Showbusiness var min gud

DEN langvarige, kraftige applausen var som musikk i mine ører. Den gjorde meg opprømt, og plutselig var alle de lange treningsøktene umaken verd. Jeg var trapeskunstner, og jeg var beruset av suksess.

Jeg opptrådte også med andre numre, som å slå saltomortaler på ryggen til elefanter, å stå på hodet på en stake som balanserte på skulderen til en annen artist, å utføre et komplisert sjongleringsnummer og å få publikum til å brøle av latter ved å opptre som klovn.

Dette er nå over 45 år siden, da jeg var bare 17 år gammel. Jeg forundrer meg nå over hvilke kunststykker en smidig, ung kropp kan prestere ved hjelp av hard trening, et strengt kosthold og en nøktern livsstil. Showbusiness var faktisk blitt selve livet for meg, min gud, og det fortsatte slik i over 20 år.

Jeg blir presentert for sirkuslivet

Jeg ble født i Kempsey i New South Wales i Australia. Vi var fattige — veggene i huset vårt var hvitkalkede kornsekker, og gamle blikkplater fungerte som tak. Noen år etter at jeg var blitt født, flyttet vi lenger sør, til Taree. Vi var ikke en religiøs familie, selv om vi stod tilsluttet trossamfunnet Kristi kirke.

I 1939 gikk faren min inn i militæret. Da pakket moren min alt vi eide, klærne våre, og tok med seg de tre søstrene mine og meg til Sydney. Der begynte jeg på en skole for akrobater og det viste seg at jeg hadde forbausende naturlige anlegg. I løpet av ganske få måneder ble jeg en dyktig akrobat. Så, i 1946, ble jeg tilbudt jobb i et sirkus for å lære å bli den som utførte sprangene i et trapesnummer.

Sirkuset hadde forestillinger i en ny by nesten hver eneste kveld. Tilskuerne kom for å se det strålende sirkuset, men det de naturligvis ikke så, var alle fylleslagsmålene og annet bråk som foregikk bak kulissene. Og de visste heller ikke noe om den slappe moralen til mange av de artistene de beundret så sterkt.

Jeg var stadig vekk på fest og rotet meg tilsynelatende alltid opp i slagsmål. Jeg er glad for at jeg aldri ble tiltrukket av all den drikkingen som forekom. Jeg unngikk også den uvanen å bruke et stygt språk, og jeg kunne ikke fordra å høre noen banne i en kvinnes påhør. Det var årsaken til mange av de slagsmålene jeg var innblandet i.

I hver eneste større by vi opptrådte i, ble noen sendt til den katolske presten på stedet med fribilletter til ham og med en donasjon til kirken. Dette skulle bringe hell og sikre at det ville komme mange til sirkusforestillingene.

Jeg går over til å spille varieté

I 1952 fortalte noen varietéartister meg at veien til å gjøre gode penger og oppnå større suksess var å spille varieté. Derfor begynte jeg å reise rundt og holde en rekke varietéshow. Deretter holdt jeg forestillinger i den ene nattklubben etter den andre, og omsider opptrådte jeg ved mange større teatre i Australia og på New Zealand. Jeg opptrådte sammen med velkjente artister, mens jeg samtidig skaffet meg litt av et navn selv som sjonglør og akrobat.

Jeg følte at jeg hadde gjort riktig i å gå over til å spille varieté, men jeg var skuffet over at festingen, umoralen og drukkenskapen var enda verre i dette miljøet enn på sirkuset. Nå kom jeg i kontakt med homoseksuelle og lesbiske. Narkotikamisbruket begynte også å gjøre seg gjeldende, men jeg lot meg heldigvis aldri friste av noe av dette.

Alt jeg tenkte på, var å gjøre meg et navn og å utvikle mine ferdigheter. Alt jeg ønsket var å opptre og bli hyllet. Det gav meg den beruselsen jeg trengte. Jeg bestemte meg til og med for at jeg aldri skulle gifte meg. Jeg ønsket ikke å påta meg noe ansvar — jeg hadde det for godt. Showbusiness var min gud. Men selv de beste forsetter kan slå feil.

