Er det plass til både mennesker og dyr?

HVORFOR minker bestanden av ville dyr i så mange deler av Afrika? (Se side 7.) Noen legger skylden på den raske befolkningsveksten på dette kontinentet.

Og det er sant at noen deler av Afrika, særlig områdene rundt byene, er overbefolket. Det er også en del landdistrikter som er overbeitet av de mange bøndenes buskap. Ta for eksempel de tett befolkede områdene Venda, Gazankulu og Kangwane, som grenser opp til Krüger nasjonalpark. Disse områdene, som er reservert for den svarte befolkningen, ble opprettet som et ledd i Sør-Afrikas tidligere apartheidpolitikk og har en befolkningstetthet på fra 70 til 100 personer pr. kvadratkilometer. Det kan være en oppskakende opplevelse å reise gjennom disse områdene for å feriere i Krüger nasjonalpark. «De som bor i grenseområdene . . . er fattige, for det meste arbeidsløse og utsultede,» forteller den sørafrikanske avisen Sowetan. «Dyrene lever i overdådighet på sin side av gjerdet,» sier avisen The Natal Witness.

Ifølge nyere meldinger har parkvesenet for Krüger nasjonalpark planer om å gjøre mer for å hjelpe dem som bor ved grensen til parken. Men hva ville skje hvis alle restriksjoner ble fjernet og det ble gitt ubegrenset adgang for jegere, gjetere og nybyggere? Naturvernere frykter at nesten alle ville dyr til slutt ville bli utryddet, slik de er blitt i en del andre land.

Viltreservater som forvaltes på en god måte, spiller en viktig rolle i arbeidet med å bevare dyrelivet, særlig i tett befolkede områder. Reservatene kan også innbringe sårt tiltrengte midler fra utenlandske turister. (Se rammen på side  5.) «Disse områdene gir også arbeidsplasser til tusener av mennesker — særlig blant dem som bor i nærheten av disse reservatene. Dessuten er dette vår arv. Vi kan ikke etterlate våre barn noen bedre gave enn disse områdene.» Dette sier den afrikanske journalisten Musa Zondi i avslutningen av den artikkelen i avisen Sowetan som er omtalt ovenfor.

Er overbefolkning den eneste trusselen?

Befolkningseksplosjonen er ikke den eneste trusselen mot Afrikas dyreliv. Ta for eksempel fire store afrikanske land som har felles grense: Namibia, Botswana, Angola og Zambia. Disse landene har til sammen et større flateinnhold enn India, men har en gjennomsnittlig befolkningstetthet på bare seks innbyggere pr. kvadratkilometer. Det er ikke mye sammenlignet med Tysklands 222, Storbritannias 236 og Indias 275 innbyggere pr. kvadratkilometer! Ja, Afrikas gjennomsnittlige befolkningstetthet, 22 innbyggere pr. kvadratkilometer, ligger godt under gjennomsnittet for hele verden, som er 40 innbyggere pr. kvadratkilometer.

«Befolkningen øker raskt i Afrika,» medgir zambieren Richard Bell i boken Conservation in Africa, «men totalt sett er befolkningstettheten fremdeles forholdsvis lav, unntatt i enkelte avgrensede, tett befolkede områder.»

Sykdommer, ødeleggende tørkeperioder, internasjonalt organisert krypskyting, borgerkriger og det at bøndene i landdistriktene er blitt forsømt, bidrar alt sammen til at det går nedover med bestanden av ville dyr i Afrika.

Striden mellom det tidligere Sovjetunionen og Vesten har ført til konflikter over hele Afrika, og begge parter har overøst kontinentet med avanserte våpen. Ofte har man brukt automatvåpen mot dyrene for å skaffe mat til sultende hæravdelinger og for å få tak i flere våpen gjennom salg av støttenner, horn av neshorn og andre trofeer og viltprodukter. Den raske nedslaktingen av ville dyr opphørte ikke da den kalde krigen var over. Våpnene befinner seg fremdeles i Afrika. Tidsskriftet Africa South melder følgende vedrørende borgerkrigen i Angola, en av de mange borgerkrigene i Afrika: «Krypskytingen, som allerede hadde pågått for fullt under krigen, har økt i omfang siden våpenhvilen trådte i kraft, fordi det ikke har vært noen kontroll med demobiliserte soldater.» Og siden dette ble skrevet, har krigen brutt ut igjen.

