Gåtefulle strømmer i atmosfæren
«Hvem annen enn Gud kan unnfange disse umåtelig praktfulle scenene? Hvem annen enn Gud kunne iverksette dem og male et slikt strålende skue på himmelen?»
HVA var det som vakte en slik ærefrykt hos polarforskeren Charles F. Hall i forrige århundre? Det var et av de mest imponerende naturfenomener som er synlige for det menneskelige øye, aurora borealis — vanligvis kalt nordlyset.
Opp gjennom historien har dette lyset på himmelen betatt menneskene. I det fjerde århundre før vår tidsregning skrev den greske filosofen Aristoteles sin teori om dette fenomenet. Men det var ikke før i 1621 at den franske naturforskeren og matematikeren Pierre Gassendi innførte betegnelsen «aurora borealis» (nordlig demring eller morgenrøde) slik den blir brukt i dag. Aurora var navnet på en romersk gudinne i klassisk mytologi, den rosenfingrete morgenrødens gudinne. Hun var også mor til vindene. Nordavinden ble kalt Boreas.
Hva er det som forårsaker nordlyset? Kan årsaken være at solstrålene reflekteres fra ørsmå iskrystaller i luften? Eller at sollyset blir reflektert fra isfjell? Eller at varm og kald luft møtes og skaper eksplosjoner? Nei, ingen av delene. Vitenskapelige undersøkelser viser at det har direkte sammenheng med aktivitet på solen og jordens magnetfelt.
Det fantastiske nordlyset begynner 150 millioner kilometer unna, i sentrum av vårt solsystem. Kjerneeksplosjoner på og i solen slynger store mengder gass ut i verdensrommet med en hastighet som noen anslår til opptil fire millioner kilometer i timen. Disse solvindene, som ofte kommer i kast, inneholder strømmer av energirike partikler som kan nå jordens øvre atmosfære i løpet av ett til to døgn. Når de kommer inn i yttergrensen på jordens magnetfelt, blir mange ladede partikler fanget inn og trukket mot polene. Deretter kolliderer de med nitrogenmolekyler og oksygenatomer, som de tilfører energi. Energien sendes ut igjen i form av lys. Det er omtrent den samme reaksjon som finner sted når en tenner et lysstoffrør.
Noen ganger virker det som om nordlysteppet nesten rører bakken. Men nordlyset inntreffer bare mellom 100 og 1000 kilometer over jordoverflaten. Partikkelkollisjoner i lav høyde gir gule og grønne sjatteringer, mens kollisjoner høyere oppe gir rødt og blått lys. Noen ganger har nordlysteppet enorme dimensjoner og er fra tre til fem kilometer tykt, over 160 kilometer høyt og strekker seg tusener av kilometer bortover.
Hvor kan vi se det, og hvordan ser det ut?
Det er dessverre bare en liten prosent av verdens befolkning som noen gang vil få se polarlyset. Det er så å si helt ukjent for dem som bor i tropene. Men de som bor på Sør-Grønland, på Island, i Nord-Norge og det nordlige Alaska, kan se nordlyset danse hele 240 netter i året. De som bor i det nordlige Sibir og det sentrale Canada, kan se det omkring 100 netter i året, mens innbyggerne i det sørlige Alaska opplever det bare rundt fem netter i året. I det sentrale Mexico kan man være vitne til nordlyset en gang hvert tiende år. På den sørlige halvkule er det stort sett seler, hvaler og pingviner som er vitne til det dansende sørlyset, også kalt aurora australis. Men New Zealand, deler av Australia og Argentina kommer inn under det tynt befolkede området hvor dette himmelfenomenet er synlig.
En klar nattehimmel utgjør en perfekt bakgrunn for det vekslende panoramaet som bølger og flagrer over himmelen og antar forskjellige former — som bånd, buer og fosser. Det ser ut til at polarlyset er tydeligst innenfor et usynlig belte omkring den nordlige og den sørlige geomagnetiske pol, et sted mellom 55. og 75. breddegrad. Polarforskeren William H. Hooper innrømmer: «Ord kan ikke beskrive de stadig skiftende og praktfulle fasene; ingen penn eller blyant kan skildre de skiftende fargenyansene, stråleglansen og prakten.»
Går det an å høre nordlyset?
Forskerne utelukker ikke muligheten for at det oppstår lyder som følge av nordlyset, men det er uklart hvordan det i så fall kommer merkbare forstyrrelser fra selve nordlyset. Fenomenet inntreffer i betydelig avstand fra jorden. Lyden beveger seg med en hastighet på omkring 330 meter i sekundet, så lyden skulle komme merkbart etter det synlige lysglimtet.