Ekteskap

En dag da jeg så meg om etter talentfulle ballettdanserinner til et omreisende varietéshow, traff jeg en av de vakreste piker jeg noensinne hadde sett. Hun het Robyn. Hun var ikke bare en dyktig ballettdanserinne; hun var også talentfull som slangemenneske. Til min glede tok hun straks imot jobben og ble min partner i et duo-nummer som gjorde stor lykke. Fem måneder senere, i juni 1957, giftet vi oss. I de neste tre årene opptrådte vi i nattklubber, turnerte i show og opptrådte på fjernsyn.

Etter at vi giftet oss, holdt vi oss for oss selv så mye vi kunne, og unnlot i den grad det lot seg gjøre, å være sammen med andre artister på det sosiale plan. Når vi opptrådte i nattklubber, forsikret jeg meg om at Robyn holdt seg i garderoben til vi skulle inn på scenen. Komikerne fortalte grove vitser, og noen av musikerne brukte narkotika. De fleste drakk tett og brukte et stygt språk.

Vi opptrer i andre land

I 1960 fikk vi et tilbud om å opptre i utlandet. ’Dette kan bli vårt store gjennombrudd,’ tenkte jeg. Nå hadde vi imidlertid en liten datter, Julie, å tenke på. Ikke desto mindre drog jeg familien med meg rundt i Det fjerne østen. Vi bodde i koffert, og til tider kunne vi holde hele fem forestillinger hver kveld. Dette varte i over et år, og deretter flyttet vi tilbake til Australia.

Nå da vi hadde skaffet oss et internasjonalt ry, var forestillingene våre sterkt etterspurt. Men det var begrensede muligheter i Australia siden det var relativt få innbyggere i landet. Derfor reiste vi til utlandet igjen i 1965. Nå hadde vi ikke bare Julie, men enda en liten datter, Amanda. I løpet av de neste fem årene opptrådte vi i 18 land.

Jeg utsatte familien for et fryktelig press fordi jeg var så oppsatt på å bli best. En gang betalte jeg en bevæpnet vakt som skulle beskytte barna våre, som satt bare 60 meter fra der hvor vi opptrådte. Jeg kranglet ofte med nattklubbeiere som ville at Robyn skulle sitte sammen med gjestene og oppmuntre dem til å drikke, men disse drankerne ventet seg mer enn bare dette. Vi opptrådte i nattklubber hvor det var strippere, prostituerte og homoseksuelle, og noen av dem kom stadig vekk med umoralske tilbud til meg eller min kone. Og rockemusikerne var ofte påvirket av narkotika.

Under reisene våre hadde jeg mye tid om dagen til å gå på sightseeing. Jeg besøkte ofte dyrehager, moskeer, templer og kirker eller var til stede ved religiøse høytider. Jeg var på disse stedene av ren nysgjerrighet, for jeg var egentlig ikke religiøst interessert. Det forundret meg at så mange forskjellige ting ble tilbedt. Det var statuer av mennesker med dyrehode og av dyr med en manns eller en kvinnes hode. I ett land tilbad folk til og med mannens og kvinnens kjønnsorganer. De trodde øyensynlig at det ville øke tilbedernes egen potens og forplantningsevne.

I et annet land hadde gutter og menn den skikk å slå seg selv på ryggen med trebladete kniver helt til blodet begynte å renne. Den dagen jeg var der, var det tre menn som døde fordi de mistet for mye blod. I en kjent katedral så jeg et skilt på skriftestolen som virkelig vekket min avsky. Der stod det: «Ett skriftemål: 1 franc, to skriftemål: 2 franc, tre skriftemål: 2,50 franc.» Jeg tenkte med meg selv: ’Hvis det er religion, så er det ikke noe for meg.’

Tilbake til Australia

I 1968 sendte vi Julie hjem, men det tok oss enda 18 måneder å spare nok penger til å betale billetten hjem igjen til resten av oss. I 1970 kom vi hjem med svært lite penger og berømmelse å vise til etter alt vårt harde arbeid. Det meste av det vi hadde tjent, hadde gått med til kostymer, noteark, reising, losji og korrupte agenter. Alt vi hadde, var sceneutstyret vårt og det vi kunne ha i koffertene våre.

Etter at vi kom tilbake til Australia, utvidet jeg virksomheten min og begynte som teateragent. Jeg fikk kontrakt som klovn i en serie TV-show som het «The Yellow House». Jeg skrev og iscenesatte pantomimeforestillinger for barn og klovneshow for forskjellige klubber samtidig som Robyn fortsatte å være med i forestillingene våre. Showbusiness var fremdeles min gud, og det begynte å gå ut over Robyn og barna. Det var som om jeg verken var ektemann eller far.

