet. Jeg fikk forklart at det bare er 144 000 som blir tatt opp til himmelen for å herske sammen med Kristus. (Åpenbaringen 14: 1—3) Jeg sa at det håpet jeg hadde, var å oppnå evig liv under paradisiske forhold på jorden. — Salme 37: 29, NW; Åpenbaringen 21: 3, 4.

Etter to dager med spørsmål sa professoren: «Jeg har kommet til at du har begge bena på jorden. Det er ikke ditt ønske å dø og komme til himmelen.» Han sa han var lei for at Jehovas vitner ble forfulgt, og ønsket meg alt godt.

Tidlig i 1941 befant jeg meg på et tog som skulle til Rollwald arbeidsleir i Tyskland.

Et tøft liv i leiren

Rollwald lå mellom Frankfurt og Darmstadt og hadde omkring 5000 fanger. Alle dager begynte klokken fem om morgenen med navneopprop, som tok cirka to timer. Offiserene tok seg god tid til å ajourføre listene sine. Vi var nødt til å stå helt urørlige, og mange ble kraftig slått fordi de ikke klarte å stå helt stille.

Frokosten bestod av brød laget av mel, sagflis og poteter som ofte var råtne. Så gikk vi for å arbeide ute på myren, hvor vi skulle grave grøfter for å drenere myren til jordbruksformål. Etter at vi hadde holdt på med det hele dagen uten passende fottøy, hadde føttene våre hovnet opp som svamper. En gang så det ut som om jeg hadde fått koldbrann i føttene, og jeg var redd for at de måtte amputeres.

Klokken 12 fikk vi servert noe forsøksbrygg som ble kalt suppe, der ute hvor vi jobbet. Den var tilsatt kålrabi eller kål for smakens skyld og inneholdt noen ganger oppmalte skrotter av syke dyr. Det sved i munnen og halsen vår, og mange av oss fikk store byller. Om kvelden fikk vi mer «suppe». Mange mistet tennene sine, men jeg var blitt fortalt at det var viktig å holde tennene aktive. Jeg tygde på et furustykke eller hasselgrener, og jeg beholdt tennene.

Jeg holder meg åndelig sterk

I et forsøk på å få meg til å svikte min tro isolerte vaktene meg fra andre Jehovas vitner og hindret meg i å ha kontakt med dem. Siden jeg ikke hadde noe bibelsk litteratur, pleide jeg å tenke på skriftsteder jeg hadde lært meg utenat, for eksempel Ordspråkene 3: 5, 6, som formaner oss til å ’stole på Jehova av hele vårt hjerte’, og 1. Korinter 10: 13, som lover at Jehova ikke vil ’la oss bli fristet ut over det vi kan tåle’. Jeg ble styrket av å gå og tenke på slike skriftsteder og av å støtte meg til Jehova i bønn.

Fra tid til annen fikk jeg treffe et av Jehovas vitner som kom fra en annen leir og var på vei til en ny. Hvis vi ikke fikk anledning til å snakke sammen, oppmuntret vi hverandre til å stå fast ved å nikke med hodet eller løfte knyttneven i været. Det hendte at jeg fikk brev fra Maria og mor. I et av brevene fikk jeg høre at min kjære bror Gregor var død, og i et annet, mot slutten av krigen, at Hans Stossier, Marias bror, var blitt henrettet.

Senere ble det overført en fange til vår leir som hadde kjent Gregor da de satt sammen i Moabit-fengselet i Berlin. Av ham fikk jeg vite nøyaktig hva som hadde skjedd. Gregor var blitt dømt til døden ved giljotin, men fordi man ville forsøke å få ham til å bryte sin ulastelighet, var den vanlige ventetiden før henrettelsen blitt forlenget, så han måtte vente i fire måneder. I den tiden var han blitt utsatt for alle former for press for at han skulle inngå kompromiss — han var blitt bundet med tunge lenker på hender og føtter, og han fikk nesten ikke mat. Likevel vaklet han aldri. Han var tro til enden — den 14. mars 1942. Selv om det var trist å høre om dette, styrket det meg i min beslutning om å forbli trofast mot Jehova uansett hva som skjedde.

Etter hvert fikk jeg også høre at mine yngre brødre Kristian og Willibald og mine yngre søstre Ida og Anni var blitt sendt til et nonnekloster som ble brukt som forbedringsanstalt i Landau i Tyskland. Guttene ble hardt slått fordi de nektet å si: «Heil Hitler.»

Anledninger til å forkynne

De fleste av dem som holdt til i de brakkene hvor jeg bodde, var politiske fanger og kriminelle. Ofte brukte jeg kvelden til å forkynne for dem. Én av dem var en katolsk prest fra Kapfenberg som het Johann List. Han var der fordi han hadde snakket til menigheten sin om ting han hadde hørt på britisk radio.

Johann hadde det vanskelig, for han var ikke vant til hardt fysisk arbeid. Han var en hyggelig mann, og jeg pleide å hjelpe ham med å klare det arbeidet han var satt til, så han ikke skulle få problemer. Han sa han skammet seg over at han var der av politiske grunner og ikke for at han hadde holdt seg til kristne prinsipper. «Du lider virkelig som en kristen,» sa han. Da han ble løslatt omkring et år senere, lovte han å besøke min mor og min forlovede, og det løftet holdt han.

Jeg får det bedre

I slutten av 1943 fikk vi en ny leirkommandant, en som het Karl Stumpf, en høy, hvithåret mann som begynte å forbedre forholdene i leiren vår. Huset hans skulle males, og da han fikk vite at jeg var maler av yrke, gav han meg jobben. Det var første gang jeg ble bedt om å gjøre noe annet enn å jobbe på myren.