Mange krypskyttere er villige til å sette livet på spill på grunn av de store pengesummene som er inne i bildet. «Et eneste horn [av et neshorn] kan innbringe 25 000 dollar [omkring 180 000 kroner],» melder den afrikanske avisen The Star. Naturverneren dr.philos. Esmond Martin besøkte et asiatisk land i 1988 og fant ut at prisen på horn av neshorn hadde steget fra 11 300 til 34 500 kroner pr. kilo i løpet av tre år.

Hvem når fram først?

Det er truffet drastiske tiltak for å henlede oppmerksomheten på den trussel etterspørselen etter elfenben og horn av neshorn skaper. I juli 1989 var millioner av TV-seere over hele verden vitne til at en kjempestor haug med 12 tonn elfenben til en verdi av anslagsvis mellom 20 og 40 millioner kroner ble påtent av Kenyas president, Daniel arap Moi. Lederen for Kenyas direktorat for viltforvaltning, dr. Richard Leakey, ble spurt om hvordan en slik tilsynelatende sløsing kunne forsvares. «Det ville ikke ha vært mulig å overtale folk i Amerika, Canada eller Japan til å slutte å kjøpe elfenben hvis vi fremdeles solgte det,» svarte han. Dette tiltaket rystet mange og fikk dem til å samarbeide om et internasjonalt forbud mot å drive handel med elfenben. Etterspørselen etter elfenbensprodukter gikk drastisk ned.

Når det gjelder neshornet, er situasjonen annerledes. Selv om Kenyas president i 1990 tente på horn av neshorn til en verdi av millioner av kroner, holder etterspørselen seg. (Se rammen «Hvorfor horn av neshorn er så populært» på side 9.) For å beskytte den minkende neshornbestanden har noen land gått så langt som til å sørge for at hornene blir sagd av dyrene. Noen ganger er det et desperat kappløp mellom naturvernere med bedøvelsespiler og krypskyttere med dødbringende automatvåpen om å nå fram først.

En ny tendens innen naturforvaltning

Jegere og naturvernere i vestlige land har i lang tid visst å verdsette de evner folk i landdistriktene har til å oppspore dyr. Mange afrikanere har bemerkelsesverdige kunnskaper om dyrelivet. Lloyd Timberlake sier i sin bok Africa in Crisis at «mye av denne kunnskapen er muntlig overlevert og er truet fordi så mange afrikanere forlater landsbygda og drar til byene . . . Verden står derfor i fare for å miste det som . . . antropologen Leslie Brownrigg omtalte som ’mange århundreverk med vitenskapelig forskning’».

Tidligere opprettet koloniregjeringene nasjonalparker ved å stenge ute bønder som i mange hundre år hadde vært avhengig av dyrelivet for å få mat. Nå ber enkelte afrikanske regjeringer de lokale bøndene, som har vært forsømt i så lang tid, om hjelp. «I flere land i det sørlige Afrika har staten gitt fra seg denne eneretten til dyrelivet,» melder Worldwatch Institute. «I 10 av Zambias 31 viltreservater har lokalbefolkningen fått rett til å forvalte dyrelivet. Der har krypskytingen gått dramatisk ned, med det resultat at bestandene av ville dyr ser ut til å ta seg kraftig opp igjen.» Det meldes også om gode resultater andre steder hvor bøndene er blitt engasjert i naturvernarbeidet, for eksempel når det gjelder spissneshornene og ørkenelefantene i Kaokoland i Namibia, i viltreservater i Kangwane i Sør-Afrika og i andre afrikanske land.

Til tross for denne lovende tendensen er naturvernere fremdeles bekymret for framtiden. I beste fall er denne nye måten å gripe problemet an på bare en midlertidig løsning. I det lange løp er den raske befolkningsveksten likevel en trussel. «Det ventes at antall mennesker vil øke med rundt fem milliarder i løpet av neste århundre, hovedsakelig i utviklingslandene, som — og det er ingen tilfeldighet — utgjør dyrelivets siste fristeder på jorden,» opplyser bladet U.S.News & World Report.

Når menneskene flytter inn i villmarksområder, oppstår det en konflikt mellom mennesker og dyr. «Mange store afrikanske dyrearter passer ikke sammen med de fleste former for distriktsutbygging. Det gjelder blant annet elefanter, flodhester, neshorn, bøfler, løver og krokodiller, så vel som enkelte av de større antilopene, primater og svin,» forklarer boken Conservation in Africa.

Siden menneskene etter alt å dømme ikke vet hvordan de skal bevare dyrelivet i Afrika på lang sikt, kan vi spørre: Hvem har løsningen?