En utfordring — religion

Vi hadde Robyns mor boende hos oss. En dag viste hun Robyn boken Den sannhet som fører til evig liv. «Les denne,» sa hun. «Den handler om religion, men den er annerledes.» Robyn ville ikke og sa at etter det hun hadde sett i utlandet, var hun ikke interessert i religion. Men moren hennes gav ikke opp. Hun forfulgte nærmest Robyn en hel uke og insisterte på at hun skulle lese boken. Til slutt gav Robyn etter, først og fremst for å glede moren.

Det var som om Robyns øyne plutselig ble åpnet, fortalte hun senere. Hun ble så imponert over de svarene hun fikk på mange av spørsmålene sine, at hun ønsket å vite mer. To uker senere ordnet moren hennes med at to av Jehovas vitner kom hjem til oss. Etter å ha vært der et par ganger inviterte de oss til et av stevnene deres, som ble holdt i nærheten. Jeg gikk motvillig med på å bli med. Men jeg ble så imponert over stevnet at vi begynte å gå på møtene i Rikets sal.

Likevel var det fremdeles showbusiness som var min gud, så jeg skjønte snart at det ikke var noen framtid for meg blant Jehovas vitner. Men Robyn ville fortsette å lære om de bibelske sannhetene selv om ikke jeg ville det. Jeg ble oppbrakt. ’Hvilken rett har disse menneskene til å komme mellom meg og min kone og fylle sinnet hennes med religiøst visvas?’ tenkte jeg.

Ikke engang truslene mine om å gå ifra Robyn var til noen nytte. Hun stod på sitt og fortsatte å studere. Hun begynte til og med å gå fra dør til dør og forkynne for andre om sin tro. Da hun så fortalte meg at hun ønsket å bli døpt og bli et innviet vitne, syntes jeg grensen var nådd. Hun ble imidlertid rådet til å vente til hun hadde sluttet å jobbe i underholdningsbransjen.

’Aha,’ tenkte jeg. ’Jeg har vunnet. De vil ikke ha henne. Hun kommer aldri til å slutte å opptre.’ Men jeg tok feil. Robyn gav meg ett år, og etter det, sa hun, kom hun til å slutte. Jeg bare lo, for jeg trodde ikke at hun kom til å slutte å opptre i et nummer hun var så glad i. Men jeg tok feil nok en gang. Et år senere sluttet hun å opptre og ble døpt, og det samme ble vår datter Julie og Robyns mor.

Min kamp mot sannheten

Etter det skjelte jeg ut Robyn og fortalt henne at hun hadde sviktet meg, at hun ikke brydde seg om meg. «Det betyr alt for meg å kunne opptre og underholde. Det er ikke noe annet jeg kan gjøre,» beklaget jeg meg. «Problemene mine er helt og holdent din skyld.» Jeg truet også med å banke opp Jehovas vitner, som jeg gav skylden for at vi ikke opptrådte sammen lenger. Jeg klandret dem for å ha forårsaket alle våre problemer.

Robyn begynte å legge bibelske blad rundt omkring i huset i håp om at jeg ville lese dem. Det fungerte ikke, så til slutt gav hun opp det. Men hun sluttet aldri å be til Jehova om at jeg på en eller annen måte ville lære sannheten å kjenne, og at vi alle kunne være sammen som en familie i den nye verden.

Med tiden begynte jeg å bli mer tolerant overfor Jehovas vitner når de besøkte oss, og en gang iblant lot jeg barna overtale meg til å bli med dem på et møte. Men jeg var kritisk til alt jeg hørte der. Likevel måtte jeg innrømme overfor meg selv at de som var i Rikets sal, deriblant folk av mange nasjonaliteter — arabere, grekere, italienere, engelskmenn og australiere — så ut til å komme godt overens med hverandre. De var alltid vennlige, og ingen av dem brukte et dårlig eller skittent språk.