Kommandantens kone hadde vondt for å forstå hvorfor jeg var blitt sendt til leiren, selv om mannen hennes forklarte at jeg var der på grunn av min tro som et av Jehovas vitner. Hun syntes synd på meg fordi jeg var så mager, og gav meg mat. Hun ordnet med mer arbeid til meg, så jeg kunne komme meg igjen fysisk.

Da flere av de andre i leiren ble kalt ut til frontlinjen mot slutten av 1943, var mitt gode forhold til kommandant Stumpf en redning for meg. Jeg forklarte ham at jeg heller ville dø enn pådra meg blodskyld ved å delta i krig. Selv om min nøytralitet brakte ham i en vanskelig situasjon, klarte han å hindre at mitt navn kom på listen over dem som ble sendt ut til fronten.

Krigens siste dager

I januar og februar 1945 oppmuntret lavtflygende amerikanske fly oss ved å slippe ut løpesedler som sa at krigen nærmet seg slutten. Kommandant Stumpf, som hadde reddet livet mitt, gav meg sivile klær og sa jeg kunne bruke hans villa som skjulested. Da jeg forlot leiren, kom jeg ut til et enormt kaos. Jeg så for eksempel gråtende barn i feltutrustning flykte for amerikanerne. Fordi jeg var redd for å støte på SS-offiserer som lurte på hvorfor jeg ikke bar våpen, bestemte jeg meg for å gå tilbake til leiren.

Snart var leiren fullstendig omringet av amerikanske tropper. Den 24. mars 1945 overgav leiren seg ved å flagge med hvite flagg. Så overrasket jeg ble da jeg fikk vite at det også var andre Jehovas vitner som kommandant Stumpf hadde reddet fra å bli henrettet! Så glade vi var for å kunne holde et møte! Da kommandant Stumpf ble fengslet, var det mange av oss som henvendte seg til de amerikanske offiserene og la inn et godt ord for ham både personlig og pr. brev. Som følge av det ble han løslatt tre dager senere.

Til min forbauselse var jeg den første av omkring 5000 fanger som fikk gå ut som fri mann. Etter å ha vært innesperret i fem år var det som om jeg drømte. Med gledestårer takket jeg Jehova i bønn for at han hadde holdt meg i live. Tyskland overgav seg ikke før den 7. mai 1945, omkring seks uker senere.

Da jeg kom ut, tok jeg straks kontakt med andre Jehovas vitner i området. Det ble organisert en bibelstudiegruppe, og i ukene som fulgte, brukte jeg mange timer på å forkynne for folk i området omkring leiren. Samtidig fikk jeg meg arbeid som maler.

Hjemme igjen

I juli fikk jeg kjøpt meg en motorsykkel, og så begynte den lange ferden hjem. Reisen tok flere dager, siden mange av broene var sprengt i luften. Da jeg omsider kom hjem til St. Martin, kjørte jeg opp veien og fikk øye på Maria som høstet hvete. Da hun endelig kjente meg igjen, kom hun løpende. Du kan sikkert forestille deg den lykkelige gjenforeningen! Mor kastet fra seg ljåen og kom også løpende. Nå, 49 år senere, er mor 96 år og blind, men hun er klar i hodet og er fremdeles et trofast vitne for Jehova.

Maria og jeg giftet oss i oktober 1945, og i årene siden den gang har vi gledet oss over å tjene Jehova sammen. Vi er blitt velsignet med tre døtre, en sønn og seks barnebarn, og alle er nidkjære tjenere for Jehova. I årenes løp har jeg hatt den glede å hjelpe mange til å ta standpunkt for Bibelens sannhet.

Mot til å holde ut

Jeg er ofte blitt spurt om hvordan jeg allerede i så ung alder klarte å stå ansikt til ansikt med døden uten å frykte. Du kan være forvisset om at Jehova Gud gir deg styrke til å holde ut, hvis du er bestemt på å forbli lojal. En lærer svært fort å stole fullt og helt på ham gjennom bønn. Og å vite at andre, blant andre min egen far og min bror, hadde vært tro til døden, hjalp meg til også å forbli lojal.

Det var ikke bare i Europa at Jehovas folk ikke tok parti i krig. Jeg kan huske at under Nürnbergprosessen i 1946 ble en av Hitlers høytstående offiserer spurt om forfølgelsen av Jehovas vitner i konsentrasjonsleirene. Han drog fram et avisutklipp fra lommen som fortalte at tusenvis av Jehovas vitner i USA befant seg i amerikanske fengsler på grunn av sin nøytralitet under den annen verdenskrig.

Det kan virkelig sies at de sanne kristne modig følger Jesu Kristi eksempel og i likhet med ham bevarer sin ulastelighet overfor Gud helt til slutten. Den dag i dag tenker jeg ofte på de 14 medlemmene av vår lille menighet i St. Martin i 1930- og 1940-årene som av kjærlighet til Gud og sin neste nektet å støtte Hitlers krig og derfor ble drept. For en gjensynsglede det vil bli når de blir brakt tilbake til livet og får mulighet til å leve evig i Guds nye verden!

[Bilde på side 8]

Min far

[Bilder på sidene 8 og 9]

Under og til venstre: Kardinal Innitzer stemmer på Det tyske rike

Til høyre: Den «høytidelige erklæring» hvor seks biskoper erklærer at det er deres ’nasjonale plikt å stemme på Det tyske rike’

[Rettigheter]

UPI/Bettmann

[Bilde på side 10]

Maria og jeg forlovet oss i 1939

[Bilde på side 13]

Familien vår. Fra venstre mot høyre: Gregor (halshogd), Anni, Franz, Willibald, Ida, Gregor (far, halshogd), Barbara (mor) og Kristian

[Bilde på side 15]

Maria og jeg i dag