Hvem beskytter Afrikas dyreliv?

Av Våkn opp!s medarbeider i Sør-Afrika

DET er blitt sagt enkelte ufordelaktige ting om hvordan afrikanerne betrakter den arv de har i dyrelivet på dette kontinentet. ’De setter ikke virkelig pris på det; de betrakter det bare som en kilde til mat og penger,’ sier noen besøkende. En av grunnene til at noen trekker slike slutninger, er at det ofte kryr av vestlige turister i reservatene, mens det er svært få innfødte der. Men en zuluhøvding i Sør-Afrika kom en gang med en forklaring på dette. Han sa: «Det er vanskelig for svarte å besøke viltreservater. Det er en luksus som bare en håndfull av oss svarte har råd til å unne seg.»

Til forskjell fra sine forfedre vokser mange afrikanere i dag opp i slumstrøk i byene, hvor de er avskåret fra dyrelivet i naturen. Mange av dem som bor i landdistriktene, er dessuten fattige og forsømte. «Det er bare de som har nok mat i magen, som har råd til å bevare viltet bare av estetiske, kulturelle og pedagogiske hensyn,» forklarte sjefen for viltpleien i et vestafrikansk land.

Til tross for disse negative faktorene er dyrelivet et populært tema i afrikansk kunst, noe man tydelig ser når man besøker afrikanske suvenirbutikker. Arkeologiske funn viser at dyr har vært et tema i afrikansk kunst fra gammel tid av. Beviser ikke det at afrikanerne har estetisk sans for dyrelivet?

Ta for eksempel Abel og Rebecca, som har tilbrakt mange ferier i viltreservater i det sørlige Afrika — til tross for at begge er oppvokst i svarte bydeler i Sør-Afrika. Det var offentlige dyrehager i Johannesburg og Pretoria som vakte Rebeccas interesse for dyrelivet. «Da jeg var liten,» forklarer hun, «var det kun når vi besøkte disse dyrehagene, at vi fikk se ville dyr.»

Abel ble glad i dyrelivet på en annen måte. Han tilbrakte ofte skoleferien hos besteforeldrene sine på landet. «Bestefar pleide å peke på forskjellige dyr og forklare hvilke vaner de hadde,» forteller han. «Jeg husker da han fortalte om honninggrevlingen og en gløgg liten fugl, svartstrupehonninggjøken, som man mener leder dyr til bisamfunn.» Abel husker en fascinerende opplevelse han hadde da han var 12 år. Han forteller:

«En dag mens vi gikk i skogen, gjorde bestefar meg oppmerksom på en liten fugl som øyensynlig kalte på oss. Det var en honninggjøk. Så vi fulgte etter den mens den fløy foran oss fra busk til busk. Dette pågikk i over en halv time. Til slutt satte fuglen seg til ro på en gren og sluttet å kalle. Bestefar sa at nå måtte vi se oss om etter bisamfunnet. Og ganske riktig, snart så vi bier som fløy inn i et hull under en stein. Forsiktig tok bestefar ut litt honning. Så tok han et stykke vokskake som inneholdt larver, og la det på steinen. Det var hans måte å takke fuglen på for at den hadde ledet oss til bisamfunnet.»

Dette bemerkelsesverdige forholdet mellom mennesket og honninggjøken er godt dokumentert av ornitologer. «Jeg kommer aldri til å glemme denne opplevelsen,» fortsetter Abel. «Den vakte et ønske i meg om å lære mer om dyrelivet.»

En tidligere masaikriger i Tanzania, Solomon ole Saibull, som senere utdannet seg til viltforvalter, satte saken i det rette perspektiv da han vennlig sa følgende til en vestlig forfatter: «Jeg kjenner svært mange afrikanere som ikke bare forstår de økonomiske aspektene ved viltpleie, men også andre verdier . . . Dette er mennesker — afrikanere — som kan sitte og betrakte naturen mens den åpenbarer seg på forskjellige forunderlige måter. Solnedgangen over de grålilla åsene, den frodige naturen og landskapet langs elvene og i dalene, variasjonen og mangfoldet av skapninger som lever i fullstendig frihet — noe som alt sammen skaper en mengde fascinerende fenomener. En slik estetisk sans finnes vel ikke bare blant europeere og amerikanere?»

Ja, hvem kan vel, enten de er alminnelige byboere eller høyt utdannede vitenskapsmenn, unngå å bli imponert over Afrikas dyreliv? En tysk veterinærstudent som nylig besøkte Krüger nasjonalpark under et opphold i Sør-Afrika, sa: «Jeg syntes naturen og dyrelivet var det mest interessante og fascinerende ved dette landet. I Tyskland er variasjonen av storvilt så liten og plassmangelen så stor at avkobling i naturen og naturvern i en slik utstrekning som dette har vært helt ukjent for meg.»