Hjulpet av en sann kristen

Langt om lenge gikk jeg med på å studere Bibelen sammen med Ted Wieland, en svært hyggelig og ydmyk mann. Han tjente på Betel, Jehovas vitners avdelingskontor. En gang da jeg var spesielt hard mot Robyn, bad Ted meg om å bli med ut til bilen hans. Han åpnet bagasjerommet og fant fram en kasse med mangoer som han gav meg. Mangoer er den frukten jeg liker best, men jeg tror ikke Ted visste det. Dette gjentok seg i flere uker: Hver gang Ted kom innom, hadde han med seg en kasse med mangoer. En dag åpnet han bagasjerommet i bilen for å ta ut det jeg trodde var den vanlige kassen med frukt. Så snudde han seg rolig rundt og sa: «Tror du at du kan henge denne opp på veggen?» Det var en kalender med Jehovas vitners årstekst for det året, som er å finne i mange vitners hjem. Hva kunne jeg si? Jeg hengte den opp på veggen.

Etter hvert som bibelstudiet med Ted gikk framover, viste han meg ut fra Bibelen at showbusiness ikke har noen virkelig framtid å tilby. Det eneste sikre håp om en lykkelig framtid, forklarte han, var oppfyllelsen av de bibelske profetiene om det rike som Jesus lærte oss å be om. (Matteus 6: 9, 10) Selv om jeg fremdeles var bundet av kontrakter som jeg måtte oppfylle, begynte jeg å overvære menighetens møter regelmessig. Jeg meldte meg på den teokratiske tjenesteskolen og begynte til og med å forkynne fra hus til hus.

Jeg begynte å innse at showbusiness ikke hadde noe å tilby. Jeg hadde ikke oppnådd noen materiell velstand i alle de årene jeg hadde viet meg til det som var blitt min gud. Familien min hadde måttet lide. De var blitt dratt verden rundt og hadde måttet bo i koffert. Ja, showbusiness hadde nesten ødelagt ekteskapet vårt. Men nå tilbød universets Overherre meg muligheten til å få leve evig på en paradisisk jord under hans rikes styre.

Dette fikk meg til å treffe den viktigste beslutning i mitt liv. Da jeg hadde fullført de opptredenene jeg hadde kontrakt på, kuttet jeg fullstendig alle bånd med showbusiness. Jeg drog aldri tilbake til en nattklubb og var aldri mer sammen med slike som gjorde underholdning til sin livsgjerning. Ted gikk igjennom de spørsmålene med meg som dåpskandidatene gjennomgår. Kort tid etter ble jeg døpt, den 26. juli 1975. Dessverre døde Ted i mellomtiden, men jeg ser fram til å få møte denne enestående mannen igjen i den nye verden, når han blir oppreist fra de døde. — Johannes 5: 28, 29.

Det mangler ikke på velsignelser

Jehova har gitt oss mer enn vi noensinne fikk i alle de årene vi var i showbusiness. Han har utfridd meg fra den korrupte, umoralske underholdningsverdenen. Han har besvart bønnene til min trofaste kone, som holdt seg til meg og aldri gav opp. Han har velsignet oss i rikt mål. Min kones mor og våre to eldste døtre og deres menn er alle aktive i den kristne tjeneste. Vår yngste datter, Letitia, og den eldste av våre tre barnebarn, Micah, er begge udøpte forkynnere av det gode budskap. Jehova har også velsignet meg med det privilegium å tjene som eldste i den kristne menighet.

Robyn og jeg kan aldri gjengjelde Jehova for alt det han har gjort for oss. Vi kan imidlertid advare andre — spesielt de unge — om farene ved denne verdens underholdning. Vi kan advare dem på grunn av det vi personlig har erfart, mot den ulykke som følger med umoral, narkotikamisbruk, drukkenskap, urett form for musikk og sanger med umoralsk innhold. Vi kan også advare mot de farer som er forbundet med å vanke i klubber eller på rockekonserter. Alt dette er en del av en verden som fullstendig kontrolleres av Satan Djevelen. — 2. Korinter 4: 4.

Det er lett å bli fanget i den snare å begynne å tilbe Satan uten å være klar over det, slik jeg gjorde da showbusiness var min gud. Men nå er min kone og jeg glad for å kunne oppmuntre alle ungdommer til å tilbe Jehova, den eneste Gud som kan oppfylle alle hjertets ønsker — den Gud som virkelig har omsorg for oss på alle tenkelige måter. — Fortalt av Vivian A. Weekes.

[Bilde på side 14]

Den piken jeg giftet meg med, opptrådte som slangemenneske

[Bilde på side 15]

Robyn og jeg i dag