[Ramme/kart på side 7]

«Antall bøfler har gått ned fra 55 000 til under 4000, antall vannbukker fra 45 000 til under 5000, antall sebraer fra 2720 til omkring 1000 og antall flodhester fra 1770 til omkring 260.» Dette framgikk av en sammenligning av to besiktigelser fra luften som ble foretatt i 1979 og 1990 i Marromeu-deltaet i Mosambik, omtalt i tidsskriftet African Wildlife for mars/april 1992.

«I 1981 vandret 45 000 sebraer over gresslettene og gjennom skogene [i Nord-Botswana]. Men i 1991 var det bare 7000 som tilbakela den samme strekningen.» — Fra bladet Getaway s anmeldelse i november 1992 av en video om dyrelivet (Patterns in the Grass).

«Under vårt opphold [i Togo i Vest-Afrika] fant vi en interessant og uventet bestand av skogselefanter i Fosse aux Lions naturreservat . . . Ved en telling som ble foretatt fra luften i mars 1991, fant man til sammen 130 dyr. . . . [Men på under et år] har antall elefanter i Fosse aux Lions falt til 25.» — Fra en reportasje i tidsskriftet African Wildlife for mars/april 1992.

[Kart]

(Se den trykte publikasjonen)

Afrikas viltreservater har stor betydning for en rekke dyrearters muligheter til å overleve

AFRIKA

MAROKKO

VEST-SAHARA

MAURITANIA

ALGERIE

MALI

TUNISIA

LIBYA

NIGER

NIGERIA

EGYPT

TCHAD

SUDAN

DJIBOUTI

ETIOPIA

DEN SENTRALAFRIKANSKE REPUBLIKKEN

KAMERUN

KONGO

Cabinda (Angola)

GABON

ZAÏRE

UGANDA

KENYA

SOMALIA

TANZANIA

ANGOLA

ZAMBIA

MALAWI

NAMIBIA

ZIMBABWE

MOSAMBIK

BOTSWANA

MADAGASKAR

SØR-AFRIKA

SENEGAL

GAMBIA

GUINEA-BISSAU

GUINEA

BURKINA FASO

BENIN

SIERRA LEONE

LIBERIA

ELFENBEINSKYSTEN

GHANA

TOGO

EKVATORIAL GUINEA

RWANDA

BURUNDI

SWAZILAND

LESOTHO

Fosse aux Lions

Naturreservat

Masai Mara viltreservat

Serengeti nasjonalpark

Marromeu-deltaet

Krüger nasjonalpark

Middelhavet

Rødehavet

Indiahavet

Områder som er omtalt i artikkelen

Større nasjonalparker

[Ramme/bilder på side 9]

Hvorfor horn av neshorn er så populært

«THREE LEGS antifebervann av neshornets horn.» Det er navnet på en populær medisin som selges i Malaysia, forteller forfatterne av boken Rhino, Daryl og Sharna Balfour. På etiketten til denne såkalte medisinen står følgende: «Medisinen er framstilt med omhu av utvalgte horn av neshorn og febernedsettende stoffer under direkte oppsyn av eksperter. Denne vidundermedisinen er som et tryllemiddel; den gir øyeblikkelig lindring for dem som lider av: malaria, høy feber, giktfeber, klimatisk betinget svimmelhet, sinnssykdom, tannverk osv.» — Uthevet av oss.

Slike oppfatninger er utbredt i flere asiatiske land. I mange asiatiske byer er det lett å få tak i horn av neshorn enten i flytende form eller som pulver. I håp om å motvirke populariteten sier ekteparet Balfour: «Å ta en dose horn av neshorn har samme medisinske virkning som å spise fingernegler.»

I Yemen er det også en annen grunn til disse hornenes popularitet — de brukes som dolkeskaft. Over 22 tonn ble importert til dette landet i 1970-årene, og det er vanskelig å finne en god erstatning. Ekteparet Balfour forklarer hvorfor: «Yemenittene har funnet ut at ingenting er som horn av neshorn, verken hva holdbarhet eller utseende angår. . . . Jo eldre [dolkeskaftene] blir, desto bedre tar de seg ut, for med tiden blir de delvis gjennomsiktige, omtrent som rav.»

[Diagrammer/bilder på side 8]

(Se den trykte publikasjonen)

2720

1000

1979 Sebrabestanden 1990

55 000

3696

1979 Bøffelbestanden 1990

1770

260

1979 Flodhestbestanden 1990

45 000

4480

1979 Vannbukkbestanden 1990

Bestander i Marromeu-deltaet i 1979 og 1990. Tendensen er tydelig

[Rettigheter]

Nederst til venstre: Ramat-Gan Safari-Zoo, Tel Aviv