De enorme viltreservatene i Botswana, Namibia og Zimbabwe tiltrekker seg også turister. Men den kanskje største konsentrasjonen av storvilt i Afrika finner vi i og omkring Serengeti nasjonalpark i Tanzania og Masai Mara viltreservat i Kenya. Disse berømte parkene støter opp til hverandre, og dyrene er ikke inngjerdet. «Til sammen,» sier bladet International Wildlife, «inneholder Serengeti-Mara en av verdens største bestander av villdyr: 1,7 millioner stripegnuer, 500 000 gaseller, 200 000 sebraer, 18 000 elgantiloper og et betydelig antall elefanter, løver og geparder.»

John Ledger, redaktøren for det sørafrikanske tidsskriftet Endangered Wildlife, besøkte Kenya for første gang i 1992. Han beskrev det som ’en drøm som er gått i oppfyllelse’, og sa at Masai Mara «må ligne på det landskapet Cornwallis Harris [forfatter og jeger på 1800-tallet] fikk se da han i sin tid utforsket Sør-Afrikas innland i 1820-årene — bølgende gressletter, spredte tornebusker og en mengde ville dyr så langt øyet rakk!»

En skygge av det som var

I store deler av Afrika ser vi dessverre betraktelig færre dyr i dag enn de europeiske nybyggerne så i tidligere århundrer. I 1824 slo for eksempel den første hvite mann seg ned i det som senere ble den britiske kolonien Natal (nå en provins i Sør-Afrika). Den lille kolonien myldret av vilt i den grad at jakttrofeer og andre viltprodukter ble koloniens viktigste handelsvarer. På ett år ble opptil 62 000 skinn av gnuer og sebraer sendt fra havnen i Durban, og i et annet rekordår ble det eksportert 19 tonn elfenben. Snart hadde den hvite delen av befolkningen vokst til over 30 000, men det meste av viltet var blitt utryddet. «Det er svært lite vilt igjen,» sa en øvrighetsperson i Natal i 1878.

Den samme triste historien kan fortelles om andre deler av Afrika, hvor kolonimaktenes regjeringer tillot at utryddelsen av dyrelivet fortsatte langt inn i vårt århundre. Tenk på Angola, som var underlagt Portugal, men som oppnådde selvstendighet i 1975. «Det tidligere kolonistyrets rulleblad er ikke mye å skryte av,» skriver Michael Main i sin bok Kalahari. «For å åpne Huila-området for kvegdrift ble dette området erklært for å være fri jaktsone, ifølge den beryktede bestemmelsen Diploma Legislativo nummer 2242 av 1950. Som følge av det fant det sted en massenedslakting av vilt . . . Praktisk talt alle større pattedyr ble utryddet. Det er anslått at nedslaktingen omfattet 1000 spissneshorn, flere tusen sjiraffer og titusener av gnuer, sebraer og bøfler. Bestemmelsen ble ikke opphevet før det var gått nesten to og et halvt år, og innen den tid var skaden skjedd; det var ingen dyr igjen.»

Men hvordan er situasjonen i dag, og hva slags framtid har Afrikas dyreliv?

[Ramme på side 5]

Viltreservater er gode inntektskilder

Afrikas viltreservater og nasjonalparker ligger spredt omkring på dette veldige kontinentet. Til sammen utgjør de et område på anslagsvis 850 000 kvadratkilometer, et område som er mye større enn Storbritannia og Tyskland til sammen.

I mange av disse reservatene kan man se «de fem store» — elefanten, neshornet, løven, leoparden og bøffelen. Det er en mengde skapninger her som tiltrekker seg oppmerksomheten, like fra de majestetiske ørnene som svever høyt oppe under himmelen, til de ikke fullt så majestetiske gjødselbillene som ruller sine små gjødselkuler over veien.

Tusener av utenlandske turister setter pris på dette dyrelivet. Hvert år pøser de over en milliard dollar inn i land som legger forholdene til rette for dem som er interessert i å se ville dyr. Ja, viltreservater er gode inntektskilder.

[Bilde på side 4]

For ikke så lenge siden drepte jegere tusener av ville dyr hvert år i Sør-Afrika for å skaffe trofeer og skinn

[Rettigheter]

Gjengitt med tillatelse av Africana Museum, Johannesburg