En gang det var et kraftig nordlys, tok en mann bind for øynene. «Nesten hver gang det kom en bølge av strålende lys, utbrøt han: ’Kan du ikke høre det?’» En amatørastronom sa: «Det hørtes ut som knitring av cellofan og syding av damp. Det var noe av det nifseste jeg noen gang hadde opplevd.» En eskimo fra Fort Chimo i Ungava i Canada ble bedt om å fortelle hva han hørte en klar natt han var på vei hjem sammen med hundespannet sitt. «Det var voo-o-osj-visj-voo-o-osj, omtrent sånn. Det var ikke vinden, for det var vindstille den natten. . . . Og hundene ble redde. De løp vilt i alle retninger; de var så redde.»
Er disse lydene hallusinasjoner, noe man bare innbiller seg? Noen mener det. Men forskeren William Petrie kommer med en mulig forklaring i sin bok om nordlys: «En defekt lysbryter kan lage en svak visling eller knitrelyd når elektriske ladninger tar en annen bane gjennom bryteren enn den normale. Siden et nordlys er et resultat av at elektrisk ladede partikler har kommet inn i atmosfæren, kan en kanskje vente at de elektriske forholdene nær jordoverflaten blir forandret. Det er faktisk blitt konstatert at forholdene blir vesentlig forandret, med den følge at elektriske ladninger ’lekker’ bort fra overflaten, og dermed frambringer de kanskje en svak lyd.» — Keoeeit—The Story of the Aurora Borealis.
Hvor store krefter er inne i bildet? The Alaska Geographic Society utgav i 1979 et kvartalsskrift (Aurora Borealis—The Amazing Northern Lights) hvor det stod at «den elektriske kraft som er knyttet til nordlysets utladning, er enorm, omkring en billion watt, eller på ett år ni billioner kilowattimer — mer enn USAs nåværende kraftforbruk pr. år, som er litt mindre enn én billion kilowattimer!» Nordlyset sender ut bølger som kalles radiostøy, og som kan oppfanges av en radio, men ikke høres av mennesker. Heldigvis beskytter ionosfæren oss mot denne støyen, slik at vi kan bruke en radio uten forstyrrelser fra nordlyset.
Det har likevel forekommet at voldsomme nordlysstormer har forstyrret kommersielle kommunikasjonsmedier. En gang ble vulgære telefonsamtaler blandet sammen med lett musikk som en radiostasjon sendte. Oljeledningen tvers over Alaska ble en gang ladet med 100 ampere elektrisitet på grunn av nordlyset. Nordlyset har til og med lurt radarsystemer til å melde om atomrakettangrep. Et gigantisk nordlys over Nord-Amerika i 1941 skal ha vekket sovende sjømåker i havneområdet i Toronto i Canada.
Varige inntrykk
Nordlyset fikk eventyreren og forfatteren Edward Ellis til å si følgende i forrige århundre: «Jeg synes synd på den mann som sier: ’Det finnes ingen Gud’, eller som endog helt inn i sin sjel ser ut til å være fullstendig upåvirket av en slik ufattelig maktutfoldelse.» Når en er vitne til dette gåtefulle skuet på himmelen for første gang, tyr en gjerne til superlativene: Imponerende! Fantastisk! Majestetisk! Dette fenomenet er en slik attraksjon at folk reiser helt fra Japan til Yellowknife i Northwest Territories i Canada bare for å se det. En som bor der, sa om én slik gruppe: «Noen av dem gråt etterpå, for de syntes det var så vakkert.»
Det er bare et verk av vår Mesterkonstruktør som kan røre oss på en slik vakker måte. Som salmisten følte seg tilskyndt til å skrive: «Himmelen forkynner Guds herlighet, hvelvingen forteller om hans henders verk.» — Salme 19: 2.
[Ramme på side 26]
Nordlyset — legender og overtro
I generasjoner trodde kulturer i nord at nordlyset var: «Fakler som åndene holdt for å lede sjelene til dem som nettopp hadde dødd, til et land med lykke og overflod»
«De dødes ånder som spilte ball med et hvalrosshode»
«Et ondt varsel om krig og pest»
«Gjenferdene til deres beseirede fiender»
Et tegn på at «været ville bli dårligere»
«Bål som de store medisinmennene og krigerne . . . kokte sine døde fiender over i enorme gryter»
«En lysende slange som danset på himmelen»
«Åndene til barn som døde ved fødselen»
«Et nyttig middel mot hjertesykdommer»
[Bilderettigheter på sidene 24 og 25]
Foto: NASA